Europabloggen.no

Statoils Helge Lund og Rosnefts Eduard Khudainatov skriver under samarbeidsavtalen. Vladimir Putin påser at det går riktig for seg (foto: Statsmin. kontor, Russland)

Statoil feirer storavtalen med russiske Rosneft. Jens Stoltenberg tilfører samarbeidet en politisk dimensjon ved å ta en telefonprat med Putin. Norge borer seg dypere ned i et fossilt interessefellesskap med Russland.

De forretningsmessige manøvrene Statoil gjør for å utvikle sin business har noen politiske dimensjoner det er verd å dvele ved. Det kan ha langtrekkende utenrikspolitiske implikasjoner for Norge når Statoil forsterker sin tilstedeværelse i Russland gjennom partnerskapet med oljeselskapet Rosneft på toppen av Shtokman-alliansen med Gazprom.

Norge har en posisjon i det klima- og energipolitiske landskapet i Europa som våre samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner burde bruke mer ressurser på å analysere. EUs klima- og energipolitikk skaper nye rammer, både politisk og økonomisk.

På den ene siden er Norge en arktisk petroleumsnasjon som har felles interesser med Russland – som leverandør av fossil energi til EU. Som gasseksportører har Norge og Russland sterke fellesinteresser i at EU ikke designer sin energipolitikk på en måte som undergraver gassens verdi. Både Moskva og Oslo fyller kassen på grunn av oljeindekserte gasskontrakter europeiske forbrukere betaler dyrt for.

På den andre siden er Norge et vesteuropeisk land. Vi hører hjemme i Europa – politisk, kulturelt og økonomisk. Norge har sterk interesse i at det går bra med våre naboer i Norden og rundt Nordsjøen. Tyskland, Storbritannia og Danmark er de landene på kloden som har kommet lengst i å utvikle vidtrekkende avkarboniseringsstrategier. Kjernen i energipolitikken i disse landene handler om å redusere klimautslipp og importavhengighet – og å fremme grønn vekst.
(more…)

Polen blokkerer en styrking av EUs klimapolitikk. Landet står alene mot de andre 26, men i EU må alle med. Kan utenforlandet Norge bidra?

Polen la ned veto da EUs miljøministre fredag møttes for å drøfte en skjerping av klimapolitikken og videreføring av bindende utslippsmål for 2030 og 2040. EUs klimakommissær Connie Hedegaard og Danmarks klima- og energiminister Martin Lidegaard har begge beklaget Polens holdning, men også understreket det positive i at 26 land er klare til å gå videre. Polen står alene, men kan fortsette å trenere og blokkere. Derfor er det nå nødvendig å lete etter veier som kan få polakkene til å slutte opp om en felles europeisk kurs, selv om EU-kommisjonen også helt sikkert vil legge frem forslag om en skjerpet politikk som kan vedtas gjennom flertallsvedtak i EUs råd.

Som EUs nærmeste utenforland er Norge sterkt influert av EUs klima- og energipolitikk. Norge er tjent med at EU beholder og forsterker sin ledertrøye i de globale klimaforhandlingene. Norge er også tjent med at EU-landene lykkes med sin energiomstilling, selv om avkarboniseringen på lengre sikt vil kunne true gassen.

Det er uansett en helt entydig norsk interesse at EU raskt skjerper sine klimamål slik at kvotemarkedet igjen kommer på sporet og karbonprisen øker. Økt karbonpris fremmer gass versus kull i kraftproduksjon, øker vannkraftens verdi – og gjør det lettere å få til omstilling også innenlands.

Etter det gjentatte polske veto mot en styrking av EUs klimapolitikk, bør man i det norske regjeringsapparatet og i den norske energisektoren derfor spørre hvordan Norge kan bidra til å lirke og/eller presse Polen på plass, slik at EU-landene kan enes om en forsterket politikk.
(more…)