Europabloggen.no

Foto: David Reverchon, Flickr, CC

Korrupsjonsjegeren Eva Joly ble valgt inn i Europaparlamentet (EP) i dag med god margin da De grønne (Europe Ecologie) fikk 16 prosent av stemmene i Frankrike. Med både fransk og norsk statsborgerskap og en lang karriere som dommer i Frankrike, er hun en velkjent figur i Frankrike. Men hun er ikke den første norske MEP i EP, norske Marit Paulsen representerte Folkpartiet fra 1999-2004.

Med Joly i Europaparlamentet kan vi håpe på økt norsk interesse for EP og EU i norsk media og offentlighet. I det minste har vi fått en norsk kilde på innsiden av EUs eneste direkte folkevalgte institusjon.

Disse sakene skal Jolys parti kjempe for i EP, ifølge TV 2:

• Et sterkere EU-parlament, mer sentralisering av makten i EU
• Nye klimamål, minst 30 prosent kutt i klimagasser innen 2020
• Fjerne alle skatteparadiser

Daniel Cohn-Bendit, lederen av De grønne i Frankrike, har sagt at partiet skal opprette en egen EU-komité som skal jobbe for å fjerne skatteparadiser og at den skal ledes av Joly. Cohn-Bendit har også karakterisert EP-valget som en “D-dag for miljøvern”. Med den grønne bølgen i EP (9 nye kandidater) får både svenske Miljöpartiet og finske Vihreat hvert sitt ekstra mandat.

Unge Venstres Jonas Stein Eilertsen og Ingrid Øyvann fra Europeisk Ungdom har drevet valgkamp for Joly i Frankrike.

Mer om Eva Joly og den historiske plassen her: NTB, TV2, Miljøpartiet De Grønne, Dagbladet, France 24.

Blogg: PragmatiskUtopist

For en snedig vri på Jolys nye jobb, se Opplysningskontoret.

Her er Eva Jolys Facebook-side.

Foto: Kiki99, Flickr, CC

Jeg vil anbefale en veldig god artikkel i Morgenbladet skrevet av Kjell Madsen, Hva skal vi si til utlendingene? – om hvordan vi kan forklare Norges motvilje til EU-medlemskap. Det er faktisk et spørsmål jeg får nesten ukentlig, så jeg har min egen forklaringsrekke. Madsen skriver elegant om mange av argumentene jeg selv bruker. Her er noen fine formuleringer:

Behovet for en god forklaring på ikke-medlemskapet er blitt en av tilværelsens konstanter, noe man har lært å leve med, i likhet med sporadisk forkjølelse og hodepine. Utfordringen er ikke håpløs, for, som antydet flere ganger ovenfor: Vi er lite annerledes. Nå som før er vi som folk flest.

På et debattmøte i Bergen for noen år siden – lenge før dagens økonomiske krise – opplyste studenter ved Handelshøyskolen at de hadde regnet på det, og resultatet er entydig, fortalte de. Vi tjener på å stå utenfor. Antakelig er utenforskapet økonomisk fordelaktig i dag også, om enn alle slike regnestykker er problematiske. Også det kan vi si til utlendingen, for dette er en ærlig sak, og vekt på antatt økonomisk fordel er ikke et særnorsk fenomen.

Men forestillinger om at Norge i kraft av ikke-medlemskap kan spille en større rolle i verden, bør etter mitt skjønn forties. Unødvendig å blottlegge alt.

Kan det tenkes at nordmenn i noe større grad enn andre har fornemmet det overflødige ved EUs supernasjonalisme?

Kort sagt, mye alminnelig fornuft kan gjøres gjeldende overfor den spørrende utlendingen. Og så, etter å ha belyst saken fra flere sider, så sindig og nøkternt som mulig, slår det oss, i et flerrende mørkt klarsyn, hvor ufattelig trist det er at landet vårt har stilt seg utenfor EU.

