Europabloggen.no

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av å følge med på Europaspørsmål til å bokmerke Personal Democracy Forums europeiske blogg.

Personal Democracy Forum er en amerikansk konferanse om teknologi, politikk og media som for første gang skal arrangeres i Barcelona nå i høst, 20.-21. november. Jeg er selv involvert i konferanse, både med å skrive i bloggen, samt å sette sammen programmet, så jeg er svært lite objektiv i denne saken:-) Men for å gi dere en liten smakebit på bloggen, ta en kikk på en av de mest aktive og kunnskapsrike EU-bloggernes bidrag, Julien Frisch, “EU politics 2.0: Getting the citizen into European democracy”.

Dersom dere har innspill på norske/skandinaviske perspektiv som burde være representert i en slik teknologi/politikk-kontekst, ta kommentarfeltet i bruk! Kom gjerne med forslag til tema eller personer som burde inviteres til konferansen.

Jeg var så heldig å få oppleve en god norsk EU/EØS-debatt i går. Siden jeg har bodd i Brussel de tre siste årene, vet jeg ikke hvor vanlig det er, men jeg har en sterk mistanke om at det ikke er så utbredt. Bare så synd at denne debatten ikke foregikk utenfor de fire veggene på Litteraturhuset, rettere sagt ute i valgkampen.

Arrangør var Europabevegelsen og Paal Frisvold, nyvalgt leder for Europabevegelsen, fortalte oss eventyr. Eventyret om Norge som sitter i (EU)mørket, og for å få oss til å forstå hvor vondt det gjør når Norge nok en gang har gått glipp av et direktiv som EU har vedtatt for flere år siden, skulle vi knipe sidekvinnen- eller mann mens vi hadde øynene lukket. Slik beskrev han Norges aktive Europapolitikk — som en mørk og smertefull tilværelse.

Enten man er enig med Frisvold eller ikke, Europabevegelsen kan være fornøyd med å ha fått en retorisk og engasjert leder. Forhåpentligvis kan det smitte over på den lite engasjerte norske EU-debatten.

Debatten i går var altså en positiv overraskelse med et panel bestående av Ola Borten Moe (Sp), Heikki Holmås (SV), Hadia Tajik (Ap), Mazyar Keshvari (Frp), Nikolai Astrup (H), styrt med bestemt og humoristisk hånd av Heidi (Vampus) Nordby Lunde. Men fremfor å skrive om at hvor bra og fint det er at panelet ønsker å være så tett integrert og oppdatert på EU som mulig, vil jeg heller ta for meg hva som skuffet meg med gårsdagen.
(more…)

Per Kristian Nielsen (Foto: Krf)

— Det har ikke vært sett på som veldig aktuelt med en medlemskapdebatt akkurat nå, det er også tydelig i de andre partiene. Av den grunn har det heller ikke vært veldig fokus på å skolere organisasjonen i EU-spørsmålet.

Utsagnet kommer fra Kristelig Folkepartis internasjonale sekretær, Per Kristian Nielsen.

KrF er siste parti ut i en serie om hvordan de politiske partiene bygger kunnskap om EU og holder seg oppdatert på EUs utvikling. Vi har tidligere  skrevet om Venstre, Frp, Senterpartiet, SV, Ap og Høyre. Serien er en oppfølging av en artikkel (pdf) kollega Olav Anders og jeg har skrevet for Mandag Morgen. Blogginnleggene om de enkelte partiene blir publisert parallelt i Europabloggen.no og i Mandag Morgens blogg Etterretninger.

Nielsen mener at ungdomspartiet KrfU har vært mer opptatt av EU-spørsmålet enn moderpartiet, men heller ikke der står det så bra til. Man må helt tilbake til 2000-2001 sist gang EU var et stor stridstema blant ungdomspolitikerne i KrF.

Nielsen sier manglende ressurser er en av årsakene til det begrensede EU-fokuset.
— Før valget i 2005 hadde vi mer ressurser og kunne følge bedre med enn vi har muligheten til nå. De siste årene har Høyre vært mer aktive enn oss fordi de har mer ressurser.

