Europabloggen.no

Et utvalg saker fra dagens krisedekning i europeiske medier:

Financial Times har en sak om at EU-landenes finansministre (som møttes i går) vurderer hvordan de kan koordinere en aksjon for å rekapitalisere bankene. Nyheten fikk New York-børsen til å stige 4 prosent på den siste timen av børsdagen etter at den først ble kjent i går kveld.

Kredittvurderingsbyrået Moody’s har kuttet Italias rating med tre hakk, fra aa2 til a2.

Det var noen hevede øyenbryn i går morges, da det het at Hellas ikke trengte neste porsjon kriselån før i november likevel (istedenfor i midten av oktober, som før antatt). Årsaken er at den greske regjeringen tapper et bankstabiliseringsfond på 1,5 milliarder euro, som ble avsatt i 2008. Kanskje det dukker opp enda mer hvis troikaen drøyer enda lenger med neste utbetaling, skriver Spiegel Online kynisk.

Hundrevis av pensjonerte greske offiserer invaderte i går forsvarsdepartementet i Athen i protest mot kutt i ytelsene.

FDP-politikere som kjemper mot EUs kommende permanente redningsfond ESM har klart å samle nok underskrifter blant partimedlemmer til å kreve en uravstemning om partiets holdning i saken.

Anbefales: New York Times har en veldig nyttig oversikt over siste og kommende euro-krisehendelser, fordelt på land.

Et utvalg saker fra dagens krisedekning i europeiske medier:

Møtet mellom eurosonens finansministre i Luxembourg varte til over midnatt. Resultatene vil neppe berolige stressede finansmarkedsaktører. Beslutningen om å frigi den neste porsjonen med kriselån (8 milliarder euro) til Hellas ble utsatt til “senere i oktober”. Grekerne trenger ikke pengene før i november, ifølge ministrene (grekerne har imidlertid før hevdet at statskassen vil være tom i midten av oktober).

Den belgiske storbanken Dexia har alvorlige problemer. Banken trenger trolig mer kapital og er eksponert mot gresk statsgjeld.

Tysklands næringsminister (og FDP-leder) Philipp Rösler har fått utarbeidet en plan for restrukturering av Hellas’ gjeld. Det bryter med offisiell politikk, som er at Hellas ikke skal misligholde gjelden.

EU trenger en tiårsplan (veikart) for løsning av krisen, mener SPDs parlamentariske leder Frank-Walter Steinmeier. Han vil ha en Delors-plan II med politisk union som mål, med harmonisering av skatter, en felles strategi for styring av de systemkritiske storbankene og en enhetlig regulering av finansmarkedene.

Men hva om EU ikke finner en løsning, og resultatet blir oppløsning – desintegrering – istedenfor mer integrasjon? Jan Zielonka i European Council on Foreign Relations skisserer tre mulige varianter av desintegrering, ingen av dem særlig lystelig lesning: Ukontrollert kollaps; desintegrasjon framskyndes av velment integrasjonssprang; landene later som det er business as usual i EU, men lar prosjektet forfalle i det stille. Integrasjon må finnes opp på ny, mener Zielonka, og tror ideene til dette heller vil komme fra grasrota enn fra toppen.

Et utvalg saker fra dagens og helgens krisedekning i europeiske medier:

Hellas’ økonomi fortsetter å krympe. Den negative veksten anslås nå av den greske regjeringen til 5,5 prosent i år og 2-2,5 prosent neste år. Prognosene for årets budsjettunderskudd øker fra 7,6 til 8,5 prosent. Finansministrene i eurolandene møtes i Luxembourg i dag.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble er en nøkkelfigur i bestrebelsene på å redde euroen, men han markerer seg også stadig sterkere i debatten om en langsiktig reform for å gjøre EU bærekraftig. Tidligere har han gått inn for direkte valg av en EU-president. I en tale ved årsdagen for den tyske gjenforeningen i går utdypet han ideene videre. Schäuble mener EU-prosjektet trenger en sterkere demokratisk legitimering ved “valgte organer på alle nivåer”. Nasjonalstatene må fortsette med å avgi suverenitet – framtiden er at suvereniteten utøves på de nivåer hvor det er mest effektivt (dette klinger nært subsidiaritetsprinsippet som EU egentlig skal bygge på). Eksempler på områder nasjonalstaten ifølge Schäuble kommer til kort: indre og ytre sikkerhet, energi- og råvaretilgang, klimaendringer, finansmarkedene. Schäuble tar eksplisitt avstand fra ideene om en europeisk føderasjon, et Europas forente stater, det kritikerne pleier å kalle en superstat. “Ingen vil ha dette”, sier Schäuble.

