Europabloggen.no

EUs tjenestedirektiv ble endelig vedtatt i desember 2006, men den mest omfattende debatten om det i Norge kom i 2008. Hvor var kritikerne da direktivet var under utforming og ble debattert i EU-parlamentet og blant medlemslandene? Hvorfor fikk de ikke saken opp på dagsordenen i Norge da, mens utfallet fortsatt kunne påvirkes?

Tjenestedirektivet er en spesielt stor sak, men i andre saker som også er av stor betydning er mønsteret det samme. Nye EU-initiativer og -lovgivning kommer tilsynelatende overraskende, det virker som prosessen har vært kort og nærmest unntatt offentlighet, mediedekningen blir forvirrende, og berørte grupper føler avmakt.

Denne tilstanden er ikke bra for demokratiet. Den er kanskje spesielt ille for Norge, gitt de begrensede påvirkningsmulighetene i EØS-avtalen. Men mønsteret kan observeres i EU-landene også. I en artikkel i tidsskriftet Axess beskriver journalisten Annika Ström Melin hvordan beslutningsprosessene i den svenske statsforvaltningen blir stadig mer EU-tilpasset, mens politikerne og journalistene er låst i en nasjonal forståelse av politikk og offentlighet.

Melins eksempel er de ukentlige fredagsmøtene i Stockholm mellom tjenestemenn på toppnivå, der den svenske EU-politikken samordnes. På møtet forberedes Sveriges standpunkter i den kommende ukens møter i Rådet i Brussel. Siden legges forhandlingsposisjonene fast i samråd med Riksdagens EU-nemnd. Sakslisten for møtene er offentlig, og ved én anledning i midten av februar inneholdt den blant annet disse sakene: Forslag om å opprette et EU-kontor for asylspørsmål; initiativ i kampen mot illegal innvandring; USAs behandling av personopplysninger fra EU i kampen mot terror; forslag til nytt direktiv om felles EU-straffer mot fartøy som forurenser miljøet. Melin kommenterer:

Inga politiska småsaker, med andra ord. Ändå tar det ofta flere år innan frågorna som behandlats blir föremål för offentlig diskussion i Sverige — och då är förslagen ofta redan klubbade av ministerrådet och Europaparlamentet i Bryssel och Strasbourg. I motsats till den svenska statsförvaltningen har nämligen varken politiken eller journalistiken inlett någon EU-anpassning. Svensk inrikespolitik diskuteras i ett rum — och EU-politiken i ett annat.

Dette er ikke annerledes i EUs største medlemsland Tyskland. Også her er den politiske debatten som føres i massemediene i all hovedsak nasjonalt orientert, og tyskerne har vært med siden begynnelsen — svenskene “bare” siden 1994.

Medienes manglende EU-tilpasning kan virke merkelig. Følger vi Melins resonnement, virker det åpenbart at journalister kan fange opp gode saker på et tidlig tidspunkt ved å følge EU-prosessene tettere. Å være først ute med nyhetene — det må da være attraktivt? Som Melin også er inne på, dette krever ikke at man er på stedet i Brussel og Strasbourg. Siden svensk offentlig forvaltning er så tett sammenvevd med EU-systemets, er det masser av god informasjon å finne blant fagetater og departementer.

Når mediene likevel ikke prioriterer EU-vinklinger, kan flere faktorer ligge bak. Manglende kompetanse og for dårlige journalistiske verktøy spiller inn. Men jeg tror det viktigste er en antakelse om at EU-vinklinger selger dårlig. Sakene blir kjedelige og for kompliserte. Noe av skylden må legges på manglende journalistisk fantasi. Men det spiller også inn at beslutningsprosessene og saksgangen i EU-systemet ofte er kompleks. I dekningen av nasjonale saker kan journalisten ta for gitt at publikum er godt kjent med grunntrekkene i hvordan det politiske systemet virker. Dessuten er det rimelig klart hvor det politiske ansvaret skal plasseres. I EU-saker må en ofte bruke plass på å forklare institusjonenes roller og hva som er neste skritt i prosessen, og så videre. Og det er slett ikke alltid lett å si hvor det politiske ansvaret ligger. EU-parlamentets økte betydning gjør ikke bildet mindre komplekst. Der går sakene gjennom første og andre lesning, og noen ganger går konfliktlinjene mellom nasjoner eller regioner, andre ganger langs høyre-venstre-aksen. Underveis mot en endelig beslutning skal det også forhandles mellom parlamentet og rådet. Under toppmøtene mellom regjeringssjefene kan det så oppstå nye kompromisser.

Det blir altså litt for lettvint bare å si at medier og journalister er for late. På den annen side nytter det ikke å kapitulere, heller. Særlig innenfor nettjournalistikken er det lett å se for seg at vi kan utvikle verktøy som gjør EU-dekningen mer effektiv (vi har skrevet om noen slike før). Noe så enkelt som en grafisk framstilling av en saks vei gjennom EU-systemet kan være et godt bidrag. Vi får også i økende grad drahjelp fra de ulike folkelige grupperingene som driver lobbyvirksomhet mot EU-parlamentet og de andre institusjonene. På Europabloggen.no har vi skrevet en del om kampanjene ulike nettaktivister driver mot flere ulike restriktive forslag som har vært under behandling i parlamentet de siste månedene. Disse aktivistene informerer raskt og åpent om sitt arbeid, og gjør nyhetsarbeidet lettere. Det er også lett å la seg inspirere av Melins forslag om å drive klassisk journalistisk jakt på initiativer som ennå er under utvikling og behandling, og som bør bli en del av den offentlige debatten. Det blir spennende tider.

Tags: Annika Ström Melin, beslutningsprosesser, eu-institusjoner, journalistikk, medier, Norge og EU, offentlighet, Sverige, tjenestedirektivet

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.