Europabloggen.no

Europablogger Dag Yngland har sammen med Alf Ole Ask i høst gitt ut boken EU-kontrollen – Jakten på det egentlige EU. Boken er lagt opp som en håndbok med journalistisk preg. Her er mye nyttig informasjon for journalister og andre som vil orientere seg i EU-systemet, lesverdig presentert med mange gode anekdoter og fortellinger.

Tirsdag kveld innledet Dag om boken på et debattmøte arrangert av Europabevegelsen i Oslo. Hele seansen kan ses i videoopptak over. Innledningen ble fulgt av en paneldebatt der det var tett mellom de gode poengene fra deltakerne Eva Undheim (Nationen), Erik Dale (EU-kommisjonen), Ola Elvestuen (Venstre) og Irene Johansen (Arbeiderpartiet og Europabevegelsen). Både boken og debatten anbefales!

Alexis Tsipras i mai 2014.

Over fem år med eurokrise har kulminert de siste par ukene med økonomisk sammenbrudd i Hellas og et EU som er mer splittet enn noen gang. Unionens motto “Enhet i mangfold” høres nå mest ut som svart humor.

De siste årene er det sagt mye om behovet for reformer av eurosonen. Det er ingen enighet om løsninger, men det er klart at de må innebære klarere ansvarsforhold og bedre demokratisk forankring og legitimering.

Mangelfull krisehåndtering og et uferdig institusjonelt byggverk unnskylder likevel ikke Tsipras-regjeringens instrumentalisering av demokratiske prinsipper. Skal en kritisere demokratisk underskudd i eurosonen, må en også erkjenne at Tsipras’ bruk av folkeavstemningen var ytterst tvilsom fra et demokratisk synspunkt. Den har økt hans politiske kapital i Hellas, men svekket hans og Syrizas demokratiske troverdighet.

Folkeavstemningen brøt med Europarådets retningslinjer på flere punkter. Alle EU-land er som medlemmer av Europarådet bundet av disse (kilder for punktene nedenfor er en artikkel i Süddeutsche Zeitung samt uttalelser fra Europarådets leder):

• Fristen var for kort. To uker er et minimum, krever Europarådets Venezia-kommisjon, som har laget regler for folkeavstemninger. Offentligheten må få tid til grundig debatt om en så viktig avgjørelse. På mindre enn to uker kan en heller ikke organisere god nok valgobservasjon.
• Spørsmålet var uklart. Velgerne må gis et klart valg, og de må få informasjon om konsekvensene. Her var den skotske folkeavstemningen om uavhengighet forbilledlig. Grekerne ble servert et altfor langt og komplekst spørsmål med formuleringer selv eksperter har vanskelig for å forstå, og spørsmålet henviser også til to svært kompliserte dokumenter. I folkeavstemninger skal borgerne spørres om sitt syn på et konkret lovforslag, ikke som her til hva de mener om krav fra EU-kommisjonen, ESB og IMF. Meningsmålinger bør overlates til opinionsinstituttene, sier folkerettseksperten Christoph Vedder til Süddeutsche Zeitung.
• Regjeringen ga for ensidig informasjon. Før en folkeavstemning skal en regjering sørge for at velgerne får objektiv informasjon om alternativene. Regjeringen kan gå inn for ja eller nei, men ikke bedrive massiv, ensidig propaganda for sitt syn. Allerede i talen da han bekjentgjorde folkeavstemningen, gikk Tsipras knallhardt inn for et nei. I den korte kampanjen ble nasjonalistisk ladde formuleringer flittig brukt. Hvordan ville andre europeiske land reagert hvis tyske politikere hadde appellert til folkets “ære” i en valgkamp?

Jeg vil legge til at å holde en folkeavstemning på så kort tid i en så dramatisk situasjon for et land i seg selv gjør seriøs debatt og deliberasjon umulig. Dessuten var alternativet velgerne ble bedt om å si sin mening om ikke lenger på forhandlingsbordet.

En gresk kommentator hevdet at folkeavstemningen vel så mye kom til å dreie seg om et ja eller nei til den gamle diskrediterte politikergarden. Mange av dem som stemte nei, fryktet at et ja ville føre folk som tidligere statsminister Samaras tilbake til makten.

Tsipras og Syriza opplever åpenbart sin posisjon som enormt styrket av folkeavstemningen, til tross for at de har ført landet til kanten av stupet. I resten av Europa kan partiets legitimitet bare svekkes av at det er villig til å bruke demokratiske prinsipper som taktisk verktøy på denne måten.