Blant Schäubles meningsmotstandere er koalisjonskollegene i CSU, som stadig uttaler seg mot enhver videre avgivelse av suverenitet til Brussel.

Apropos: Ifølge Liberation har Frankrikes utenriksminister Alain Juppe som første franske toppolitiker tatt til orde for en europeisk føderasjon. Han understreket i et tv-intervju at Frankrikes framtid ligger i Europa og at en implosjon av euroen ville være en katastrofe for Frankrike (via Eurointelligence, som herved anbefales).

EU-kommisjonen lanserte i dag sitt varslede anti-radikaliseringsnettverk. I et innlegg i Dagens Nyheter beskrives det slik:

Nätverket ska fungera som en mötesplats för forskare och praktiker, det vill säga skolpersonal, religiösa ledare, socialarbetare och frivilligorganisationer, att utbyta information, erfarenheter och idéer om hur man bäst bemöter våldsbejakande extremism. Detta blir första gången man skapar mötesplatser över de olika disciplinerna på europeisk nivå.

Som følge av 22. juli er norske aktører invitert med, men det er foreløpig ikke klart hvem disse er (Kommisjonen har sendt forespørsel til norske myndigheter og forskermiljøer).

Det er klokt å fokusere på praktiske tiltak lokalt og nasjonalt, og åpenbart riktig å spre kunnskap om tiltak mest mulig effektivt på tvers av land- og språkgrenser (men det burde vært gjort før). I en artikkel i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement) har jeg bl.a. intervjuet lederen for Nuansa, et nederlandsk kunnskapssenter om radikalisering opprettet i 2008. De har allerede gjort seg mange erfaringer med hvordan f.eks. lærere skal håndtere helt konkrete utfordringer, som når elever viser en usunn interesse for islamistiske eller høyreekstreme ideer.

Europaføderalistenes gamle drøm om et Europas forente stater har fått en overraskende revival i det siste. Den ene etter den andre av aktive og eks-politikere har proklamert at en forvandling av dagens hybrid-skapning av en union til et “USE” er det som må til for å rette opp euroens konstruksjonsfeil.

Men hva mener Folket/Folkene? Zeit Online har spurt seg for i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Ved første øyekast virker folk overraskende positive. I Frankrike sier 44 prosent at de på generelt grunnlag liker ideen om at “Europas forente stater vil være en passende modell på lang sikt”. 35 prosent misliker ideen. I Tyskland liker 35 prosent et “USE”, mens 43 prosent er mot. Britene er selvsagt mest skeptiske; likevel sier “hele” 13 prosent at ideen er god.

I alle tre land er det en stor andel “vet ikke”, og det er ikke så rart. Problemet med målingen er nemlig at begrepet Europas forente stater ikke er definert, og det er ingen grunn til å tro at respondentene legger det samme i det. Det høres fint og positivt ut å bli “forent” (istedenfor f.eks. splittet), men hva slags union er dette? Ligner den USA? Ligner den Tysklands føderalisme?

En mer realistisk måling av meningene gjøres nok heller med undersøkelsens spørsmål 2. Her spør man om statene skulle overføre sin nasjonale suverenitet over finans- og økonomisk politikk og skatter til regjeringen og parlamentet i et Europas forente stater (noe som er rimelig at måtte gjøres). Halvparten eller mer er negativ til dette i alle de tre landene. Faktisk er tyskerne her de mest positive. Jeg kan gjette på at det reflekterer tyskernes tradisjon gjennom hele etterkrigstiden med å se sine nasjonale interesser best tjent med en dyp integrasjon i Europa, samtidig som de er de eneste av disse som har føderalt styre. Franskmennene jumper tilbake til en mer nasjonalt orientert holdning.

