InnleggKystfiskarlaget: Skritt i riktig retning
Av Olav Anders Øvrebø - 28.5.2009 22:24Norges Kystfiskarlag er først ute med å svare på Europabloggens lille enquete om hvordan Norge kan påvirke EUs planlagte reform av fiskeripolitikken. Vi har også blant annet spurt om de norske aktørene selv vil delta i den innledende åpne høringen om reformen. Her er svaret fra Kystfiskarlagets daglige leder Håvard Jacobsen: (kan også lastes ned som pdf).
“EUs grønnbok
Norges Kystfiskarlag har på nåværende tidspunkt ikke vurdert hvorvidt vi vil delta i prosessen rundt EUs grønnbok. Vi ser uansett tiltaket som et skritt i retning av en bedre fiskeriforvaltning i EU.
Norge kan uten tvil påvirke EUs fiskeripolitikk gjennom å vise at vi driver ansvarlig forvaltning med resultat at de norske fiskebestandene er i langt bedre forfatning enn det som er tilfelle i EU. Norge stiller også krav til EU gjennom de årlige fiskeriforhandlingene. Blant annet er utkastproblematikken svært sentral.
EU har store forvaltningsmessige problemer.
- Elendig ressurskontroll. Utkastpåbudet gjør det umulig å anslå uttak av bestandene.
- For lave minstemål og maskevidder. Mye av EUs fiskeri foregår på blandingsbestander. Dette fører til at maskeviddene i fiskeredskapene settes i forhold til den arten som er minst i størrelse. Dette gjør at mye fisk av små størrelse blir fanget.
- EU mangler evnen til å forvalte bestandene i sammenheng. Her er sjøpattedyrforvaltningen et godt eksempel. EUs motstand mot sel og hvalfangst vil på sikt kunne skape stor ubalanse i økosystemet i havet.
- Overkapasitet. Overkapasitet kombinert med dårlig ressurskontroll skader bestandene.
Det vil være svært vanskelig å drive en god fiskeriforvaltning så lenge den nasjonale råderetten, og høstningsretten av egne havområder er som den er i EU. Utkast av fisk må opphøre snarest. Det vil gjøre det lettere å beregne uttak, og å sette kvoter på hver enkelt art. Fokus på økosystembasert forvaltning vil være avgjørende for å kunne bygge opp igjen bestander som er i dårlig forfatning. Her må hensyn til marked vike for hensyn til bærekraft. EU må også innse at sjøpattedyr er en stor predator i økosystemet i havet. Det vil være umulig å drive en god forvaltning av fiskebestandene uten at man beskatter denne delen av næringskjeden.”
Tags: cfp, fiskeri, høring, norges kystfiskarlag
Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0.
Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.
Veldig bra tiltak med “høring” på denne saken. Gleder meg til å følge fortsettelsen på dette.
Utfordringen til EUs fiskeripolitikk er, etter min mening, at medlemslandene har for mye makt. Hadde Kommisjonen fått det som de ville hadde utkast av fisk vært avskaffet for lenge siden. Kvotene ville nok også vært satt på et mye mer bærekraftig nivå.
Denne artikkelen om fiskeripolitikken kan jeg anbefale:
http://euobserver.com/7/27997
Takk for artikkelanbefalingen, Finn. Vi venter ennå i spenning på andre organisasjoners “høringsuttalelser”. I mellomtiden kan fiskenerder begynne å glede seg til at nettsiden fishsubsidy.org skal lanseres om 15 dager.
http://www.followthemoney.eu/fishsubsidy/
25. juni lanserer EU Transparencey, sammen med Pew Environment Group nettsiden som vil “database will present detailed data on many billions of euros of EU subsidies to ports and fishing vessels, from 1994 to 2006”, etter modell av farmsubsidy.org
EU’s discardpolitikk 2008 –
Fiskeriforvaltningen og Forskning – fødested for en økologisk og etisk ukultur.
Debatten om EU sin utkastpolitikk når stadig nye høyder. Det ble avholdt en ” Discard Summit” i Edinburgh, Skottland den 25. sept. Discardsummitten ble fulgt opp kort tid etterpå med et nytt møte den 10. okt i Brussel med representanter fra Norge og EU sine fiskerisystem. Møtet i Brussel var sterkt preget av selvforsvar ad deres utkastpolitikk, hvor EU forklarer dette med hvor vanskelig det kan være med utkast i et blandingsfiskeri med over 200 arter. Det ble også referert til det faktumet at arbeidet med utkast-problematikken er gjort vanskeligere på grunn av at EU består av mange ulike medlemsland med ulike interesser.
Begrepet ”utkast” er blitt altfor vagt. Begrepet dekker alt som blir fanget og kastet tilbake i sjøen. Fiskeriene som bruker aktive redskaper står for desidert største utkast. Utkast kan skje på følgende måte:
• Utkast av små fisk under minstemålet pga dårlig størrelses-seleksjon av maskevidden.
• Utkast av ikke-mål arter pga dårlig artsseleksjons-egenskaper av fiskeredskapet.