Siden ingen av de norske politiske partiene ønsker å snakke om EU i valgkampen (uten Lars Sponheims Tyrkia-argument), kan det likevel være på sin plass å se nøyere på hva de faktisk har vedtatt om Norges forhold til EU på landsmøtene i vår:

Arbeiderpartiet (Apedia):

• Arbeiderpartiet er for EØS-avtalen. Den har vært positiv og viktig for Norge. Gjennom EØS-avtalen og Schengenavtalen er vi sterkt integrert i EU-samarbeidet.
• Arbeiderpartiet har ikke endret syn på at et EU-medlemskap ville gitt Norge en politisk innflytelse på det europeiske samarbeidet og større mulighet til å ivareta norske interesser enn det EØS-avtalen gir mulighet for.
• Samtidig skal Arbeiderpartiet være et parti med rom for ulike syn i EU- debatten. En del av partiet mener det er best å stå utenfor EU, og begrunner dette i hensyn til full sysselsetting, muligheten til å føre en sosialdemokratisk politikk i Norge og behovet for internasjonal handlefrihet.
• Arbeiderpartiet mener Norge må ha handlefrihet når det gjelder en eventuell medlemskapssøknad i neste stortingsperiode. En forutsetning for en slik ny søknad må være en stabil tilslutning i folket.

Fremskrittspartiet (Prinsipprogram 2009-2013)

• Fremskrittspartiet vil respektere folkets syn i en eventuell folkeavstemming om norsk EU-medlemskap.

Høyre (Stortingsprogram 2009-2013):

• Tilgang til EUs indre marked er en forutsetning for å sikre velferden i det norske samfunnet. I dag har vi  tilgang gjennom EØS-avtalen, men den gir oss ikke medbestemmelse over alle de lover og regler som vedtas i EU. Det norske samfunnet formes av beslutninger tatt i et politisk system der norske velgere ikke er representert. Utenforskapet svekker dermed norske velgeres grunnleggende demokratiske rettigheter. Høyre vil gi norske velgere selvråderetten tilbake, og erstatte EØS-avtalen med full deltakelse i EU.

Kristelig folkeparti (Partiprogram 2009-2013):

• Norge ikke skal søke om medlemskap i EU, men beholde dagens tilknytningsformer.
• Respektere flertallet i en eventuell ny folkeavstemning om norsk EU-medlemskap.
• Ha en aktiv Europapolitikk i tillegg til EØS-samarbeidet for å utvikle og styrke samarbeidet med EU. Norge har næringspolitiske interesser som krever gode relasjoner med EU.

Venstre (Stortingsprogram 2009-2013)

• Det ligger ikke til rette for å starte en ny EU-debatt i Norge de nærmeste årene. Derfor vil Venstre at Norge skal videreutvikle samarbeidet med EU basert på EØS-avtalen.
• Hvis spørsmålet om EU-medlemskap blir aktualisert, er det et ufravikelig prinsipp for Venstre at det bare kan avgjøres av Stortinget etter en ny folkeavstemning. Både spørsmålet om eventuelle forhandlinger med EU om medlemskap, og en eventuell ferdig forhandlet avtale, må legges fram for det norske folk i to separate folkeavstemninger. Utfallet av disse vil være bindende for Venstres stortingsrepresentanter.

Senterpartiet (Partiprogram 2009-2013):

• EUs Lisboa-traktat (grunnlov) er ikke forenlig med Senterpartiets politiske, ideologiske og verdimessige
  grunnholdninger. Senterpartiet vil fortsatt arbeide aktivt imot en søknad om norsk EU- medlemskap.
• Styreformen i EU avviker fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt, fordi EU ikke skiller mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt har ikke forslagsrett. Til forskjell fra alle andre grunnlover, grunnlovs- eller traktatfester EU en bestemt ideologi. I EU er nyliberalismen nedfelt som lov.
• Senterpartiet mener Norge må legge en restriktiv holdning til grunn og ikke godta avståelse av suverenitet over essensielle og samfunnsbærende oppgaver gjennom EØS- avtalen.

