Europabloggen.no

Det har ikke gått en eneste dag de siste tre årene hvor det ikke har vært krisepregede overskrifter om situasjonen i Europa. Situasjonen ser heller ikke ut til å endre seg med det første. Usikkerheten bølger mellom landene og enighet er en mangelvare.

Stadig flere peker på den manglende enigheten, og kanskje den enda større mangelen på evne til å komme frem til langsiktige løsninger, som årsaken til dagens problemer. Sett i ettertid virker det som lettere galskap å la en så liten økonomi som Hellas få lov til å sette en hel region, kanskje hele den globale økonomien, på spill. Hellas utgjør tross alt, eller gjorde i hvert fall, bare 2,5 prosent av EUs samlede BNP. Hvis de hadde villet hadde de kunnet avverget mye av det som preger overskriftene i dag på et tidligere tidspunkt.

I stedet har de i dag rotet seg opp i et hjørne hvor kostnadene for å komme seg ut er betydelig mye høyere. Ikke bare økonomisk, men også politisk. Den politiske kostnaden veier nok like tungt som den økonomiske. Luxembourgs statsminister Juncker har oppsummert det hele veldig presist i en setning: vi vet alle hva som må gjøres, men ingen vet hvordan de skal bli gjenvalgt etterpå. Dette har vi tydelig sett i de kriserammede landene og en håndfull andre europeiske land. Krisen har felt den ene regjeringen etter den andre.

Hellas
Hellas ser nå ut til å ha valgt et flertall som faktisk er for å videreføre politikken som er et resultat av krisepakkene fra troikaen. De konservative (ND) fikk flertall og dermed de 50 bonussetene i parlamentet. Nest størst ble likevel den nye sosialistiske alliansen (Syriza) som er motstandere av krisepolitikken. Uavhengig av dette kan de konservative og sosialistene (Pasok) sammen få flertall i regjering. Nå har sosialistene sagt at den nye sosialistiske alliansen må med i samarbeidet for at de skal samarbeide med de konservative. Så noe usikkerhet gjenstår. Men valget ser ut til å ha konsolidert partiene som er opptatt av å holde Hellas i eurosamarbeidet. Velgerne har dermed gått fra ytterpunktene i første valg til de mer etablerte partiene i det andre valget. Noe som også betyr at partiene som har ført landet ut i uføret er de samme som skal redde landet fra krisen.

Spania
Spania på sin side har “endelig” krøpet til korset og bedt om krisehjelp for å rekapitalisere spanske banker. Dette ser ut til å medføre et kriselån på 100 milliarder euro fra EU. Om det følger med noen nye politiske krav har ikke blitt signalisert tydelig ennå. Uansett så mener nok den spanske regjeringen at de allerede har gjort det som er nødvendig for å møte budsjettkravene. På den andre siden er det langt flere som peker på at et slikt lån ikke løser noen problemer på lang sikt. Sånn sett faller også denne løsningen godt på plass sammenlignet med det mest som er gjort til nå. Siste ord er neppe sagt i spørsmålet om Spania.

Kypros
Kypros har også begynt å gjøre seg gjeldende. Ikke bare fordi de tar over formannskapet i EU fra 1. juli i år, men fordi også de har økonomiske problemer som de ikke klarer å håndtere alene. Nå skjelver ikke finansmarkedet nevneverdig mye på grunn av en økonomi som utgjør snaue 0,2 prosent av eurosonens BNP, men rarere ting har skjedd før. Kypros valgte å gå til Russland i 2011 for sikre seg et lån på 2,5 milliarder euro. Mye tyder på at de politiske kravene fra Russland var mye hyggeligere enn de fra troikaen. Men nå sliter en av sommerøyas banker med kapitalkravet og siden banken er så stor, i kypriotisk sammenheng, trenger den midler tilsvarende 10 prosent av Kypros sitt BNP. Dette er midler de for øyeblikket ikke har. Det snakkes om en mulig krisehjelp på rundt det dobbelte av lånet i 2011.

Italia
Italia har i lengre tid forsøkt å fly under radaren. Spesielt radaren til finansmarkedet. Det har de tidvis lyktes godt med, men de dras stadig inn i diskusjonen og det til Mario Montis store irritasjon. Sist ute var det Østerrikes finansminister som tok til orde for at også Italia må rydde opp i eget hus. Noe selvfølgelig Monti mente var fullstendig uakseptabelt. Hans målsetting er å rydde i eget hus, så klart, men at dette samtidig må kunne gjøres uten altfor mye støy utenfra. For jo mer støy det er i eurosonen, jo høyere blir rentene til Italia, ser det ut til – og det helt uavhengig av hva som sies eller gjøres i Italia. For kort tid siden raste renten på spanske statsobligasjoner opp. Noe som også fikk konsekvenser for Italia som også fikk høyere renter. Spania hadde på det meste i overkant av 6,8 prosent mens Italia landet på 6,2 prosent.

Ingen utvei
I slutten av juni skal det være toppmøte i EU og enigheten om veivalg er ikke spesielt stor. Tyskland står på sitt om at veien videre innebærer tettere oppfølging av den allerede vedtatte finanspakten. Altså bedre nasjonal oppfølgning av budsjetter og gjeld. Frankrike har på sin side fått flere røde blodlegemer og føler seg langt mer kallet til å fronte en alternativ agenda. President Hollande har foreslått en vekstpakt til en verdi av rundt 120 milliarder euro. Høres kanskje spenstig ut når det ikke skal brukes penger, men i realiteten er det kun 10 milliarder nye euro som foreslås. Øvrige midler omlokaliseres eller hentes inn fra sentralbanken. Poenget er uansett å investere for å øke aktiviteten i økonomien.

Tyskland forsøker nå å helle kaldt vann i hodet på alle som spekulerer i hva som kan skje eller ikke skje på det kommende toppmøtet. Merkel sier at en endelig løsning ikke vil komme på ett møte alene. Hun forsøker selvfølgelig å dempe forventningene slik at finansmarkedet ikke skal bli altfor skuffet (igjen) og dermed dra børsene opp og ned annenhver dag. Det eneste som virkelig kunne ha sjokkert var jo om det faktisk kom en løsning på problemene på dette møtet.

Mediene liker å leke med ord og Grexit har lenge vært symbolet på Hellas sin mulige uttreden av eurosamarbeidet. Det er fremdeles mye usikkerhet knyttet til Hellas og euroen og om de forblir eller må ut av samarbeidet. Tilsvarende usikkerhet er knyttet til euroen hvis Hellas faktisk går ut av samarbeidet. The Economist spekulerte for noen uker siden i hva dette kunne bety. Da listet de opp mulige scenarioer med overskriften: Spaxit, Ixit, Porxit og Eirexit. Fra vår side drister vi oss til å spekulere i at det ikke blir noen krisexit.

Tags: eurokrisen, Hellas, Italia, Kypros, Spania

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.