Europabloggen.no

Gulasj*kommunisme ble det kalt. Under det øst-europeiske jernteppet og den nådeløse sovjetiske panserhånda, hadde det ungarske kommunistpartiet klart å blåse opp en liten luftlomme. Der kunne man i tillegg til den obligatoriske lukten av lavoktanbensin og brunkull, kjenne en eim av ”ein bisschen Freiheit” og litt mer paprika til folket enn i nabolandene.

Første halvår i år ledet Ungarn EU-klubbens 27 medlemsland, et formannskap som befolkningen i hovedstaden Budapest best merket ved hylende sirener og blålys som blinker i kveldslyset, eskorterende blanke sorte limousiner av tysk merke, ikke helt ulikt hvordan det var før Berlin-murens fall. Men da var det sovjetiske biler av merket ZIL som banet seg veg i tilnærmet biltomme gater.

Nå er det bare gulasjen tilbake. Kommunismens helter er med jorda jevnet og henvist, nei ikke til historiens skraphaug, men til en slags øst-europapreget, Disney-aktig minnepark utenfor byen.

Den mer alvorlige delen av historien finnes i et eget terrormuseum midt i byen. Men det er ikke vår tids Bin Laden-type terror som vises, men en langt mer omfattende psykisk og fysisk terror fordelt over to regimer, det fascistiske og det kommunistiske. Utenfor på veggene i hodehøyde finnes det portretter av noen av dem som satte livet til i oktoberdagene 1956. Opprøret ble brutalt valset over av sovjetiske tanks, noe som skapte en flyktningestrøm som også nådde Norge – uten at det den gang ble reist spørsmål om dette var ekte flyktninger. Ny undertrykkelse til tross, vokste det fram et litt friere økonomisk styresett som baserte seg på at ingen i hvert fall skulle gå sultne til sengs, takket være utstrakt privat produksjon av en del landbruksvarer.
(more…)

Oldefar var både stram og stolt der han sto i sin korporalsuniform ved siden av kvinnen som den dagen ble hans kone. Bildet ble tatt bare noen dager før han ble sendt til fronten som tysk soldat en kald januardag i 1915 til den tysk-franske grense i regionen Elsass.

Han kom aldri tilbake.

Historiens skjebne ville at deres eneste sønn, som vokste opp i det nå franske Alsace, ble sendt ut i en ny krig, denne gangen den andre vegen en generasjon senere. Bildet av ham i kapteinsuniform ved siden av sin mor hang også der på veggen i den lille spisestua som et minne og bevis på at Europa hadde en blodig historie som dramatisk rammet de fleste familier på begge sider av de skiftende grensene.

Sammen med millioner av andre hang bildene i små hus i Verdun, i Flandern, i Normandie, i Sussex eller i Hamburg. Nå er de vekk, erstattet av plakater og foto kjøpt på Ikea og hengt opp i det som nå er oldebarnas og barnabarnas feriehus. Som en historisk ironi eller skammelighet, alt ettersom, er det en fjern slektning av oldefar Fritz som bretter ut sin Baden-Baden-stol på Omaha Beach, der D-dagen i 1944 startet.

Slik har historien gått sin gang, men i et lyst øyeblikk, mens den 2. verdenskrig ennå pågikk, tenkte noen sterke, kommende politiske ledere høyt: Aldri mer. Aldri mer krig mellom Tyskland og Frankrike. Aldri mer krig i Europa.
(more…)

Enten satses det alt hva remmer og tøy kan holde for å redde euroen, eller så går den felles valutaen langsomt i oppløsning ved at noen land trer ut av eurosonen, skriver Knut Arne Sanden ved LOs Brussel-kontor i dette gjesteinnlegget.

Det ble ingen riktig sommer i Europa i år, verken værmessig eller økonomisk. De økonomiske uværsskyene som lå tungt over Hellas, Irland og Portugal, truet med å ramme både Italia og Spania. Nå har flere begynt å snakke om begynnelsen til slutten på den felles valutaen euro som er knappe ti år gammel.

Selv den syvende far i huset, den sterke kommisjonspresidenten Jacques Delors, har ropt ned fra hornet sitt og advart om at Europa står foran avgrunnen. Da er det ikke særlig klokt å ta et skritt framover, mener mange. Men det er det han forlanger. Enten må det tas skikkelige grep med forsterket økonomisk styring, eller så må det overføres mer kompetanse fra medlemsstatene til Unionen. Men til det siste har et flertall land sagt nei, og da gjenstår bare den første løsningen. For hvis man slutter å tråkke, velter hele EU-sykkelen.
(more…)