• Hi–grading, retensjon av bare den største og beste betalt fisken, som oftest pga lav kvote eller kvote som ikke strekker til som bifangst i andre fiskerier, med for eksempel fangst av torsk i fisket etter hyse.
• Det forekommer også et skjult uttak av juvenil torsk, hyse og hvitting i fisket etter arter til produksjon av mel og olje.
• Utkast av ikke kommersielle arter.
Norsk utkastsforbud.
Det er forbudt å kaste død eller døende fisk i Norges økonomiske sone (Nøs). Forbudet trådte i kraft i 1987 og gjaldt først nord for 62 grader N. Forbudet ble senere utvidet til å omfatte hele Nøs. Målet med Norge sitt ”utkastsforbud” er først og fremst rettet mot vern av yngel av kommersiell betydning (alt under lovelig minstemål må betraktes som yngel). Vern av yngel skjer enten ved seleksjon gjennom maskeviddebestemmelsene og påbudt bruk av sorteringsrist i både trålfisket etter torsk, og fisket etter reke nord for 62 grader N. I områder hvor bruken av maskevidde/rist viser seg å fungere utilstrekkelig som yngelvern, kan fiskefeltet bli stengt for kortere eller lengre perioder. Stenging av fiskefelt kan også forekomme på bakgrunn av for høy innblanding av uønskede arter i bestemte fiskerier. Områder som er av stor betydning for oppveksten av ung fisk kan være stengt på permanent basis.
Nå tilbake til EU sin problematiske holdning til utkast. Det hersker bred enighet over hele EU (og verden) at utkast er sløseri av sterkt tiltrengte naturressurser og bør reduseres. Ifølge EU, er hovedårsaken til den store mengden utkast for høy fangstinnsats og fangstkapasiteten bør reduseres yterligere. Fiskeflåten rundt Nordsjøbassenget er sterkt redusert etter at EU satte i gang et storstilt skroting-program for noen år tilbake. Reduksjonen i fartøy massen gikk hardt utover flåten i både Danmark og Skottland. Mengde utkast har økt år for år i enkelte fiskeri. Utkast av torsk i det skotske hvitfiskfiskeriet i Nordsjøen er på ca. 80 % av antall og 40 % av vekt. Utkast i 2008 er større enn i 2007, på tross av diverse tiltak. Utkast av torsk består hovedsakelig av fisk over minstemålet, som for tiden er 35cm.
EU sin plan for gjenoppbygging av bunnfiskbestandene i Nordsjøen har vært sterk preget av luftslotts-tenkning og er skammelig lite effektiv. Planen mangler potens, både praktisk og politisk. Det hjelper lite med kapasitets- og kvotereduksjoner, når disse reduksjonene ikke påvirker adferden til fiskerne til det positive for fiskebestandene, noe som igjen er positivt for fiskerne.
Fiskere rundt Nordsjøbassenget er blitt offer for ”institusjonal mismanagement”, hvor ICES, med god hjelp fra forvaltningen, langt på vei har klart å redusere både fiskebestandene og antall fiskere. I årrekker har forskere og forvaltningen i realiteten godtatt utkast av både undermålsfisk og hi–grading, på betingelse av at totalkvotene reduseres i forhold til utkastene. Utøvelsen av fiskeriet i Nordsjøen er forlengst blitt fanget i en negativ spiral av beinskrapte fiskekvoter og et vanvittig påbud om gjenutsetting av undermåls fisk, fisk som i realiteten er enten død eller døende. Hensikten med minstemåls-bestemmelser bør være rettet mot vern av fisk som ikke er av kjønnsmoden alder.
Hva er det som gir effektivt vern av juvenilfisk? Vil et utkastforbud redde bestandene i Nordsjøen? Et utkastforbud i seg selv gir ikke vern av ungfisk. Det som gir best vern av ungfisken er unngåelse. Effektivt vern må være fundamentert på et akseptabelt og gjennomførbart teknisk regelverk. Det er ikke mulig og høyst uklokt å sammenligne utøvelsen av fiskeriene her i Norge, nord for 62 graden med fisket sørpå i Nordsjøen hvor mesteparten av fisket foregår med aktive redskaper. Trålfisket i Nordsjøen kan deles opp stort sett i to maskevidde-reguleringer. I fisket etter sjøkreps og fisket etter sjøtunge er det tillatt med 80 mm maskevidde. Fisket etter øvrig hvitfisk skjer med 110mm maskevidde. I tillegg til maskevidde-bestemmelsene kommer krav til bruken av firkantmask-fluktpaneler i forlengelsen av trålbelgen. Mengden av utkast varierer fra et fiskeri til et annet og innenfor det samme fiskeriet avhengig av årstid og området for fisket. Av de vel 200 arter som finnes i Nordsjøen er det bare en brøkdel som inngår i de ulike fiskerier. Fangst av undermål fisk er blitt redusert gjennom bruken av fluktpaneler. Fangsten av undermåls fisk eller uønsket bifangst kan bli ytterligere redusert ved bruk av tråltype som utnytter fiskens naturlig atferd. Eksempel av tråltype/innretninger som utnytter fiskens naturlige atferd er:
• Sjøkrepstrål med lav høyde, og uten notlin i taket – reduserer effektivt fangsten av hyse, hviting og til dels torsk.