Siste EU-publikasjon fra KrF kom ut i 2004, det var et debatthefte (om Norge og EU og EØS, red. John Inge Løvdal). Det ble også nedsatte et eget Europautvalg i 2003 som hadde som oppgave å skrive Europa-kapitlet til KrFs stortingsprogram for 2005-09. Siden den gang har ikke KrF utgitt noe EU-materiell. Hensikten med debattheftet var å oppfordre til en informert EU-debatt i partiet og i diverse studiesirkler. Nielsen sier at KrF har et nokså tydelig nei-flertall i partiet, men partiet har også flere profilerte ja-politikere.

KrF er observatør i EPP (European People’s Party – de konservative) i Europaparlamentet, som gjør at KrF kan delta i møter, men det har variert hvor ofte partiet har benyttet seg av den muligheten.

-De siste årene har det passet dårlig å være med på EPPs møter, av ulike årsaker, sier Nielsen.

Når vi spør han om beste metode for å holde seg oppdatert på EUs utvikling, får vi dette svaret:
— Dagfinn Høybråten sitter i Stortingets utenrikskomité, han holder oss oppdatert om utredninger fra regjeringen og annen informasjon. Vår forbindelse til EPP er også nyttig. Ellers leser vi om EU gjennom media, sier Nielsen.

Vi har lenge visst at Sveriges utenriksminister er litt spesiell. Bare det at han har en av de beste politikerbloggene i verden er en prestasjon, han blir stadig oftere nevnt som kandidat for diverse EU-toppjobber også, muligens som EUs nye utenriksminister (når/dersom Lisboa-traktaten blir ratifisert) eller kommissær for EUs utvidelsesprosesser.

Carl Bildt og Mac Airbook på EUs toppmøte. Foto: Bente Kalsnes (iPhone)

Men på sitt eget vis kan han være nokså folkelig også, som i går, da han kom og satt seg ned ved pressebordet hos de svenske (og noen få norske) journalistene under toppmøtet i Brussel. Den svenske pressekonferansen var over, statsminister Fredrik Reinfeldt sa at Sverige hadde fått gjennom det de hadde håpet på i forkant av det svenske presidentskapet (juridiske garantier for Irland, støtte til Barroso som president for Kommisjonen i 5 nye år, etablering av European Systemic Risk Board (ESRB) for å forhindre nye finanskriser).

Og plutselig setter Bildt seg ned, drar frem sin Macbook Air og iPhone’n som sårt trenger batteri, og blir sittende og skrive. Det er godt mulig han skrev denne bloggposten. Selvsagt får han ikke jobbe i fred, vi er mange som benytter sjansen til å stille han noen ekstra spørsmål, men som en spansk journalist sier til meg, noe slikt hadde vært helt utenkelig at en spansk eller sør-europeisk utenriksminister hadde gjort. Jeg kunne ikke la være å legge ut denne meldingen på Twitter:

I’m at the European Council,Swedish foreign min. Bildt is sitting with the Swedish journalists with his Mac.I love the Swedish openness!

Glad midsommar, svensker! Foto: Bente Kalsnes (iPhone)

Vi vet at Obama elsker sin Blackberry, alt tyder på at Bildt har et tilsvarende nært forhold til sine Mac-dingser. De gangene jeg har sett han på pressekonferanser i Brussel, har han ofte kommet bort til journalister for å diskutere teknologi med dem, eks siste nytt innen lydopptakere.

Men teknologiprat til siden, Europabloggen rakk også å stille noen politiske spørsmål til Bildt mens han kjeftet litt på Airport for at han ikke kom seg på nett så raskt som han ønsket.

— Klimaforhandlingene i København i desember blir den tøffeste utfordringen for det svenske presidentskapet. Det å få hele verden til å stille opp og bidra — der er vi ikke ennå, men dit må vi komme, sier Bildt når vi spør om hva er de største oppgavene som venter på svenskene.

Svenskene har allerede utkrystallisert klima, miljø og energi som sine prioriterte oppgaver for formannskapet, 8 år etter at de sist ledet EUs formannskap i 2001. I tillegg får de arbeidet med å få Lisboa-traktaten i havn, og som Fredrik Reinfeldt sa på pressekonferansen, “vi trenger en dato, en folkeavstemning i Irland og vi trenger et JA, først da kan vi gå videre”.

I tillegg til den forestående folkeavstemningen i Irland, har to presidenter (Polen, Tsjekkia) avstått fra å signere Lisboa-traktaten, samt at det er juridiske komplikasjoner i Tyskland som gjør at de ennå ikke har ratifisert traktaten.