Sosialistisk Venstreparti (Arbeidsprogram 2009-2013)

• SV ønsker et tett samarbeid mellom Norge og de andre landene i Europa. SV stiller seg imidlertid kritisk til den konsentrasjonen av makt og svekkingen av folkestyret i medlemslandene som den nåværende utviklingen i EU  innebærer. SV ønsker norsk deltakelse i et mellomstatlig samarbeid, ikke en overnasjonal union som fører makten over viktige deler av samfunnsutviklingen ut av folkevalgte organer. SV sier derfor nei til norsk medlemskap i EU.
• EØS-avtalen undergraver folkestyret ved å gjøre Norge til passiv mottaker av lovverk fra EU. Avtalen medfører en unødvendig detaljregulering av en rekke samfunnsområder i Norge, og undergraver viktige virkemidler i nærings–, arbeidslivs– og distriktspolitikk. Ulempene ved avtalen er betydelig større enn fordelene. SV arbeider derfor for at Norge innleder forhandlinger med EU om en mindre omfattende handels– og samarbeidsavtale, og at EØS-avtalen sies opp i forbindelse med dette.

Photo: Rogimmi, Flickr, CC

Silkeglatte Silvio Berlusconi får ikke slippe så lett unna, det har den italienske avisen La Repubblica bestemt.

Den italienske statsministerens forhold til den 18 år gamle jenta Noemi fra Italia handler ikke bare om hans ekteskap, men også om statsministeren lover unge jenter en karriere i politikken i bytte mot trivelig samvær. Derfor har La Repubblica stilt han ti spørsmål (italiensk) (engelsk), og de fortsetter å publisere spørsmålene til han besvarer dem. De har en egen teller som akkurat nå viser at det har gått 8 dager og 9 timer uten svar fra Berlusconi.

Dette er hva saken egentlig handler om, ifølge den italienske avisen:

So, this inability or impossibility to shed light on the matter, to bring out the truth, turns into a political issue, a handicap for the leadership, an institutional blemish for whatever it is that is being hidden, even if it were only the inability to accept an open discussion on the obscure aspects of an event that has been relayed by the world’s news media and swept across the Internet.

Les Simen Ekerns blogg for en god analyse av denne italienske smørja.

Oppdatering: Advarsel fra Financial Times: Berlusconi er ikke en fascist, men en fare for Italia.

The Independent: Kan en tenåring velte Berlusconi?

Dessverre har EU hatt en lei tendens til å presentere spennende nettprosjekter som krasjer like etter lansering.

Det skjedde med multimediabiblioteket Europeana (som nå fungerer) i november i fjor, nå har det samme skjedd med EUs nye mangespråklige medieplattform Presseurop.eu, som ble lansert i går. Dersom man prøver å gå inn på siden i dag, får man den kryptiske beskjeden “Guru Meditation”. Ifølge Wikipedia er dette en feilmelding som ble brukt på Amiga Commodore. Selvfølgelig har dette skapt vittigheter, som denne på Twitter, om at Kommisjonen hadde bare råd til Amiga Commodore da siden ble laget, noe som er grunnen til at nettsiden krasjet:-)

Spøk til side, Presseurop kan bli en nyttig side for folk som er interessert i europeiske nyheter. Mangelen på en felles offentlig sfære for Europa blir stadig vekk nevnt som en av årsakene til EUs kommunikasjonsproblemer. EU forsøker å bøte på dette med å investere 3 millioner euro (nesten 27 millioner norske kroner) i året. 10 journalister skal jobbe med prosjektet. Slik jeg forstår det, skal portalen skal overvåke 250 europeiske publikasjoner (om norske er inkludert, vet jeg ikke), og plukke ut de mest interessante og presentere dem på 10 forskjellige språk.

Vi venter i spenning på at nettsiden skal komme seg ut av Guru Meditation-modus!