Det mest imponerende ved folkeavstemningen var at regjeringen i det hele tatt klarte å gjennomføre den på så kort varsel. Gjennomføringskraft er ellers ikke noe Syriza-ANEL-regjeringen har utmerket seg med. Siden den ble tatt i ed i vinter, har regjeringen utrettet lite annet enn å skaffe seg fiender i de andre medlemslandene og EU-institusjonene.

Overmot kan straffe seg.

Norsk Klimastiftelse har nylig gitt ut en rapport om veien videre for EUs energi- og klimapolitikk der jeg har vært prosjektleder/redaktør. Rapporten er en samling artikler som tar opp temaer som EUs politikk mot 2030 (der hovedlinjene muligens vedtas på EU-toppmøtet neste uke); fremtiden for kvotemarkedet; energisikkerhet og forholdet til Russland; analyser av energipolitikken i Tyskland, Spania og Frankrike; og ikke minst forholdet mellom Norge og EU i klimapolitikken.

Artiklene i rapporten er også publisert enkeltvis i nettmagasinet Energi og Klima.

En oversikt over større og mindre separatistbevegelser i Europa. Grafikk: European Free Alliance.

Det er ikke bare i Skottland, Katalonia og Flandern det er aktive separatistgrupper i Europa. Business Insider har publisert kartet ovenfor for å vise hvordan Europa ville se ut dersom alle separatistbevegelsene fikk viljen sin. Kartet er laget av European Free Alliance, et europeisk politisk parti som “representerer statsløse nasjoner, regioner og tradisjonelle minoriteter i Europa”.  I Europaparlamentet danner partiet sammen med De grønne en parlamentarisk gruppe.

Selv om skottene sa nei til uavhengighet fra Storbritannia kan folkeavstemningen gi et løft for andre som ønsker selvstendighet. For eksempel er Skottland blitt lovet mer bestemmelsesrett, noe som kan føre til Wales og Nord-Irland ber om det samme. Og bare det at skottene avholdt folkeavstemning har betydning for mange i Katalonia.

Separatistbevegelsene har mange ulikheter, men også noen ting til felles i følge Michael Keating ved universitetet i Aberdeen:

De springer alle ut av vanskelighetene med en nasjonalstat. Europeisk integrasjon spiller også kraftig inn, og ideen om å være selvstendig og fri i en større europeisk kontekst er en del av pakken. I Skottland er jo uavhengighetsbevegelsen mye mer pro-EU enn resten av Storbritannia, for eksempel, og mange av de største separatistbevegelsene er jo veldig Europa-vennlige.

Splittet Europa. Mat, sex, tro og støynivå kan være like gode indikatorer som politikk for å forstår resultatet av helgens valg på nytt Europa-parlament. Grafikk: Yanko Tsvetkov, Atlas of Prejudice

De første valgmålingene i Europa-valget tyder på at det er vanskelig å få  EU-velgerne opp av hagestolene og inn i valglokalene. Målinger publisert i magasinet Der Spiegel  tyder på at oppslutningen i flere land kan bli lavere enn i 2009 (43 %). Slovakia og Latvia kan oppslutningen ha ligget så lavt som under 20 %. Går oppslutningen under 40 % av velgerne er vel det et  nederlag for EUs institusjoner. Parlamentet har de siste årene fått styrket sin makt nettopp for å aktivisere velgerne.I

De nasjonale og regionale kritikerne av EU mener at de virkelige skillelinjene går andre steder enn høyre-venstre. De går på kryss og tvers etter kultur, språk, seksuelle vaner, mat og drikke og temparament og samfunnsform. Med sitt “Fordommenes atlas” har Yanko Tsvetkov laget en lett satire over hva europeerne mener om hverandre og hvor skillene virkelig går (se over).

Andre mener det er en felles europeisk identitet under utvikling – spesielt blant yngre europeere som er vokt opp med det blå-gule stjernebanneret. Er f.eks. skjeggedivaen fra Meldodi Grand Prix – “Conchita Wurst” selve symbolet på Europa? Kunne en transe ha vunnet en slik felles konkurranse i Russland, Kina eller Amerika?