— Dersom det ikke blir et ja i Irland, da vet jeg ikke hva som skjer, sier Bildt.

Må bare blogge. Foto: Bente Kalsnes (iPhone)

Sverige vil altså få fanget fullt med klimatoppmøtet i København, Lisboa-traktaten, den nye finansinstitusjonen og i tillegg skal en ny kommisjon stables på beina. 15. juli er det ventet at Europaparlamentet skal stemme om den nye presidenten, men Barroso kan vente seg motstand (i siste liten) fra de grønne, sosialdemokratene og de liberale.

Når vi spør Bildt om hvordan det svenske presidentskapet ønsker å profilere Sverige, så er han kontant:

— At vi er kompetente. At vi kan lede Europa. Det er et helt annet EU vi skal lede nå sammenlignet med i 2001, da vi sist hadde presidentskapet. Den gang var det 15 medlemsland, nå er det 27. EU har også en mye mer ambisiøs utenrikspolitikk og økonomisk politikk, det har skjedd veldig mye på 8 år, også i Sverige. Den gangen var nei-opinonen større i Sverige, regjeringen var også mer splittet i forhold til EU, sier Bildt.

Europabloggen vil selvsagt holde et øye med på utviklingen i det svenske presidentskapet, og allerede nå kan man følge presidentskapet på Twitter (det først twittrende EU-presidentskapet!). Les mer om de svenske tvitrerne her. Jeg vil også anbefale nettsidene for det svenske presidentskapet, som gode og oversiktlige.

I dag snakker EU-lederne om dette på toppmøtet i Brussel:

"Hva slags president ønsker du å se i Kommisjonen?" Alternativ valgkampanje (Fotomanipulasjon: Cedric Puisnay, Flickr, CC)

• Planer om en ny finansiell vaktbikkje i EU-regi, Storbritannia vegrer seg av denne grunn: De (City og britiske myndigheter) er bekymret for at den nye EU-institusjonen vil be dem om å pumpe penger inn i konkursrammede banker, altså at den nye EU-institusjonen skal få makt uten ansvar.

• Lisboa-traktaten og irske garantier: Irene ønsker juridiske garantier på spørsmål som har med skatt, nøytralitet og abort for å godta traktaten. Vaclav Klaus, Tsjekkias EU-skeptiske president, truer med  at det tsjekkiske parlamentet må ratifisere eventuelle garantier for Irland. En ny meningsmåling viser at et flertall av irene nå er for Lisboa-traktaten, etter løfte om garantier. Det tsjekkiske presidentskapet har vært en katastrofe, og det spekuleres nå om Klaus forsøker å dra ut tiden med tsjekkisk ratifisering til de konservative i Storbritannia inntar regjeringskontorene, og dermed krever britiske folkeavstemning om traktaten, ergo dreper traktaten. (Her er EUs info-side om ratifikasjonsprosessen.)

• Jobbsøkeren Barroso: Til tross for at den portugisiske sentrum-høyre politikeren Jose Manuel Barroso ikke har noen utfordrere, er det stor uenighet om hvor godt han har lykkes som president for Kommisjonen de siste fem årene. Sosialdemokratene og de Grønne (Eva Jolys parti) i Europaparlamentet vil kaste ham, det samme vil bloggerne bak kampanjen “Anyone But Barroso”. Grahnlaw skriver at 75 prosent har stemt mot en ny periode med Barroso i en nettundersøkelse for det tsjekkiske presidentskapet (jeg finner ikke lenken). Det største problemet er at opposisjonen mot Barroso ikke klarer å bli enig om en kandidat.

SV er et lite parti med begrensede ressurser, så hvor oppdatert partiet er på EUs utvikling, avhenger av enkeltpersoner, og primært Dag Seierstad (som blogger). Han er EU/EØS-rådgiver for SV.

Foto: Stig Weston, SV

– Det er klart det er personavhengig hvor godt man klarer å følge med. Det burde vært mange flere som fulgt med på EU, men det har vi ikke, blant annet på grunn av ressurser, sier Seierstad.

Sosialistisk Venstreparti er det fjerde partiet ut i en serie om hvordan de politiske partiene bygger kunnskap og kompetanse om EU og holder seg oppdatert på EUs utvikling. Vi har tidligere skrevet om Venstre, Frp og Senterpartiet. Serien er en oppfølging av en artikkel (pdf) kollega Olav Anders og jeg har skrevet til denne ukens Mandag Morgen. Blogginnleggene om de enkelte partiene blir publisert parallelt i dagene som kommer i Europabloggen.no og i Mandag Morgens blogg Etterretninger.

