Europabloggen.no

Mirek Topolanek, statsminister uten tillit (foto: oaø, CC-lisens: by-nc)

EU er igjen i “krise”. Denne ukens regjeringskrise i lille Tsjekkia ryster EUs elite. Og bringer ut det beste og det verste i Prahas politiske kultur. Tvilen. Og småligheten.

Denne uken tapte den tsjekkiske regjeringen til statsminister Mirek Topolanek en tillitsavstemning i det tsjekkiske parlamentet. Landet som dette halvåret styrer EUs formannskap, har dermed formelt sett ingen regjering. EU-formannskapet har dermed ingen leder. Selv om Topolanek trolig vil fortsette å regjere i et forretningsministerium inntil en ny regjering er på plass. Det er ikke så dramatisk. EU har hatt flere regjeringsskifter i land med løpende formannskap — senest i Italia i 1996 og i Danmark i 1993.

Men det er dramatisk — sett fra Brussel. Fordi det skjer i Tsjekkia. Landet er sammen med Irland kjernen i motstanden mot den såkalte Lisboa-avtalen. De to EU-rebellene er de to eneste EU-land som ennå ikke har ratifisert denne reformpakken. Lisboa-traktaten er en lettversjon av den såkalte EU-grunnloven som ble nedstemt i Frankrike og Nederland i 2005. Avtalen skal gi mer demokrati og bedre styring i et utvidet EU med 27 medlemmer. De folkevalgte i Europa-parlamentet skal få mer makt. Men irene sa nei i en folkeavstemning ifjor. Nå skal de få en “ny sjanse” i en folkeavstemning i sommer.

Stemningen i Brussel ble ikke bedre av at avgående statsminister Topolanek i en tale i EU-parlamentet dagen etter sin avgang beskrev president Barack Obamas tiltak for å stimulere økonomien som «en vei til helvete».

— Han [Obama] snakker om en stor stimuleringskampanje. Alle disse tiltakene, måten de er satt sammen og hvor lenge de er ment å vare, er en vei til helvete, sa Topolanek i Strasbourg.

Om noen uker, 5. april, skal Topolanek etter planen motta Obama på EUs vegne i Praha. Målet med reisen er å finne en felles strategi mot krisen med europeerne og verdens andre ledende økonomier. Lederne i de 20 største økonomiene møtes til G20-møtet i London 2. april. Nå frykter EU-toppene at Topolaneks frittalenhet skal skade forholdet mellom EU og USA. Men Topolaneks utspill er først og fremst rettet mot intrigene i eget parlament og parti.

Tsjekkere flest er positive til EU-samarbeidet. Men deres president Vaclav Klaus er skeptisk til hvilken vei det går. Klaus er for europeisk samarbeid, men mot det han kaller “europeisme”. Han mener Europa burde være en samling nasjoner og ikke en europeisk superstat. Klaus blir ofte skjelt av vesteuropeiske EU-fans som neoliberal, thatcherist eller nasjonalist. Det gleder trolig Klaus mer enn noen. Han nærmest nyter flommen av hån og spott — særlig når den kommer fra intellektuelle og det han ser på som politiske drømmere i europeiske hovedsteder. Hans motstandere ser regjeringen Topolaneks fall som et typisk renkespill fra president Klaus.

Klaus er typisk for den tsjekkiske tradisjonen med å være dissident. Slik hans forgjenger, Vaclav Havel, var det. En politiker som mente det motsatte av Klaus og ble omfavnet og hyllet i hele Europa som symbolet på det nye frie Europa etter kommunismens sammenbrudd i 1989-90. Men også Havel nøt dissidentens rolle. Den lille tsjekkiske mann eller kvinne som ryster verden har tradisjon helt tilbake til reformatoren Jan Hus.

Hus talte Pavekirken midt imot og endte med å bli brent for sitt syn i 1415. Men han la grunnlaget for protestantismen og etterlot en intellektuell tradisjon som nærmest er blitt en nasjonal identitet. En annen kjent tsjekkisk dissident var Jan Palach. Han var en nokså ukjent student da han satte fyr på seg selv i 1969 i protest mot den sovjetiske invasjonen i landet året før.

Nå er det liten sjanse for at Klaus går så drastisk til verks. Han står også for en annen tsjekkisk poltisk tradisjon som ikke er så beundringsverdig — tilpasning, misunnelse og smålighet. Tsjekkia er også landet med nasjonalsymbolet soldat Svejk. Den svært tilpasningsdyktige soldaten overlever den første verdenskrig ved å lure sine overordnede til å tro at han er en overivrig frivillig.

I sin utmerkede bok “The czechs in a nutshell” skriver den norske forfatteren og journalisten Terje Englund levende om dette dilemmaet. Det var knappe 1800 dissidenter som skrev under på det legendariske protestdokumentet Charta 77, mens det på samme tid var 1,8 millioner medlemmer av kommunistpartiet i det daværende Tsjekkoslovakia. Altså 1000 kommunister per dissident, som Terje skriver.

President Klaus var en skap-dissident under kommunismen og ble først politisk aktiv etter Fløyelsrevolusjonen i 1989. Han har senere åpent sådd tvil om Charta 77 hadde noen politisk betydning i det hele tatt. Hans hang til å provosere — spesielt i retning av forgjengeren, Charta 77-undertegner Vaclav Havel — er altså ikke ny.

Kan så Klaus gjøre annet enn å ergre EU? Hans timing denne gangen gir kanskje ekstra oppmerksomhet. Men Europa er i sin verste økonomiske krise og trenger ledelse og handling for å komme ut av elendigheten. Motstanden mot Lisboa-traktaten svinner for eksempel i et Irland som sliter med følgene av finanskrisen. Også Tsjekkia er rammet. Ironisk nok kan Klaus’ største stund i rampelyset bli hans største nederlag. Europa trenger for tiden Lisboa-traktaten mer enn den trenger en feiende flott dissident.

Tags: Brussel, EU, EU-parlamentet, formannskap, Lisboa-traktaten, Mirek Topolanek, Praha, Tsjekkia, Vaclav Havel, Vaclav Klaus

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.