Selv den eldre garde som har bygget opp Europa er deprimert. En av Tysklands mest populære eks-presidenter, Roman Herzog, maner til mer skepsis overfor EUs nye makt for å hindre at den blir en felle fremfor en fordel for alle europeere. Hva slags verdier er det velgerne vil ha når de som i Italia velger en klovn fremfor sine etablerte politikere?

Valgresultatet vil neppe være klart før sent søndag kveld, men da kan du følge det her. I mellomtiden får du nyte den europeiske luksus med å gå ut å hygge deg på valgkvelden. Europa er tross all politisk ignoranse et av de fredeligste, rikeste og hyggeligste kontinenter på denne planeten.

Toppkandidatene – blir en av dem EU-kommisjonens president?

Fjerne blikk og gjesp pleier å fremkalles blant både flertallet av velgerne og journalister hvert femte år, hver gang det er valg til Europaparlamentet. Kanskje trenden med bunnrekord i deltakelse ved hvert bidige valg blir brutt denne gang, kanskje ikke.

Uansett burde det i 2014 være nok av grunner til å interessere seg for dette valget. Flere er nye, en er gammel:

• NY: Toppkandidater. Alle partigrupper har nominert sin toppkandidat. Partigruppen som får flest stemmer vil at kandidaten skal bli EU-kommisjonens neste president. Medlemslandene liker ikke denne tolkningen av EU-traktaten, men det kan bli vanskelig for statslederne å se bort fra den.
• NY: TV-debatter. Det arrangeres flere tv-debatter mellom toppkandidatene, og de blir sendt i mange land (selv om flere av de store kanalene kvier seg).
• NY: Nasjonalistisk valgvind. I mange land ligger partier på høyre fløy an til å gjøre det veldig godt. Det varierer om de kan kalles høyreekstreme, høyrepopulistiske eller noe annet, men et fellestrekk er sterk kritikk av EU-samarbeidet. Mange av partiene ønsker å trekke sitt land ut av hele unionen eller av euroen. Enkelte prognoser gir disse partiene 30 prosent av representantene.
• GAMMEL: Parlamentets makt. Det anføres hver gang som en grunn til å bry seg om valget at parlamentet har fått mer makt. Derfor er det ikke uviktig hvem som velges inn. Dette argumentet er riktig, men har før ikke ført til noen synderlig større interesse for valget.

Hvem ville du ha stemt på? Hvilket parti eller partigruppe står deg nærmest? Det kan du gjøre deg opp en mening om via en av de mange valgomatene. Den mest ambisiøse er EUvox 2014. Her kan du sågar ta testen etter tur for alle de 28 landene, om du måtte ønske. For politikknerden en fantastisk innføring i Europas partilandskap.

Det finnes også egne nasjonale varianter, her er et utvalg.

• Sverige: SVTs EU-valkompass
• Danmark: Kandidat-test fra DR
• Tyskland: Wahl-O-Mat

En drøy uke før valget ligger det an til å bli veldig jevnt mellom de to største gruppene, de konservative EPP og sosialdemokratene, ifølge en prognose fra Votewatch.eu. Parlamentet vil bli mer polarisert, med flere representanter på ytre venstre og høyre fløy.

President Barack Obama ringer gjerne kansler Angela Merkel når han vil vite noe om EU…

Verdens to mektigste politikere kommer på besøk i Brussel. Presidentene Obama og Xi tar endelig unionen på alvor og avlegger byråkratiet i Brussel et besøk. Det er ellers sjelden at EU-institusjonene blir tatt så på alvor av stormaktene USA og Kina. Deres ledere ringer  heller direkte til kansler Angela Merkel, den franske presidenten Francois Hollande eller den britiske statsministeren David Cameron når noe er på gang. De gamle stormaktene er enklere å forholde seg til enn det uoversiktlige EU-maskineriet.

Det er første gang Barack Obama besøker EU. Normalt er det bare NATO-møter som opptar amerikanske presidenter på besøk i Brussel. Men den planlagte frihandelsavtalen mellom EU og USA er blitt enda viktigere for Obama sett i lys av Russlands nye posisjon etter Krim-krisen og utviklingen av Kinas nye markedsmakt i Asia.

Les mer »

“Problemets kjerne er at vi blir satt opp mot hverandre”, sier en ung mann på Maidan. Han er russer og kom over fra St. Petersburg for å se med egne øyne hva som foregikk. Det en venninne i Kiev hadde fortalt ham stemte absolutt ikke med det ensidige budskapet i russisk TV om demonstrantene som en høyreekstrem mobb. Du vil bli drept når de merker at du er russer, sa vennene til ham. “Ikke tro på sånt, vær deg selv”, sier han.