SV setter sin lit til enkeltpersoner som Dag Seierstad, og informasjonsmateriale fra organisasjoner som Nei til EU og Fagforbundet for å følge med på EUs utvikling. Særlig under debatten om tjenestedirektivet ble informasjon fra Fagforbundet flittig brukt. Kontakt med nordiske søsterparti (Nordiske grønne venstre -GUE/NGL) i Europaparlamentet blir også benyttet.

Som Ågot Valle, SVs medlem av utenrikskomiteen i Stortinget sier: ”Det er ikke lett å holde seg oppdatert på EU, det er en virvel av informasjon”.  Hun bruker blant annet nettsiden EUObserver for å følge med.

Nei-mannen Dag Seierstad har fulgt EUs utvikling i flere tiår, og har utgitt en rekke publikasjoner om EU og EØS. Han anslår at han har utgitt 30-40 publikasjoner om EU siden 1994 i serien ”Vett” (Nei til EUs temahefter som kommer ut 3-5 ganger i året). Mellom 2000-2002 hadde han en ordning der han var i Brussel annenhver måned, en uke av gangen. Det var finansiert av skandinaviske søsterpartier.

– Men etter hvert som man lærer seg EU-systemet å kjenne, er det mindre behov for å være fysisk til stede, sier Seierstad. Han fremhever særlig det norske nettstedet Europalov.no som et ypperlig sted for å holde seg orientert om pågående EU-saker. Andre nettsteder han anbefaler er European Voice, EUObserver og Euractiv.

Det er altså ingen tvil om at Seierstad har et våkent øye på EU, men har partiet noen metode for å spre denne kunnskapen ut i partiorganisasjonen og resten av medlemsmassen?

-Jeg har hatt fast spalte  i Klassekampen og Nationen hvor jeg skriver om EU og EØS, det er en måte å spre det videre på. Jeg har også laget mange publikasjoner for Nei til EU, de har et nyhetsbrev som jevnlig blir sendt ut, sier Seierstad, og peker nok en gang på ressursproblemer. Manglende økonomi er også en årsak til at SV sjelden drar på partimøter med svenske, tyske og nederlandske søsterparti i Brussel.

I mai 2008 hadde SV en stor studietur til Brussel med 35 personer. Hensikten var å oppdatere de som ikke jobber med EU til daglig.

– Vi har også hatt en praktikant i Europaparlamentet de siste halve året, Ask Eirik Storsve, som har jobbet med å holde partiet oppdatert på saker som SV er spesielt opptatt av.

Disse publikasjonene har SV eller SV-folk utgitt siden 1994:

• Spesialnummer av ”Venstre om”, om EU og EØS, nr. 2 2004.  Fakta om EU og EØS og debattinnlegg.
• Kristin Halvorsen/Dag Seierstad: ”Underveis” (2004)
• Ottar Brox: ”Hvorfor nei?” (2004)

Senterpartiet hevder de er blant de mest EU-oppdaterte partiene, men innrømmer at de orienterer seg mot saker som står høyt på dagsorden.

Foto: Senterpartiet

– Alle norske partier skjerper seg på sakene når de er aktuelle, eksempelvis tjenestedirektivet. Vi har for eksempel fulgt tjenestedirektivet nærmere enn EU-grunnloven, sier Cathrine Amundsen, Senterpartiets rådgiver i utenrikssaker.

Senterpartiet er det tredje partiet ut i en serie om hvordan de politiske partiene bygger kunnskap og kompetanse om EU og holder seg oppdatert på EUs utvikling. Vi har tidligere skrevet om Venstre og Frp. Serien er en oppfølging av en artikkel (pdf) kollega Olav Anders og jeg har skrevet til denne ukens Mandag Morgen. Blogginnleggene om de enkelte partiene blir publisert parallelt i dagene som kommer i Europabloggen.no og i Mandag Morgens blogg Etterretninger.

