Europabloggen.no

Reuters hadde i går kveld en viktig sak om en mulig nøkkelrolle for IMF i redningen av eurosonen:

Some G20 officials see increased IMF funding as a potential “grand bargain” in the making: Euro-zone leaders would commit to credible deficit-reduction plans and easier monetary policy, while countries with current account surpluses would pump more money into the IMF. The motivation is to prevent Europe from pulling the rest of the world into a deep recession. Funding from the IMF, accompanied by ECB bond purchases, would buy euro-zone countries some time to put political mechanisms in place for strong fiscal discipline.

En av fordelene med en slik avtale ville være at man omgår konfliktene rundt hva Den europeiske sentralbanken bør eller kan (har lov til) å gjøre. Eurolandenes sentralbanker ville forsyne IMF med kapital direkte, som så ville bli lånt ut igjen til de kriserammede landene. En ulempe er naturligvis at det eksponerer tydelig at eurosonens egne institusjoner er utilstrekkelige.

Dette blir i så fall en global aksjon der også Norge bidrar.

Etter gårsdagens koordinerte aksjon fra sentralbankene er stemningen litt lettere på finansmarkedene i dag. Frankrike klarte å plassere 4,3 milliarder euro i obligasjoner til litt lavere rente enn i forrige måned. Rentene for Spania, Italia og Belgia har også falt en del det siste døgnet.

Sånn kan det gå, ifølge Gavyn Davies (ill fra ft.com).

Det er det mange som lurer på, og innboksen til økonomen Gavyn Davies fylles nå opp av meldinger fra bekymrede finansfolk. Davies har laget figuren over som viser det han mener er alternativene for eurolandene framover. Alternativ 3 (!) er at beslutningstakerne klarer brasene og euroen overlever i sin nåværende form. Davies drøfter konsekvensene — her først og fremst for investorer — av de forskjellige alternativene.

Å skrive om krisen i eurosonen i disse dager — eller timer — har sine utfordringer. Egentlig måtte man gjøre som The Guardian og oppdatere fra minutt til minutt gjennom dagen. Men det har ikke jeg tid til (send meg penger, så skal jeg nok gjøre det!). Dessuten er det fare for å bli fartsblind. Eventuelt kan man bli handlingslammet av å stirre på obligasjonskursene hele tiden (!). De har en viss hypnotiserende effekt.

Derfor trekker jeg pusten og tar først et steg tilbake, til Böll-Stiftung i Berlin for halvannen uke siden (Economist var også der). Der stilte en av nøkkelaktørene på tysk side, Jörg Asmussen, på et debattmøte om “veier ut av eurokrisen”. Asmussen er en av rådgiverne Angela Merkel lytter til. Fra nyttår blir han trolig ny sjeføkonom i Den europeiske sentralbanken (ESB).

Asmussen la fram den offisielle Plan A eurolandene nå følger. Som han sa tørt på spørsmål om hva som er plan B: Hvis beslutningstakerne begynner å spekulere åpent om en plan B, da er plan A kaputt. Plan A gjelder så lenge den gjelder, og den har fem punkter:
(more…)

Eurosonekrisekaoset — dødelig seriøse, gravalvorlige saker. Desto større grunn til å humre over “@Angela D. Merkels” fortløpende, infame krisekommentarer. Som denne fra i går:

These bloody men are just scared of commitment. Some of us believe in fiscal union BEFORE sharing our assets.

Twitter er som skapt for slike skurkestreker. @Westerwave holder stadig koken med umulig tysk-engelsk fra Tysklands “outside minister”.

Men — i denne sjangeren er det vel ennå ingen som slår @Queen_UK?

Det spanske konservative partiet PP får rent flertall i den spanske nasjonalforsamlingen etter gårsdagens valg, og Mariano Rajoy blir ny statsminister. PPs seier er imidlertid et valgskred utenom det vanlige. I valgkampen passet Rajoy seg for å komme med klare løfter, vel vitende om at seieren var innen rekkevidde og at de fleste løfter ville bli vanskelige å holde i den dystre økonomiske situasjonen Spania befinner seg i. En måling dagen før valget viste at ingen av de to statsministerkandidatene har velgernes tillit – hele to tredjedeler hadde liten eller ingen tillit til Rajoy (75 prosent mistrodde motkandidaten Rubalcaba fra sosialdemokratene).

