Europabloggen.no

Francois Hollande overtar en fransk økonomi i store vanskeligheter. Det gir ham begrenset handlingsrom både innenrikspolitisk og på den europeiske scenen. I en ny analyse går Ronja Kempin og Daniela Schwarzer ved tankesmien SWP i Berlin gjennom problempunktene:

• Mindre konkurransedyktig: Lønningene har steget mer enn de tyske etter etableringen av eurosonen. Sosiale kostnader er også høye.
• Underskudd: I fjor hadde landet et underskudd på handelsbalansen på 84 milliarder euro. Tyskland hadde et overskudd på 157 milliarder.
• Lukket: Eksport utgjør i Frankrike 22 prosent av BNP, i Tyskland er det 41.
• Industridød: Industrien utgjør 13 prosent av BNP, i Tyskland 26.
• Gjeldsvekst: Frankrikes statsgjeld kan i 2012 nå 90 prosent av BNP. Nye nedgraderinger fra kredittbyråene truer.

Hvordan i all verden skal Hollande med dette utgangspunktet innfri sine dyre valgløfter? Kempin og Schwarzer spår at presidenten raskt vil gå gjennom statsfinanser og økonomi og muligens finne at situasjonen er verre enn hans forgjenger hevdet. Det vil gi Hollande et påskudd til å gå vekk fra løfter som å ansette 12.000 nye lærere per år framover.

Ellers har Hollande sagt at han ikke vil løse Frankrikes problemer med kutt og sparing. Derimot skal små og mellomstore bedrifter og regionene få mer støtte. En ny bank opprettes for formålet.

På EU-nivå vil Hollande, som mange har pekt på, insistere på at “Tysklands” fiskalpakt suppleres med en “vekstpakt” (her har han nå også fått støtte fra de tyske sosialdemokratene i SPD, som værer nye muligheter etter valgseieren i Nordrhein-Westfalen på søndag). En reforhandling av betingelsene i fiskalpakten kan han etter alt å dømme glemme; isteden vil han få gjennomslag for veksttiltak. Hollande vil gi Den europeiske investeringsbanken (EIB) mer midler, og han vil virkeliggjøre EU-kommisjonens ide om prosjektobligasjoner for å finansiere ny infrastruktur. Tyskerne og nordlige EU-land er i utgangspunktet ganske skeptiske, men det ser ut som tiden arbeider for dette forslaget nå. Enighet ville la seg selge som en forhandlingsseier for Hollande, skriver Kempin og Schwarzer, og dermed åpne veien for ratifisering av fiskalpakten i Frankrike.
Les mer »

Tyskland er i disse €urokrisetider blitt framhevet av mange som et forbilde for resten av Europa. Bundeskansler Angela Merkel har fått trumfet viljen sin gjennom i resten av Europa. “Ordnung muss sein” i økonomien, er slagordet. Budsjettbalanse, budsjettbalanse og budsjettbalanse er blitt gjentatt og euroland som ikke har hatt det, har blitt påtvunget det gjennom ulike krisepakker fra EU og gjennom EUs nylig vedtatte fiskal/finanspakt. Også hennes politiske allierte, den snart forhenværende franske president Nicolas Sarkozy har fulgt formaningen. Men nå kommer det en ny president i Frankrike, Francois Hollande, med en annen politisk farge og som har sagt at han ønsker å se fiskalpakten reforhandlet. Det kan bli spennende i tiden som kommer.

Allerede i dag, rett etter den formelle innsettelsen, reiser president Hollande til Berlin for å møte Merkel.

Også fra Europakommisjonen kommer det ny røk opp fra skorsteinen. Den økonomiansvarlige Olli Rehn (finsk) skjønte vel tegningen da han rett før andre valgrunde sa at man må ha en balanse mellom innstramming og vekst. Fagbevegelsen har sagt det ganske lenge, at man vil spare seg til fant, dersom man ikke får til vekst i sysselsettingen. Men det gjenstår å se om det kommer konkrete midler og penger som kan gi ny vekst samtidig som det skal spares hos de fleste på de meste.
Les mer »

80 prosent av grekerne vil gjerne fortsette med euroen. Men 70 prosent av de greske velgerne stemmer på partier som ikke vil følge reglene for fortsatt deltakelse. Hellas har tatt de solide euro-landene som gisler for å fortsette sin ansvarsløse politikk med å bruke penger landet ikke har. Det mener den tyske finanseksperten Markus C. Kerber og den nederlandske Europa-parlamentarikeren Derk Jan Eppink.