– Jeg vil påstå at vi som et lite parti gjør det vi kan for å holde oss oppdaterte på EU, med vår kapasitet og våre ressurser. Vi er nok blant de partiene som er mest på høyde, men vi kan alltids bli bedre, sier Amundsen

Siden 1994 har Sp hatt få publikasjoner utenom Åslaug Hagas bok, Norge og det nye EU (2005), Kampen om kartet: myter og fakta om EU-stiden av John Dale (2004), og enkelte utredninger knyttet til kontroversielle direktiver, slik som tjenestedirektivet. Senterpartiet ba om en utredning av tjenestedirektivet sammen med KrF, Nei til EU og Fagforbundet.

Årsaken er at Sp har få midler til å drive med egne utredninger eller publikasjoner, ifølge Amundsen.

Senterpartiet satser på EU-skolering gjennom Studieforbundet, som er en studiering som særlig blir benyttet av SpU. Den har ikke vært brukt så mye de siste året, men ble blant annet benyttet i diskusjonen rundt EUs grunnlov. Partiet samarbeider også tett med Nei til EU om EU-skolering, og skal blant annet delta på Nei til EUs sommerleir.

Kontakt med EU-parlamentarikere fra andre nordiske land er en annen kanal Sp benytter seg av.

Amundsen mener ressursproblemet er en viktig årsak til at partiet ikke klarer å henge så godt med i EU-utviklingen som de skulle ønske.

– En ting som hadde vært ønskelig er å hatt større ressurser til å ha bedre oversikt over EU-sakene. Da kunne vi ha fulgt dem mye tidligere. Men vi må prioritere, og da må det bare bli slik; da følger man med på sakene når de blir satt på spissen. Saksstrømmen fra EU er så stor, og dette er noe av grunnen til at vi ønsker en utredning av EØS-avtalen. Det er så mange EU-saker og vanskelig å ha oversikt, og det er et demokratisk problem for oss.

Senterpartiet har også godt samarbeid med islendingene, og flere Sp-politikere har vært på Island for å diskutere EU.

Senterpartiet opplever det vanskelig å komme frem i offentligheten med EU-debatten. Amundsen forteller om flere kronikker som de skriver om EU-spørsmålet som ikke kommer på trykk. Nå vi spør hvorfor de ikke kommer på trykk, så sier hun at det kan være at redaksjonen vurderer dem som for dårlig eller ikke relevante.

– Jeg vet jo at debattredaktører gjør vurderinger av hva de mener er gode saker, muligens mener de EU-debatt ikke er en god sak.

Oslo Deel 1 from JAVItv on Vimeo.

Noe belgiske ungdommer har laget denne videoen om Norges forhold til EU og hvorfor vi ikke er EU-medlem – og den er  faktisk god. Men en forklaring som de ikke har med om hvorfor Norge har valgt annerledes enn de 27 andre europeiske landene, er at mange nordmenn mener at vi tjener på å stå utenfor – rent økonomisk (vi skrev om det her).

De belgiske ungdommene har snakket med UiO-professor Fredrik Sejerstad, Arena-forsker Ragnar Lie, blogger og tidligere leder av Europeisk ungdom Liselotte Lunde og Sigrid Heiberg, blogger og leder for Ungdom mot EU, i tillegg til flere norske ungdommer.

Lyden på videoen er ikke så god, men den er tekstet, så vi kan få med oss innholdet selv om ungdommene snakker flamsk. Takk til @frodef for tipset!

Foto: Nei til EU

Europabloggen har utfordret lederen i Nei til EU, Heming Olaussen til å kommentere Paal Frisvolds planer for Europabevegelsen som vi skrev om i går. Frisvold ble i helgen valgt som leder for Europabevegelsen.

Heming Olaussen: Først vil jeg gratulere Europabevegelsen med landsmøtet og valg av leder. Jeg noterer med interesse at det var 69 stemmeberettigede delegater. Det understreker nok Frisvolds poeng med at organisasjonsbygging bør stå høyt oppe på ”bevegelsens” liste. Uten å hovere kan jeg slå fast at med over fire års nei-flertall og et Nei til EU med 29.000 medlemmer har Frisvold en utfordring. Men han har også helt rett; Skal jasiden overhodet ha noe håp om å vinne en — eventuell — tredje folkeavstemming om EU i Norge, må de løfte seg fra de pliktskyldige 5000 medlemmene de har hatt de siste årene, til noe helt annet. Om det er mulig, skal ikke jeg bedømme, men at det er en stor utfordring, tror jeg alle ser. Særlig etter at den vrakede NHO-kandidaten erklærte Europabevegelsen for en useriøs organisasjon.