Ursula von der Leyens utspill om Europas forente stater er blitt tolket som en prøveballong før en mulig utfordring av Angela Merkel om partiledervervet i CDU (og i neste omgang kanskje kanslerkandidatur). Merkel blir stadig kritisert for manglende evne til å lede EU og eurolandene ut av statsgjeldkrisen. Det er i hvert fall rimelig å si at hun ikke har kommet med noen klare visjoner eller angitt noen tydelig retning for Europa. Dermed oppstår det et rom som von der Leyen og andre kan manøvrere i. Men det fascinerende med dette er at utfordrerne da må tro at ideer om dypere integrasjon, føderalisme eller forente stater er egnet til å begeistre partier og mobilisere velgere (i Tyskland er det ingen EU-skeptisk opposisjon — både SPD og De grønne går inn for mer integrasjon og f.eks. euro-obligasjoner, ikke mindre).

Det attraktive med et Europas forente stater er, i hvert fall i teorien, at denne føderasjonen ville hvile på et trygt demokratisk grunnlag samtidig som den ville ha en øks skarp nok til å hugge over den stadig strammere gordiske knuten av statsgjeld, demokratiunderskudd og mistillit stater og folk i mellom. Det er en kraftfull tanke, og der ligger dens potensial. Det mindre attraktive? Ideen føles virkelighetsfjern, som et manifest noen har tatt ut av en hylle og blåst støvet av. Dessverre har den for tiden liten konkurranse. Fra integrasjonsskeptisk hold kommer det ingen konkurrerende visjoner for tiden. Hvem så sist et troverdig og gjennomtenkt forslag til hvordan EU og eurosonen kan reformeres uten at det medfører dypere integrasjon?

Bernard-Henri Levy skal ha påvirket Sarkozy til militæraksjonen som hjalp opprørerne i Libya med å kaste oberst Gaddafi. Filosofen forklarer her hvorfor han mener det var riktig å intervenere:

This military intervention will be remembered as the obverse of the war in Iraq: a campaign that was not imposed on a silent people by democratic powers, but one that was provided in response to an appeal from a resistance movement, which had appointed a temporary but legitimate council to represent it. The war in Libya will bring about enduring change. It will herald the end of a long-standing notion of sovereignty which turns a blind eye to all sorts of crimes provided they are perpetrated within the borders of another sovereign state.

Andre interessante Libya-saker:
Reuters: Gaddafi planla å oversvømme Lampedusa med tusenvis av båtflyktninger (hundrevis har druknet på vei over fra Libya etter at kampene begynte i februar).
Jörg Lau i Die Zeit: Oppgjør med den tyske avvisningen av Libya-aksjonen.

Både Nato og EU vil få viktige roller i gjenoppbyggingen og utformingen av det nye Libya, noterer Wall Street Journal. Nato kan få en militær rolle selv etter Gaddafis fall; Libya blir ikke stabilt igjen over natten. Og det er EU som vil måtte betale for mye av gjenoppbyggingen, mener Ian Lesser fra German Marshall Fund. EU er på sin side i gang med planleggingen, sier talsmann Michael Mann:

We have post-Gadhafi planning going on… we do have a number of scenarios that we have worked in terms of our assistance post-Gadhafi.

Inntil nylig ble eurobonds — felles statsobligasjoner garantert av alle landene i eurosonen — sett som en urealistisk ide klekket ut ved brüsselske tankesmie-skrivebord. Men de siste par ukene har debatten om eurobonds som essensiell ingrediens i en varig og stabil løsning på eurosonens problemer eksplodert, ikke minst i Tyskland. SPD og De grønne har lenge vært åpne for eurobonds, og i det siste har stemmer i Angela Merkels CDU også luftet muligheten — eller i hvert fall sagt at man ikke kan avvise den kategorisk. Nå i helgen kom Merkel riktignok opp med et stykke effektiv retorikk: Felles garantert gjeld løser ikke problemene, det fører lukt til en “gjeldsunion”.