Oppdatering: Minutter etter at denne bloggposten ble publisert, klarte presseurop.eu å kravle seg opp og stå. Det må være det endelige beviset på Europabloggens gjennomslagskraft:-)

Foto: graeme_newcomb, Flickr, CC

Dagens Nyheter har i dag en interessant leder om den labre svenske interessen for valget til Europaparlamentet (EP). Hver andre svenske er ikke klar over at det er EP-valg ifølge den siste meningsmålingen til DN/Synovate, og DN mener noe av grunnen er at politikerne roter det til. Ved å fremstille EP-valget som mindre viktig, påvirker de også velgerne til å tenke slik. Her er noen illustrerende sitat fra svenske partiledere:

– Det är ju inte ett vanligt val. I ett vanligt val har vi högre ambitioner, sa Socialdemokraternas partisekreterare Ibrahim Baylan för att förklara den måttliga målsättningen om 30 procent av rösterna.

– Väljarna är rationella, de inser att EU-valet inte är lika avgörande för deras vardag och framtiden, sa Moderaternas partiledare, statsminister Fredrik Reinfeldt.

DN påpeker også at det blir håpløst når svenske EU-politikerne har kampsaker som EP faktisk ikke har innflytelse på, eks. arbeidsløshet eller moms på frukt.

Gode poenger. Jeg hadde ventet at interessene for EP-valget hadde vært høyere i Sverige siden Sverige skal ha formannskapet i EU i et halvt år, fra juli. Mer info om de svenske ambisjonene her og her.

Europabloggen vil starte en argument-dugnad og ber deg være med på den!

Vi er lei av at så få snakker om Norges forhold til EU, enten de er for eller mot et norsk EU-medlemskap, derfor ønsker vi å få frem de beste og skarpeste argumentene på begge sider. Vi vet at den norske EU-debatten lett går i for/mot-fellen, men vi er likevel overbevist om at dersom vi får frem de meste relevante og aktuelle argumentene, så kan vi ta (den nesten-ikke-eksisterende) norske EU-debatten ett skritt videre. Nå som Island trolig skal ha en avstemning om EU-medlemskap, aktualiserer det behovet for en norsk EU-debatt.

Vi mener Europabevegelsen og Nei til EU har en jobb å gjøre med å oppdatere sine ja– og nei-argumenter, men siden vi ikke vil vente til de gjør hjemmeleksen, så setter vi i gang bloggdugnaden. Her er noen av argumentene vi har skrevet om tidligere.

Vi ber deg derfor skrive hva du synes er de viktigste argumentene i kommentarfeltet under, og oppfordre gjerne andre til å bidra, vi ønsker mange innspill. Merk argumentene tydelig med JA eller NEI.

Oppdatering: Dersom du vil være med på et eksperiment, kan du eventuelt skrive inn argumentene dine her, i et wiki-dokument (EtherPad) vi har opprettet.  Du trenger ikke å logge inn og har muligheten til å redigere i andres argument.

Europaparlamentet går nye veier for å lokke velgere til stemmeurnene. Dette er siste skrik i EUs valgpropaganda:-)

Den svenske avisen Dagens Nyheter kjører i disse dager en serie med artikler om valget til Europaparlamentet, EU-skolan.  Dagens leksjon heter: Så funkar kommissionen. Tidligere leksjoner handler om Rådet og Parlamentet.

Vel verdt å lese, også for nordmenn uten EU-stemmerett.

Sugar. Photo: Uwe Hermann, Flickr, CC

Tre italienske sukkerselskap, en italiensk bank, en irsk matkjede — disse ligger på toppen av listen over EUs subsidiemillionærer. Til sammen mottar disse fem selskapene 519 millioner euro (4,5 milliarder norske kroner) av EUs totale subsidiebudsjett på 55 milliarder euro (se hele listen for selskaper lenger nede).

De fem landene som har flest subsidie-millionærer er Italia, Spania, Frankrike, Portugal og Belgia. Bare i Italia mottar hele 189 selskaper eller personer mer enn 1 million euro i subsidier fra EU, man kan altså snakke om en “klynge av subsidie-millionærer”. Spania har 174 sub-millionærer, Frankrike 149, Portugal 40, Belgia 23. Totalt finnes det 710 sub-millionærer i EU.

