Europabloggen.no

Vaclav Havel i Berlin (foto: Dirk Enters)

20 år etter fløyelsrevolusjonen er Tsjekkia i en merkelig situasjon. President Vaclav Klaus gjør alt for å slippe å undertegne Lisboa-traktaten, og driver resten av EU til fortvilelse. Nylig satt Klaus’ navnebror og forgjenger Vaclav Havel, den store helten fra 1989, i en stol i et fullpakket lokale i Berlin og reflekterte over alt som har skjedd på de to tiårene. En situasjon som Lisboa-knipen var nok det siste den harde kjernen av dissidenter drømte om i de røykfylte Praha-lokalene høsten 1989.

— Det har vist seg at alt er komplisert og går mye langsommere enn vi forestilte oss. Jeg er skeptiker, men hadde ikke ant hvor vanskelig det skulle bli. Men historien ville vært kjedelig hvis alt bestandig gikk som vi trodde. Historien overrasker oss hele tiden, sa Havel.

Nå om dagen får Havel hele tiden spørsmål om Klaus og Lisboa. Det er noe han ugjerne snakker om, men han føler likevel han må svare når han blir spurt. Altså:

— Presidentens underskrift er bare bekreftelsen på at det har gått rett for seg. Jeg tror han før eller senere skriver under, og hvis ikke vil dommerne i forfatningsdomstolen si at den (ratifiserte traktaten) er gyldig uten hans underskrift, sa Havel. Han la til at under hans presidentperiode forklarte dommerne ham at presidentens underskrift er en rent formell sak, og han mener dette fortsatt gjelder.

Så hva slags rolle burde Tsjekkia spille i EU, ble Havel spurt.

— Den bør reflektere Tsjekkias sentrale (geografiske) posisjon i Europa. Landet skal ikke oppføre seg nasjonalegoistisk eller småborgerlig. Det har aldri gått bra når Tsjekkia har oppført seg slik tidligere.

Klaus’ foreløpig siste trekk var å kreve en fotnote til Lisboa-traktaten, angivelig for å forebygge at tyskere som ble fordrevet fra landet etter 2. verdenskrig skal kunne komme og kreve erstatning eller eiendommene sine tilbake. Dette harmonerer mildt sagt dårlig med Havels posisjon: Kanskje har forholdet mellom tsjekkere og tyskere aldri vært bedre i historien, sa han.

Anledninger som denne — Havel møtte Tysklands tidligere president Richard von Weizsäcker til samtale — blir gjerne i overkant preget av gjensidige hyllester. Da er det bra å ha en tørrvittig ordkunstner som Havel, som da han fikk spørsmål om å snakke om å være dissident og leve i sannhet. Han kan avvæpne det mest pompøse spørsmål:

— Dissidenter — folk ble til det uten å vite hvordan. De tok et skritt, så et til. Det er ikke et yrke, ikke noe man bestemmer seg for å bli. En dag leser man i avisen at man er dissident.

Eller som da han fortalte om forgjengeren i Praha-borgen, Gustav Husak. Havel ringte en gang von Weizsäcker fra presidentkontoret — det vil si fra badekaret.

— Det var bare baderom rundt Husaks kontor. Hadde han et Pilatus-kompleks?

Den tidligere storrøykeren Havel har hatt store helseplager, men han er tydeligvis i form om dagen. Det erfarte også New York Times, som i går publiserte et intervju med ham. Her går Havel videre på temaet tsjekkiske politikere:

“If you look at the C.V.’s of current Czech politicians, you see that most of them are in their 50s,” he said. This means they matured in what he called “early normalization” — roughly from 1969 to the mid-1970s, when the Soviet-led invasion that crushed the Prague Spring reforms of 1968 gave way to a dull and autocratic regime dependent on Moscow, “one of the darkest periods,” Mr. Havel said, of national history. In his view, those years have marked many current politicians, leaving them prone to conspiratorial thinking and acts of petty deceit. Compounding this, he said, is “some kind of existential crisis,” caused by a global pursuit of materialism and by the specific Czech legacy of 40 years of Communist rule.

Tags: 1989, Lisboa-traktaten, Tsjekkia, Vaclav Havel, Vaclav Klaus

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.