De to frykter at euro-krisen vil bringe ekstreme partier partier på fremmarsj i Europa — ikke bare i Hellas der rasistiske fascister og revolusjonsromantiske kommunister ble valgt inn i det nye parlamentet.

— Disse dunkle demoniske kreftene som forsøker å ødelegge Europa — dem må vi stoppe. Vil vi redde Europa-tanken må vi også være villige til å gå uvanlige veier, sier Kerber, som er professor i økonomi på Technische Universität i Berlin og gjesteprofessor ved IEP (Institut for politiske studier) i Paris. Han er også jurist, bedriftsrådgiver og grunnlegger av den politiske tenketanken Europolis i Berlin.

Euro+
Veien han foreslår er å lage en ny klubb for euroland +. Der skal EU-landene med solide finanser — anført av Tyskland og Nederland — være medlemmer. Deres nye skyggevaluta kaller han “Gyldenmark” etter de gamle nederlandske og tyske valutaene som ble erstattet av euroen i 1999.

Den nye valutaen skal ikke være fysisk i mynt og sedler, men et finansielt anker de svakere euro-landene kan orientere seg mot. Euroen skal fortsette som betalingsmiddel i euro-sonen, men skyggevalutaen gjør det mulig å endre euroens interne verdi i de ulike landene.

— “Gyldenmarken” skal også være åpen for alle de landene som ønsker og klarer kravene. I dag ser vi Tyskland, Nederland, Finland, Østerrike og Luxembourg som mulige medlemmer. Vi er åpen også for de landene som ikke er med i euroen — som Sverige eller Danmark i nord og Polen i øst. Italia er det sørlige euro-landet som er best kvalifisert for å være med i den nye euro+-klubben, mener Kerber.

Les mer »

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble mottar om få dager Karlsprisen, en høythengende utmerkelse for bidrag til et forent Europa (blant tidligere vinnere er Jean Monnet, Winston Churchill, Vaclav Havel og Gro Harlem Brundtland). Blant dagens aktive tyske politikere er han den tydeligste talsmannen for europeisk integrasjon.

Schäuble er også en nøkkelfigur i kampen for å redde det samme europaprosjektet fra kollaps. Snart tar han trolig over som formann for eurolandene. Og den politiske veteranen er fortsatt overbevist og optimist på unionens vegne, det gir han klart uttrykk for i et intervju med Welt am Sonntag i dag:

“Jeg er overbevist om at det er galt å alltid bare spørre: Hva er i Tysklands interesse? Dette spørsmålet må stilles i en europeisk kontekst: Hva er det beste for Europa? Og det er som regel da også det beste for Tyskland.”

Så får han spørsmål om hvordan han tror EU ser ut om ti år.

“Jeg er ganske optimistisk. Jeg kan forestille meg at alle EU-medlemmer kommer til å ha euroen om ti år. Og EU vil være større enn i dag. Kanskje er også land som Norge og Sveits med. Det kan naturligvis bare landene selv bestemme – men den europeiske døren står åpen for dem. Min visjon er et handlekraftig Europa, som yter et større bidrag til global stabilitet.”

Norge EU-medlem i 2022 — med euroen som valuta? Sannsynlig virker det ikke, men merkeligere ting har skjedd. Hva tror våre lesere?

Statoil feirer storavtalen med russiske Rosneft. Jens Stoltenberg tilfører samarbeidet en politisk dimensjon ved å ta en telefonprat med Putin. Norge borer seg dypere ned i et fossilt interessefellesskap med Russland.

De forretningsmessige manøvrene Statoil gjør for å utvikle sin business har noen politiske dimensjoner det er verd å dvele ved. Det kan ha langtrekkende utenrikspolitiske implikasjoner for Norge når Statoil forsterker sin tilstedeværelse i Russland gjennom partnerskapet med oljeselskapet Rosneft på toppen av Shtokman-alliansen med Gazprom.

Norge har en posisjon i det klima- og energipolitiske landskapet i Europa som våre samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner burde bruke mer ressurser på å analysere. EUs klima- og energipolitikk skaper nye rammer, både politisk og økonomisk.

På den ene siden er Norge en arktisk petroleumsnasjon som har felles interesser med Russland – som leverandør av fossil energi til EU. Som gasseksportører har Norge og Russland sterke fellesinteresser i at EU ikke designer sin energipolitikk på en måte som undergraver gassens verdi. Både Moskva og Oslo fyller kassen på grunn av oljeindekserte gasskontrakter europeiske forbrukere betaler dyrt for.