Den sju minutter lange videoen med to russere på Maidan er som antibiotika mot propagandaen. Det er dette konflikten i Ukraina handler om på stadiet den er kommet til nå, slik den gjorde i Bosnia i 1992: Enkeltmennesker med tilhørighet til en etnisk gruppe – den gang serbere, nå russere – skal presses, opphisses, hjernevaskes til å glemme sin individualitet, til å ofre den for “russiskheten” i seg. Samtidig vil de også slutte å se de andre – om de er etniske ukrainere, krimtatarer eller noe annet – som enkeltmennesker. Hemningene mot å gå løs på dem vil gradvis svekkes, til det smeller. Se på denne videoen fra Donetsk i går kveld:

Etnisitetens tvang har sin egen dynamikk, og det er denne Putin vil utløse. Gruppene som blir hetset mot og angrepet vil slutte rekkene, de også. Når du blir angrepet fordi du er “ukrainer”, blir du mer ukrainsk. Mulighetene øker for en ny omdreining på voldsspiralen. Kanskje får Putin sin unnskyldning for å sende inn militære for å “beskytte” russere i Ukraina – også på andre steder enn Krim.

I denne prosessen er det frie enkeltmennesker som de to russerne på Maidan som vil bli undertrykt, ofret og glemt. De etniske russerne – og ukrainerne med russisk som morsmål – bosatt i det østlige Ukraina som har stått fram og sagt at de ikke ønsker å bli en del av Russland, vil også fort bli glemt, slik serberne som valgte å bli værende i det beleirede Sarajevo ble det.

Jeg tror at når de har vaiet med EU-flagget på Maidan, så har ikke det først og fremst vært av et brennende ønske om medlemskap, direktiver og forordninger. Motivasjonen har vært å erstatte et gjennomkorrupt og dysfunksjonelt styresett med det liberale demokratiets grunnverdier, som EU symboliserer: En fungerende rettsstat, fri meningsdannelse, en regjering som står til ansvar for velgerne. Det liberale demokratiet er en garanti for enkeltmenneskets frihet, ikke minst til å unnslippe etnisitetens tvang. Forfatteren Oksana Zabuzjko beskriver Maidans neste oppdrag slik: «Den politiske eliten sto ikke til ansvar for velgerne. Det eneste den gjorde var å manipulere dem for å få deres stemmer. Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet, det vil ikke rense seg selv.»

Vi kan bare håpe at Maidan ikke blir knust før de får sjansen til å utføre oppdraget.

Catherine Ashton minnes de døde på Majdan-plassen. Legg merke til hvor nøye hun observeres av folkene rundt.

Omveltningene i Ukraina de siste månedene, ukene, dagene og timene har gjort mange i Europa bedre kjent med et land mange av oss i beste fall hadde overfladisk kunnskap om fra før. I en slik situasjon er det desto lettere å bli offer for feilinformasjon og manipulasjon. Sosiale medier, som har spilt en så viktig rolle i formidlingen av hendelsene i Kiev og andre steder, gjør også spredningen av propaganda lettere. Derfor har jeg satt sammen en liten leseliste av analyser og artikler som jeg selv har hatt stor nytte av i forsøket på å forstå hva som skjer og hva som står på spill i Ukraina.

Ukraina – et delt land?: I vest-Ukraina vil de til EU, i øst-Ukraina vil de til Russland. Ikke sant? Dette er den typen enkle motsetninger som er lette å formidle. Alexander J. Motyl forklarer her veldig godt hvorfor dette er “dead wrong”. Ukraina er et mangfoldig og stort land, det er forskjell mellom regioner. Men det er ikke Ukraina alene om: “Ukraine happens to be an extremely diverse place, with a range of languages, cultures, identities, and political preferences throughout the country. In that respect, Ukraine’s diversity is pretty much on par with that found in just about any country of the world.”

Russiske kodeord: Hva betyr det når russiske politikere snakker om “broderlig støtte” eller “anti-terror-operasjon?” Neppe det du tror. Anne Applebaum har laget en skremmende ordliste.

Jøder i fare? Plutselig dukket det opp angivelige advarsler om at jøder burde flykte fra Kiev etter Janukovitsjs fall. Magasinet Tablet undersøkte istedenfor å videreformidlene ryktene. De fant noe helt annet: “A great number of protest organizers across Ukraine are Jewish intellectuals: artists, teachers, and academics among others, of varying ages.”