• Flyndretrål med lav høyde, og uten notlin i taket – reduserer fangsten av hyse, hviting og til dels torsk.
• Separatortrål/snurrevad skiller torsk/bunnfisk fra hyse og hviting.
• Eliminatortrål, skiller ut torsk/bunnfisk fra hyse og hviting.
• Firkantmask seleksjonssekker.
• T 90 mask i kombinasjon med firkantfluktpanel.
• Sorteringsrist.
Bruken av mer selektive tråltyper og innretninger er ikke uten konsekvenser. Erfaring fra forskning viser til tap av visse typer fangst/bifangst. Tapet fører til svekket økonomi på kort sikt, men kan kompenseres på lengre sikt med økt fiskekvote. Tekniske innretninger løser ikke alltid problemet med uønsket fangst av undermåls fisk. Et eksempel av dette er fiskeriet i den sørlige delen av Nordsjøen etter sjøtunge og rødspette, hvor fiskeriet utøves med 80 mm maskevidde. Her er maskevidden tilpasset morfologien og minstemålet(24cm) til den verdifulle sjøtungen. Minstemålet for rødspette er satt til 27cm. Utkast av undermåls rødspetter kan være så høy som 80 %. Både minstemålet og morfologien til rødspetten krever en maskevidde på ca. 100- 105 mm for å sortere vekk undermåls fisk. En økning i maskevidden vil naturligvis føre til noe tap av den verdifulle sjøtungen. Her kan bruk av en sanntids maskevidde-regulering 80/100mm> eller områdestenging være et tiltak for vern av ung rødspette i perioder når innblandingen er ansett for å være for høy.
Så hvor går veien videre, og hva skal til for å få en positiv utvikling i fiskeriene fremover?
Fiskeriforvaltningen må bli mindre akademisk, og mer ”hands on”. Når havforskere og fiskeriforvaltningen bestemmer de maksimalt tillatte uttak av de ulike fiskebestander, gjør de dette på bakgrunn av den best tilgjengelig informasjon/ kunnskap. Hadde dette vært tilfellet med reguleringene av fiskeriene så hadde situasjonen i Nordsjøen vært nokså annerledes i dag.
Mye av problemet med utkast kunne vært løst for mange år tilbake. Hittil har EU sine ”policy makers” manglet viljen til å implementere de mest relevante tekniske innretninger tilpasset dynamikken i de ulike fiskeriene. Nå har flere fisker-/forsker grupper rundt Nordsjøbassenget jobbet intenst for å bevise at det er mulig å få ned mengden utkast i deres respektive fiskeri. Et eksempel på dette er Fisheries Science Partnership i Skottland og England hvor fiskerne selv har tatt initiativet til sanntids områdestenging og til å bruke tråler med bedre seleksjonsevne. Målet er å oppnå ”conservation credits” som vil rettferdiggjøre større fiskekvote på bakgrunn av mindre utkast.
Fiskeriforvaltning handler ikke bare om forvaltningen av fiskeriressursene, men også forvaltningen av menneskelig atferd. Fiskeriforvaltningen i EU og Norge må bli flinkere til å ta i bruk ”gulroten og pisken, istedenfor ”cellegift og amputasjon”. Ta for eksempel fiskeriforvaltning i USA, hvor fiskerne er gitt adgang til visse områder på betingelse av at de bruker en separatortrål i fisket etter hyse. Paradokset er at trålen ble utviklet i Skottland for mange år siden. Norge har vært en pådriver for å holde nede uttaket av nordsjøtorsk. Dette har også ført til lavere kvote på hyse og hvitting siden de inngår i det samme fiskeriet. En kan få inntrykk av at norske forhandlere under kvoteforhandlinger med EU, har vært for opptatt av å redusere TAC på nordsjøtorsk og hyse, i den troen at dette alene ville bidra til å ”berge” bestandene. Det har vært både naivt og uklokt å tro på dette, særlig når Norge ikke har hatt den minste kontroll på hvordan disse bestandene blir fisket med hensyn til å overholde fastsatt kvote og å redusere utkast. Alt utkast har ført til reduserte fiskemuligheter for norske kystfiskere, og særlig for de som av tradisjon har et kystnært fiskeri i Nordsjøen.
Norge har en enestående posisjon og mulighet til å påvirke EU sin fiskeripolitikk i en positiv retning. Fiskerinæringen har de nødvendige verktøy: spørsmålet er om myndighetene har viljen og handlekraft nok til å ta de i bruk!
Ian Kinsey
ian@kinsey.no
Ian: Takk for en veldig innsiktsfull kommentar! Angående din konklusjon: Hvilke verktøy mener du er mest relevant for norsk fiskerinæring å bruke for å påvirke EUs reformprosess? Hva er det som fungerer dårligst i dag og som er viktigst å få endret?