På den andre siden er Norge et vesteuropeisk land. Vi hører hjemme i Europa – politisk, kulturelt og økonomisk. Norge har sterk interesse i at det går bra med våre naboer i Norden og rundt Nordsjøen. Tyskland, Storbritannia og Danmark er de landene på kloden som har kommet lengst i å utvikle vidtrekkende avkarboniseringsstrategier. Kjernen i energipolitikken i disse landene handler om å redusere klimautslipp og importavhengighet – og å fremme grønn vekst.
Les mer »

2. mai var det 20 år siden at daværende utenriks- og handelsminister Bjørn Tore Godal skrev under EØS-avtalen i byen Porto, en by mest kjent for sin portvin.

Avtalen ble i liten grad feiret i de nå tre gjenværende EØS-landene Norge, Island eller Liechtenstein. I Norge var det en liten mimreseremoni i regi av NUPI, Norsk utenrikspolitisk institutt. Der innledet Godal som i forhandlingsprosessen ble tilhenger av EU-medlemskap, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og leder av den omfattende Europautredningen professor Fredrik Sejersted. Bondevik hadde ikke endret standpunkt og kunne med en viss fryd konstatere at hans parti hadde tidlig pekt på EØS-avtalen som et varig alternativ til EU-medlemskap. Sejersted mente at Norge hadde tre alternativer, enten mer integrasjon, det vil si EU-medlemskap; mindre integrasjon, en slags redusert EØS-avtale; eller status quo, med andre ord at avtalen bare fortsetter. Han anså det siste som det mest realistiske.
Les mer »

På forhånd var et (enda mer) uregjerlig Hellas et sannsynlig utfall av parlamentsvalget, men resultatet overgår de dystreste forventningene. Partiene som har forhandlet fram kriseavtalene med EU og IMF, Pasok (sosialdemokratene) og Nytt demokrati (konservative), får under 40 prosent av stemmene. Det siste partiet som deltok i regjeringskoalisjonen, Laos, falt helt ut av parlamentet.

Det blir mildt sagt vanskelig å danne regjering. Nytt demokrati blir størst og vil prøve. Nyvalg kan imidlertid ikke utelukkes. Uansett sier Nytt demokratis leder Antonis Samaras at han vil reforhandle avtalene med EU.

Partier både til høyre og venstre som er mot avtalene regjeringen har inngått med EU og IMF gjorde det enda bedre enn ventet. Radikal venstrekoalisjon (Syriza), som er mot krisepakkene, kan til og med bli nest største parti. Kommunistpartiet, som også kommer inn i parlamentet, vil at Hellas skal forlate EU.

En direkte uhyggelig nyhet fra dette protestvalget er at nynazistpartiet “Gyllent daggry” blir representert i parlamentet.

Wall Street Journal har en nyttig guide til valget i Hellas. Merk at sperregrensen er 3 prosent. Parlamentet har totalt 300 mandater.

(Artikkelen er oppdatert flere ganger siden første versjon 6. mai kl. 18).

Parlamentsvalg i Hellas

Resultat av valg til nasjonalforsamlingen Vouli ton Ellinon 6. mai 2012. Valgdeltakelse 65 prosent.

Parti	Prosent av stemmene	Antall mandater	Endring fra 2009
Kilde: Innenriksdep. i Hellas
Nytt demokrati (kons.)	18,9	108	+17
Radikal venstrekoalisjon (Syriza) (sos.)	16,8	52	+39
Pasok (sosialdem.)	13,2	41	-119
Uavhengige grekere (høyrepop.)	10,6	33	+33
Hellas' kommunistiske parti	8,5	26	+5
Gyllent daggry (høyrefasc./nynaz..)	7	21	+21
Demokratisk venstreparti	6,1	19	+19
Folkelig ortodoks samling (Laos) (kons.)	2,9	0	-15
Økologiske grønne	2,9	0	0

Francois Hollande er valgt til Frankrikes neste president med 51,7 prosent av stemmene. Nicolas Sarkozy fikk 48,3 prosent. Valgdeltakelsen var 81 prosent.

Kandidat Hollande gikk til valg på være en “normal president” – en vellykket strategi sett i lys av at franskmenn flest var blitt ganske så lei av Sarkozys hyperaktive væremåte, hans streben etter å henge ute med de nyrike vennene sine og hans lengsel etter å bli anerkjent av de store politiske tungvekterne som Tysklands kansler Angela Merkel eller USAs president Barack Obama.