De store folkelige protestene mot korrupsjon og manglende lydhørhet blant politikerne har først og fremst rammet sosialdemokratenes oppslutning. De konservatives velgere er tradisjonelt mer lojale.

En god nyhet for den kommende statsminister i morges: Rentene på spanske statsobligasjoner har falt litt fra sist ukes toppnivå på 7 prosent. Så får vi se om det varer.

[table id=19 /]

The Economists blogg Free Exchange har et interessant forslag til hvordan Den europeiske sentralbanken kunne introdusert en ny og positiv dynamikk i finansmarkedenes syn på europroblemene:

Imagine the ECB were to announce publicly that if the Spanish government continued its reform efforts according to an independent IMF supervision, it would back Spanish debt in full from a certain point in time on (for instance a year from now depending on the IMF-approved reform plan) and will not tolerate yields above, say, 4% at that point. This target could be lowered to 3.5% after another year if the Spanish progress continues further, or increased if it doesn’t. What would the consequences be? The Spanish people will realise that the ECB and Europe stand behind them as long as Spain keeps up the reform efforts. The new Spanish government in turn will continue its reform agenda in order to be rewarded by the ECB. Markets, anticipating this, will let yields drop to slightly above 4% immediately without any actual purchases by the ECB.

Poenget, som jeg synes virker fornuftig, er å utnytte markedenes tendens til å se framover. Politikere og sentralbanker trenger ikke løse alle problemene med en gang, bare det ser ut som det går den riktige veien:

One objection is that the ECB cannot wait for reforms in countries like Italy to materialise. But this is ignoring the forward-looking nature of markets. With such an ECB/IMF policy in place, the only variable that the markets need to determine is the willingness to reform now and in the medium-term future. And the ECB does not need to take bonds on its books before the reforms have been implemented properly. If the reforms have been implemented, the ECB might not have to buy any bonds.

Dataene i grafen dekker til og med oktober. I dag er situasjonen enda mye verre, med italienske renter på tiårige statsobligasjoner langt over 7 prosent, en lånekostnad som ikke er bærekraftig.

Noen sitater fra dagens medier:

Eurointelligence: “We have now reached the bifurcation point in the crisis where the eurozone will, within days, have to make a choice between debt monetisation, which is hardly feasible without a political commitment to a fiscal union, and a break-up. The latter will happen if no decision is taken.”

Guardian: “We’ll soon have an indication if Italy has lost the support of the financial markets. It is scheduled to auction €5bn of government debt (’12-month bills’, repayable in a year’s time). Despite fears of a ‘buyers strike’ the Italian authorities have insisted that the auction will proceed.”

Reuters: “It is likely to take the combined forces of the European Central Bank, the IMF and the euro zone bailout fund to break Italy’s financial fall, and it’s far from clear that Europe’s leaders are ready to take on that rescue mission.”

For den som vil fordype seg i elendigheten: Guardians Datablog har en god oversikt over nøkkeldata.

Det er ingen mangel på konferanser og seminarer om EU, men Dahrendorf-symposiet i Berlin i dag ser ut som en av de mer interessante. Symposiet streames live og innleggene presenteres fortløpende på en egen blogg.

Blant innlederne er Simon Hix, professor ved London School of Economics. Antakelig overraskende for alle som er vant til å høre kritikk, for ikke å si latterliggjøring av EU-parlamentet, presenterte Hix forskning som viser at institusjonen utvikler seg til et stadig mer velfungerende parlament:

He thus concludes that the European Parliament is becoming an ever more attractive democratic arena and, indeed, a well working parliament, which no doubt reflects the democratic discourse in Europe. In doing so, it provides a stark contrast to the closed-door decision making of the council, which structurally works more like a senate. He ended his presentation with the question on how to bridge the gap between public perception of democratic deficits and the improving performance of European Parliament? Tackling this question will be fundamental for the EP to gain public support. In the following discussion, he argued for an election of the EC President out of a set of rivalling candidates, to provide a focal point to the decisions made in the EP, as direct elections are still to far off.

