Europabloggen.no

Fredrik Reinfeldt i Washington DC (foto: Gunnar Seijbold)

Dagens toppmøte mellom EU-landenes stats- og regjeringssjefer i Brussel er bare ett av mange slike møter i år. Rådspresident Herman van Rompuy vil ha ti toppmøter i året. FT noterte tidligere i uken at agendaen var tynn, men det “ordnet” seg med striden om Frankrikes behandling av romfolket.

Toppmøteinflasjonen har tiltatt over tid. I begynnelsen (1970-tallet) var det maks to toppmøter i Det europeiske råd i halvåret. I starten skulle dette være en arena for uformelle samtaler mellom topplederne, men toppmøtene har utviklet seg til EUs viktigste politiske institusjon, skriver forskerne Karl Magnus Johansson og Jonas Tallberg (pdf):

In effect, all major decisions in the EU nowadays go through the European Council in some shape or form.

Toppmøtifiseringen i EU har bidratt til en generell utvikling i demokratier på tvers av land og tradisjoner — styrkingen av statsministerfunksjonen. Maktbalansen i nasjonalstatene er endret til fordel for den utøvende makts øverste leder, og tendensen er særlig tydelig i europeiske parlamentariske demokratier, skriver forskerne. Politikken blir mer presidentaktig. Når mer makt flyttes til Det europeiske råd, presser det medlemslandene til å gi statsministerens kontor mer autoritet og ressurser.

Denne “presidentialiseringen” kan også ha følger for hvordan befolkningen ser på EU-medlemskapet, og for konkurransen mellom medlemslandenes politiske partier. I den svenske valgkampen har flere målinger vist at velgerne har mye høyere tillit til Fredrik Reinfeldt som statsminister enn til Mona Sahlin. Dette kan ha flere grunner, men antakelig har det en effekt at statsministeren stadig får profilert seg sammen med andre toppledere mens han løser verdensproblemene (ok, det lykkes ikke alltid). Reinfeldt har hatt ekstra gode muligheter til å ta ut en slik effekt siden Sverige hadde formannskapet i EU høsten 2009. Under svenskenes ledelse ble det holdt fem slike møter, like mange som van Rompuy vil ha per halvår på fast basis.

Toppmøtene har en sterk tiltrekningskraft på massemediene, sa Karl Magnus Johansson i et intervju jeg gjorde med ham nylig til min Mandag Morgen-artikkel om Sverige og EU. All mediedekningen kan formidle et bilde av en handlekraftig statsminister. Kontrasten er stor til dekningen av Europaparlamentet, som ifølge Johansson nesten er ikke-eksisterende i svenske medier.

Statsministerens synlighet på den internasjonale arenaen kan påvirke EU-opinionen også. Vendepunktet for svenskenes syn på EU-medlemskapet kom med det første svenske formannskapet i 2001. Selv om det er vanskelig å si at det var en direkte effekt av formannskapet, mener svenske forskere at det er naturlig å tro at økt positiv oppmerksomhet om medlemskapet og Sveriges mulighet til å påvirke bidro til stemningsskiftet. Generelt bidrar formannskapene og “presidentialiseringen” til et inntrykk av at Sverige kan oppnå noe i unionen. Flere svensker ser positivt på påvirkningsmulighetene nå enn for ti år siden.

Tags: Det europeiske råd, Fredrik Reinfeldt, Karl Magnus Johansson, Mona Sahlin, riksdagsvalget 2010, Sverige

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.