Europabloggen.no

Euro Man - hvem vil ikke være som han? (foto: Rock Cohen, CC: by-sa)

Det var i de dager at det utgikk et bud fra presidenten i Kommisjonen, Jacques Delors, om at alle medlemmer av EF skulle innskrives i det indre marked og la seg svøpe i det samme kledebon. Det skulle være slutt på de nasjonale folkedraktene, som ikke kunne brukes om hverandre. Folkedraktene skulle nå brukes til fest på høytidsdager for nasjonale markeringer. Til hverdags skulle alle ha noe som var ledig og lett og som alle kunne bruke uten å kle seg om.

Da budskapet om denne store omveltning nådde de seks vise EFTA-handelsmennene, sa de alle etter litt tids funderinger: — Dette var fine og varme stoffer som også vi gjerne vil la oss ikle, for vi vil ikke stå utenfor Brussels murer i kulden og skrike og fryse.

Det var i det Herrens år 1989 at de seks handelsmennene, to fra Alpene og fire fra Norden, kom til Brussel for å ta mål til den indre markedsdressen. Skreddermester Delors foreslo å kalle den for EØS-dressen, thi de var alle av samme ætt og hadde mange felles trekk. Han tok fram enhetsmålestokken fra 1986 og de ble etter hvert enige om både snitt og søm. Dressen skulle ha to ben, et for den store EF-slekten og et for den mindre EFTA-slekten, men jakken skulle være felles. De var enige om at monetærvesten med alle de blinkende euroknappene som nå ble tilpasset i bakrommet, ikke skulle være en del av EØS-dressen. Den ville skreddermesteren sy etter sitt eget hode, må vite. Heller ikke den litt harde forsvarshatten med sikkerhetsnål skulle inngå i kledebonet, fordi de fleste av handelsmennene var nøytrale og kunne passe seg selv og sin egen handel og vandel, må vite.

Da hørtes det plutselig et brak som kom helt fra Berlin hvor den indre bymur hadde ramlet sammen. Det ble stor oppstandelse i skredderstuen, for dette sto det jo ikke noe om i det romerske skredderbrevet. Da støvet hadde lagt seg, sa fire av de vise handelsmennene at nå ville de prøve den andre dressen, den med vest og hatt til, mens EØS-dressen ble sydd ferdig. Da skredderen bar fram den ferdige varen, jodlet den ene handelsmannen fra Alpene at han foretrakk sine gamle skinnbukser med gjøkur i vesten og fjær i hatten. Men fire av de andre hang EØS-dressen pent til side i prøverommet og satte seg ned for å tilpasse seg den andre og litt større monetære Maastrichtdressen. Til slutt reiste alle handelsmennene hjem med to dresser, med unntak av Islandur, og spurte sine mødre hvilken de skulle kjøpe.

— Ta EU-dressen du, gjallet det i tyrolerhornet, rundt de tusen sjøer og i Gamlemor Svea.

— Ta Rimi-dressen du, gutten min, sa Mor Norge, den er god nok for deg. Vi bryr oss ikke om hva naboene gjør. Vil de flotte seg på ball og treffe andre, får de sjøl betale. De havner nok snart i uløkka alle som en, skal du se.

Og snipp snapp snute. Der var eventyret om de seks bukkene Bruse som skulle til Brussel for å kjøpe seg dress, ute.

Men ikke helt.

Nå sitter Espen der oppe i det fagre nord og roter i oljebrenneren, og ser på at knappene faller av dressen og sømmene løsner. Dette til tross for at buksa har fått sydd på både en gild veterinærlomme og en schengenlomme med klaff, for ikke å glemme den lille lommen til småmynter med Liechtenstein-flagget på. Men i det ene buksebeinet trekker det kaldt etter at tre av handelsmennene syntes det var varmere og mer sikkert å være i det andre beinet.

Gjennom et lite hull øverst ved bukselomma kan han se opp på den nye Maastrichtvesten med sikkerhetslommer og den nye euroklokken. Titter han ned, så ser han de nye arbeidsklare treskoene med sosiale innleggssåler fra Amsterdam. Til jul i år 2000 kom det en ny modell, NICE-modellen. Den var med elegante franske linjer som innebærer flytting både av knapper og lommer, for å kunne holde en XXL-størrelse med 27 lommer på plass. Nå har de i to år alle gått rundt i Lisboamodellen, mens 17 av dem har den litt finere varianten med sølvvest og €uroknapper på. Men noen har nok forkjøpt seg når det gjelder vesten og står i fare for å måtte levere den tilbake — hvis ikke risikerer de at alle må gjøre det. Og det er ingen hyggelig tanke midt i julestria.

Og mens Espen ser at oljeprisen går opp og børsene går ned, har han sluttet å lure på om han skal begi seg på EU-ball igjen for å treffe folk. Det er jo knapt noe servering å få der lenger. Mor Norge fikk jo rett i at de nok havnet i uløkka alle sammen.

Nå er det snipp snapp snute, og snart er Europautredningen ute.

Tags: EFTA, EØS, Jacques Delors, Norge og EU

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.