Etter helgens enighet om å danne en storkoalisjon i Hellas ventes det at den nye statsministeren blir klar i løpet av dagen.

Den siste uken har dermed overgått det meste i politisk drama: Papandreous proklamasjon av folkeavstemning, påfølgende ras i finansmarkedene, sinte reaksjoner fra europeiske ledere, avlysningen av folkeavstemningen, og til slutt Papandreous avskjedssøknad og enigheten om en storkoalisjon (under sterkt påtrykk fra EU-kollegene).

Men hva mener grekerne om alt dette? Yiannis Mavris i meningsmålingsbyrået Public Issue skriver at utspillet om folkeavstemning ble tatt svært dårlig imot i opinionen. 70 prosent av velgerne var negative til folkeavstemning, og 61 prosent av sosialistpartiets tilhengere var også imot. Mavris tolker dette som at folk gjennomskuet utspillet som et forsøk fra Papandreou på manipulasjon. Hans troverdighet var for svekket fra før til at han plutselig kunne framstå som direktedemokratiets talsmann. På spørsmål om de ville ha nyvalg eller folkeavstemning, svarte 66 prosent nyvalg og bare 14 prosent folkeavstemning. I Hellas er det parlamentarismen som er en etablert demokratisk institusjon, ikke folkeavstemningen, konkluderer Mavris.

Til tross for alle problemene og politisk diktat utenfra: Grekerne fortsetter å være euro-tilhengere. I en ny måling utført for avisen Protothema sier 78 prosent at de vil beholde euroen, mens 11 prosent vil gjeninnføre drakmen.

Mavris nyanserer bildet noe i en analyse fra september. Riktignok bekrefter hans tall at en retur til drakmer er svært upopulært. Men det finnes også kritikk av euroen. En tredjedel av befolkningen er negative til euro, mens to av tre er positivt innstilt til den. Interessant nok økte støtten til euroen i perioden fra mai til september. Mavris forteller at økonomisk svake grupper, og de som rammes hardest av krisen, er de som er mest positive til euroen:

The structural characteristics of support within society for the euro have not changed significantly. For example, its acceptance remains highest among older citizens, as well as among the most vulnerable and badly hit groups of the population, such as pensioners. However, it is quite striking that the highest increase in support for the euro, during the period since May, is where one would expect exactly the opposite, i.e. among the social strata that have been hit more severely by the crisis and the measures taken. The breakdown of the social characteristics of this attitude is revealing: The increase was registered among younger age groups (+8% in the 25-34 age group and +11% in the 35-44 age group), salaried employees (+11%) and particularly among the unemployed (+14%). The deepening of the current debt crisis into which Greece has sunk and the ensuing massive wave of (financial and geopolitical) insecurity that has swept the country go a long way to explaining the change in this social attitude.

Knut Arne Sanden ved LOs kontor i Brussel — som også er gjesteskribent her på bloggen — oppsummerer euro-situasjonen etter de siste toppmøtene i en artikkel på LOs nettsider. Sanden trekker blant annet fram et avisinnlegg fra den tidligere britiske statsministeren John Major, som tror tettere integrasjon mellom eurolandene også vil ha virkninger for andre:

Det virkelig interessante i hans observasjon er at det vil tvinge også de 10 øvrige landene utenfor €urosonen til et tettere samarbeid fordi konsekvensene vil bli merkbare. OG det samme må gjelde for EFTA-landene som Norge, Island, Liechtenstein og Sveits som heller ikke kan sitte igjen på grenen og se passivt på. Kanskje mannen er framsynt?

Tittelen har jeg hentet fra Sandens avslutningsavsnitt — anbefales!