Ved forrige franske valg for fem år siden lot Hollande sin daværende kone, Segolene Royal, få forrang som kandidat. Men hun klarte ikke å mobilisere massene slik Sarkozy gjorde – og tapte. Like etter skilte de to seg. Ingen hadde særlig politisk fremtid foran seg.

Hollande kom i skyggen av sosialistpartiets gamle kamphund, Dominique Strauss-Kahn. Men da han i 2011 havnet i en sexskandale med en stuepike på et hotell i New York og forlot jobben som president i Det internasjonale pengefondet, IMF, åpnet veien seg for Hollande.

Hans nøkterne stil er valgt, men også hans egen personlighet. Han er en kjedelig byråkrat, men han gir et inntrykk av å  være ærlig og på folkets side. Ingen dårlig strategi i kjølvannet av finanskrisen. Nøkternhet er nå bedre enn nye løfter.

Les mer »

2. mai 2010, etter en tung helg i Brussel, bestemte EU-landenes finansministre seg for å legge penger på bordet for kriselån til Hellas. To år er gått, med dype kutt i kriselandenes velferdsordninger, rekordhøy arbeidsledighet, kriselån til Irland, Portugal og Hellas (igjen) samt iherdige forsøk på å rette på euroens konstruksjonsfeil. Ikke rart det begynner å røyne på:

• Spania: I mai 2009 mente åtte av ti spanjoler at EU-medlemskapet var positivt for landet. Tre år senere er støtten falt til 55 prosent, viser målingen gjengitt over. Andelen som mener Spania får lite eller intet positivt ut av unionen er økt fra 4 til 37 prosent; den har økt med 15 prosentpoeng på bare de tre siste månedene. Pyreneene blir høyere igjen, skriver Josep Lobera i meningsmålingsbyrået Metroscopia. Tankevekkende — Spania er tradisjonelt et av landene med en sterkt EU-positiv opinion.
• Nederland: Krisen har nådd en av EUs grunnleggere, et land med solid økonomi. Geert Wilders’ parti så seg ikke lenger tjent med å støtte sentrum-høyre-regjeringen, som ville kutte i statsbudsjettet for raskt å få ned underskuddet til under 3 prosent igjen. Det blir nyvalg i september, etter en valgkamp med rikelig anti-EU-konfliktpotensial.
• Frankrike: I første omgang av presidentvalget sanket EU-skeptikere på høyre- og venstrefløyen nær en tredjedel av stemmene. I likhet med Wilders i Nederland gjør Marine Le Pens Nasjonal Front EU-motstand til en hovedsak. Hun håper å bli valgt til parlamentet i juni med en ny koalisjon av høyreorienterte krefter. Merk hennes nei til å støtte Nicolas Sarkozy i andre valgomgang 6. mai. Det hjalp ikke at Sarkozy har forsøkt seg på anti-EU-toner i valgkampen med sin trussel om å stenge grensene og forlate Schengen.
• Hellas: Misnøyen med de etablerte partiene vil etter alt å dømme gi et mer fragmentert parlament etter valget førstkommende søndag. Det kan bli enda vanskeligere å styre Hellas. EU og Hellas’ ledelse har satt sin lit til en stor taus majoritet som ønsker å beholde euroen – hva gjør denne velgergruppen 6. mai?

EU-lederne begynte å snakke mer om vekstfremmende tiltak tidligere i vinter. For strenge innsparingstiltak kan gjøre krisen dypere på kort sikt. De siste ukene, særlig etter Hollandes valgseier i første omgang i Frankrike, er vekst-”fløyen” styrket. Mer om dette i kommende innlegg.

Franske velgere ser ut til å gå for sosialisten François Hollande som ny president. Han fikk 28,6 prosent av stemmene i første valgrunde, foran den konservative Nicolas Sarkozy (27,1 %) og høyrepopulisten Marine Le Pen (18 %). Se tabell med hele resultatet nederst i saken.

— Jeg ligger best an til å bli republikkens neste president, sa Hollande søndag kveld.

De fleste målinger viste på forhånd en fordel for Hollande overfor Sarkozy. Den endelige avgjørelsen står mellom de to i andre runde om to uker.

Venstre om?
Presidentvalget i Frankrike kan bli starten på en ny venstrebølge i Europa. For nå svinger fagforeningsfanene igjen over Europa. Euro-krisen gir kraftige kutt i de europeiske velferdsstatene og fagorganiserte vegrer seg med streik og demonstrasjoner. Men selv om velgerne er på vei til venstre i flere viktige valg i mai og juni gjør mangfoldet av protestpartier det vanskeligere å danne stabile regjeringer.

Les mer »