Kilden til disse tallene kommer fra FarmSubsidy, en ikke-for-profitt organisasjon som siden 2005 har jobbet for åpenhet rundt EUs jordbruksstøtte. Gjennom bruk av Freedom of Information acts (i norsk sammenheng offentlighetsloven) har FarmSubsidy med loven i hånd fått land etter land til å offentliggjøre informasjon om hvem som mottar nesten halvparten av EUs budsjett (CAP eller landbrukssubsidier utgjør ca. 40 prosent av EUs budsjett). Danmark var først ute i 2004 (etter 3 forespørsler fra en dansk journalist siden 2000). Guardian har en god artikkel om hvordan FarmSubsidy oppstod.

30. april var tidsfristen for EUs medlemsland å offentliggjøre dataene, og i går presenterte FarmSubsidy funnene på en pressekonferanse. Blant annet var det første gang Frankrike la frem sine tall. Men ennå gjenstår mye. Noe land, som Danmark, Belgia, Tsjekkia, Finland, Estland, Finland, Slovenia og Storbritannia har publisert fullstendige data, mens andre har lagt fram ufullstendige eller mangelfulle opplysninger, som Bulgaria, Kypros, Irland, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland og Slovakia. Tyskland er verst. Tyskland har i siste øyeblikk nektet å offentliggjøre informasjon om hvem som mottar EUs landbrukssubsidier av hensyn til personvern. Europakommisjonen har truet med aksjoner mot Tyskland dersom de ikke følger avtalene de signerte allerede i 2006.

– EUs innbyggere har en rett til å se hvor skattepengene deres ender opp, sa Jana Mittemeier, lederen for Transparency Internationals Europaavdeling på pressekonferansen.

– Offentlig data skal være offentlig tilgjengelig, det er helt nødvendig for demokratiet, sa Mittemeier.

FarmSubsidy har etterhvert også fått støtte fra Europakommisjonen for arbeidet de gjør. Kommisjonen mener medlemslandene må ta ansvar og offentliggjøre disse dataene, og henviste spesifikt til Tyskland.

– Dere gjør et viktig arbeid, innsyn og offentliggjøring av disse dataene gjør EU bedre, sa Kommisjonens representant på pressekonferansen, danske Kristian Schmidt, kabinettleder for kommissæren for anti-korrupsjon, Siim Kalas.

-Vi kan ikke gå rundt og si at CAP er god politikk, men at resulatetet av politikken skal være hemmelig, sa Schmidt.

En av grunnene til at flere sukkerselskap ligger på topp i oversikten, er at store subsidier har blitt gitt for at bransjen skal reformere seg.

Topp 10 jordbrukssubsidie-millionærer i EU:

1. Italia Zuccheri Spa (Italia), 140 millioner euro
2. Eridania Sadam Spa (Italia), 125 millioner euro
3. I.C.D. Banche Popolari Italiene (Italia), 96 millioner euro
4. Greencoure Group plc (Ireland), 83 millioner euro
5. S.F.I.R Spa (Italia), 77 millioner euro
6. I.C.D. Banche Popolari Italiene (Italia), 66 millioner euro
7. Doux (Frankrike), 63 millioner euro
8. Danisco Sugar A/S (Danmark), 45 millioner euro
9. Beneo-Orafti (Belgia), 43 millioner euro
10. Saint Louis Sucre SNC (Frankrike), 39 millioner euro

Oppdatert: I 2007 publiserte Nationen en liste over hvem som mottar landbrukssubsidier eller “produksjonsstøtte” i Norge, basert på tall fra Statens landbruksforvaltning, noe som førte til mye debatt. Den gang lå Carl Otto Løvenskiold (2,1 milliarder i formue) på topp, med et produksjonstilskudd på 1,35 millioner kroner. Såvidt Europabloggen kjenner til, gjøres ikke disse tallene offentlige hvert år. Kan noen svare oss hvorfor ikke det?