Så er det interessant at Frisvold så entydig støtter Nei til EUs krav om en full gjennomgang av EØS-avtalen. Hittil har Europabevegelsen vært nølende og vaklende i forhold til dette. Når nå både LO-kongressen og Utenrikskomiteen på Stortinget støtter Nei til EUs krav, gjenstår bare å få ei regjering på plass som realiserer det! Frisvold er befriende klar på at for ham handler ikke dette om en reell vurdering av om EØS tjener Norge eller ikke, eller om Norge ville være bedre tjent med for eksempel en ren frihandelsavtale. Frisvold vil lede en Europabevegelse som kun bruker EØS-kritikken taktisk, som et argument for fullt medlemskap. Det står for så vidt i stil med den uhemma EU-entusiasmen som han har demonstrert i årevis. Men for å debattere dette spørsmålet på en måte som ivaretar det norske folks interesser på en troverdig måte, tror jeg Frisvolds taktikk kan bli en boomerang for Europabevegelsen. Jeg tror verken folket eller fagbevegelsen vil akseptere at det eneste svaret på den kritikken som framføres mot EØS-avtalen skal være MER EU, med den minimale innflytelsen Norge vil få ved medlemskap. Vi får se.

Så vil Frisvold lage en rapport om ”sitt drømme-EU”. Men det finnes allerede et EU. Et som åpenbart har noen svakheter, som Europabevegelsen til nå har gjort sitt beste for å skjule. Hvis vi nå skal få en ærlig og åpen leder som går sammen med nei-siden i å påpeke EUs utallige svakheter — manglende åpenhet, korrupsjon, byråkrati, maktsentralisering, demokratisk underskudd, overkjøring av små land, osv osv. kan vi saktens få en annen EU-debatt her i landet. Men at begrunnelsen for å gå inn i denne politiske unionen skulle bli sterkere av dette, kan man jo saktens spørre seg. Vi står uansett overfor 5 års ørkenvandring med det EU-parlamentet som nå skal på plass. Men en omkamp akkurat i 2014 skulle ikke være meg i mot, for å si det sånn…

Foto: Brusselkontoret

Etter et dramatisk landsmøte, ble Paal Frisvold valgt til ny leder for Europabevegelsen på søndag. Vi skrev om turbulensen da landsmøtet kastet valgstyrets kandidat Arve Thorvik, og gikk enstemmig inn for Frisvold.

Europabloggen har utfordret Frisvold, som er styreleder i Bellona Europa og konsulentselskapet Brusselkontoret, og spurt om hva som er de tre viktigste prioriteringene når han nå tar over som ny leder. Her er hans 3 på topp-liste:

1. Veien til en medlemsdebatt må gå via et grundig oppgjør med EØS-avtalen. Den har dysset hele det norske samfunnet i europasøvne. EB må derfor gjøre et grundig arbeide så snart som mulig for å komme på banen som en premissleverandør for vurderingen av denne tragiske avtalen. Men det er organisasjonsbygging som blir hovedfokuset fremover. Vi må formidle kunnskap om forskjellen på EØS og EU-medlemskap, og inspirere folk til å ta opp kampen ved å synliggjøre fordelene ved medlemskap. Vi skal bli mer modige — vi skal ture og ture.

2. Jeg vil også foreslå at Europabevegelsen igangsetter arbeidet med en strategi om hvordan vi skal vinne neste EU-avstemning — som skal være godt forankret i lokallagene i hele vårt langstrakte land. For det er der slagene vil stå.

3. Sist men ikke minst, er det mitt ønske å lage en rapport om ‘Vårt EU’ — eller ‘Et norsk EU’. Dvs — hvordan vil vi at EU skal se ut? Da må være flinke til å illustrere i klartekst hva vi liker og ikke liker ved EU — vi må ikke være redd for å kritisere de mange områdene av EUs politikk vi ikke er enige i. På den måten ønsker jeg å bidra til at EB blir kjent for å ha et mere nyansert blikk på EU og ikke stå frem som ‘EU-alt-etende’.

Lovende takter fra Frisvold — modig, ikke EU-alt-etende og et oppgjør med EØS-avtalen. Forhåpentligvis kan Frisvold få liv i en ganske usynlig norsk organisasjon.

OPPDATERING: Se Nei til EU-leder Heming Olaussens svar til Frisvold.