Fascister og nazister til makten? Blant demonstrantene på Majdanplassen var også ukrainske nasjonalister. Russiske medier og politikere opererer rutinemessig med betegnelser som “ekstremister” og “nazister” på alle demonstrantene. Timothy Snyder skriver i en av mange gode artikler om Ukraina at alle grupper er representert: “Russian speakers and Ukrainian speakers (although most Ukrainians are bilingual), people from the cities and the countryside, people from all regions of the country, members of all political parties, the young and the old, Christians, Muslims, and Jews.” Politiske krefter på ytre høyre er viktigere i Frankrike, Østerrike og Nederland enn i Ukraina, skriver Snyder. Pussig er det også at Janukovitsj-regimet sa at opprøret var styrt av jødene, samtidig som det altså var dominert av høyreekstreme krefter.

Ekstremistbevegelse? En gruppe samfunnsforskere og historikere tar i en artikkel (på tysk) avstand fra påstandene om at Majdan-opprøret var styrt av ekstremister. Det er en frihetlig massebevegelse som tok i bruk sivil ulydighet. Blant disse forskerne er de fleste ekspertene på det post-sovjetiske Ukraina. I artikkelen ber de kommentatorer, med betoning av de venstreorienterte blant dem, å være på vakt når de kommer med ellers berettiget kritikk av nasjonalistiske strømninger blant Majdan-demonstrantene. Man kan lett bli brukt av Moskvas “polit-teknologer” til å bli støttespiller for Putins geopolitiske prosjekter og slik levere retorisk ammunisjon til russiske myndigheters kamp mot ukrainsk uavhengighet.

Budapest-erklæringen: Nyttig dokument mange hadde glemt: Erklæringen fra 1994 der Russland, USA, og Storbritannia lover å respektere Ukrainas uavhengighet, suverenitet og grenser.

Kiev 28. november 2013.

Litt av det vi merket oss i 2013, i nesten helt tilfeldig og uorganisert rekkefølge.

Årets europeere må være ukrainerne på Maidan-plassen i Kiev, som helt siden 21. november har demonstrert for sterkere tilslutning til EU og Europa og mot president Viktor Janukovitsjs korrupte styre og russiske u-sving. Nyttårsfest er naturligvis planlagt. Plassen er omdøpt til #EuroMaidan – opprinnelig et stikkord på Twitter, men koblingen mellom EU-flagget og det ukrainske flagget er blitt en stor hit blant både forbrukere og forretningsdrivende. Ikke rart at EU-politikere gjerne besøker Kiev. Kynisk observert:

Woke up in a strange country? If they're waving the EU flag, you're *outside* the EU, if they're burning it, you're *inside* the EU.

— Andy Carling (@quarsan) December 31, 2013

Årets våghalser er latvierne, som fra i morgen bytter ut lat med euro. Velkommen til medlem nr. 18, og lykke til.

Årets lukkede rom-pris går til “troikaen”, EU-kommisjonen, IMF og Den europeiske sentralbanken, for praksisen med å dele ut fete krisepakke-kontrakter uten innsyn til internasjonale konsulentselskaper – som til dels har økonomiske interesser i kriselandene.

Årets anti-europeere er (som vanlig?) redaksjonen i Daily Mail, som aldri lar en sjanse til å gå fra seg til å rakke ned på alt det merkelige som foregår på kontinentet. Fakta er ikke så farlig, i Mail er det for eksempel helt korrekt å kalle Thorbjørn Jagland en “eurocrat” og “euro official”.

Årets norske europeer: Europaminister Vidar Helgesen, som allerede har klart å skape mer interesse for EU-spørsmål og, ikke minst, lagt lista høyt for sitt videre arbeid. Nå leser vi plutselig referatene fra Stortingets europautvalg med stor interesse, og har bl.a. merket oss at regjeringen planlegger en liten revolusjon! Heretter skal vi diskutere EU-saker før de vedtas, ikke lenge etter. Her er Helgesen på siste møte 12. desember:

“En av de tingene vi ser på når det gjelder å skape mer diskusjon rundt EU/EØS-spørsmål, er å lage kortere, mer konsise meldinger om posisjoner, forslag til posisjoner, før viktige EU-prosesser.”

Årets tilbaketog: Venstre og ostetollen.