Hva er så euro-obligasjonene? Jeg har bidratt til en grundig gjennomgang i en sak i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement). Mye av debatten har blitt fokusert rundt et opprinnelig forslag fra økonomene Jakob von Weizsäcker og Jacques Delpla. Essensen her er at eurosonens samlede gjeld deles i to. En “blå” del som utgjør opptil 60 prosent av et lands BNP (dette er gjeldsgrensen i Maastricht-avtalen) garanteres av alle 17 euroland i fellesskap. Har et land gjeld utover dette, må den finansieres av “rød” obligasjoner som landet selv må utstede. Ideen er at den blå gjelden får en lav rente og har førsteprioritet, mens den rød gjelden blir atskillig dyrere og har annenprioritet. Dermed skal hvert land gis et sterkt insentiv til å presse gjelden ned mot 60 prosent av BNP. Om dette virkelig vil fungere, er et omstridt spørsmål.

En rundspørring blant økonomer og finansfolk som Reuters gjorde sist uke, viser at et stort flertall ser eurobonds som del av en god løsning på eurokrisen. Mange tror de første obligasjonene kan utstedes alt neste år eller i 2013.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble ordvalg er spesielt verdt å følge i disse dager. Schäuble regnes som den tyske regjeringens mest overbeviste “europeer”; samtidig er han en dreven realpolitiker. Hans linje nå er at han sier at eurobonds ikke er aktuelt så lenge eurolandene ikke fører en felles finanspolitikk. Med andre ord, det kan bli aktuelt, hvis… I et intervju i helgen sa han at han “som privatperson” ikke ville hatt noen problemer med å delegere suverenitet til Brussel, og gjerne aksepterer en felles EU-finansminister (som ESB-sjefen har foreslått). Så fortsetter han: “Som tysk finansminister, derimot, sier jeg: Her og nå er det vår oppgave å løse problemene så raskt som mulig basert på de eksisterende traktatene. Vi kan ikke gå lenger og raskere på veien videre [mot politisk union] enn vi klarer å overbevise folk i medlemslandene og deres parlamentariske representanter om.”

Det er lett å forstå Schäubles posisjon. Spørsmålet om demokratisk legitimering av videre skritt mot en reell politisk union kan aldri neglisjeres. Thomas Klau i European Council on Foreign Relations mener toppmøte-krisehåndteringen i regi av statslederne har vist seg som et “ineffektivt oligarki” altfor dominert av de store landene. Krisen leder oss mot dypere integrasjon og sterkere europeiske institusjoner, ikke av idealisme, men av nødvendighet og av hensyn til behovet for effektiv beslutningstaking og ledelse, mener han:

As it is clearly not a sustainable option for the eurozone to grant its members full economic, budgetary, financial and fiscal room for manoeuvre, the only alternative to an inefficient oligarchy of national leaders is a strengthening of the political bodies less prone to takeover from the strongest and biggest nations, meaning the European Commission and the European Parliament. (…) The eurozone needs the powerful, politically game-changing instrument of eurobonds – and eurobonds will ultimately need federal, democratically controlled institutions to give them sufficient legitimacy.”

I løpet av det snart halvannet året hvor Europa har forsøkt å hindre statskonkurs i Hellas, har det meste dreid seg om nedskjæring av offentlige utgifter og strukturelle reformer. Dagens dramatiske vedtak av den neste spare- og reformpakken betyr mer av denne medisinen. Mye av det må helt sikkert til for å få den greske økonomien på beina. For politikere i andre EU-land som skal selge krisepakker til sine egne velgere, har det ikke vært mulig å si noe annet enn “grekerne må kutte og reformere”. Samtidig har det, først veldig hviskende og beskjedent, vært mulig å høre en annen historie: Hellas trenger fremfor alt økonomisk vekst, bare slik kan de på sikt betjene og redusere statsgjelden, men en ensidig nedskjæringsstrategi vil ikke skape denne veksten. De strukturelle reformene på arbeidsmarkedet og i byråkratiet vil virke etter hvert. Men i tillegg trenger Hellas noe mer — landet trenger vekstfremmende investeringer, som i utdanning og teknologi (budsjettkutt burde for eksempel ikke ramme utdanningssektoren). Disse vil ikke virke umiddelbart, men bare det å utarbeide en troverdig investeringsstrategi for Hellas ville sende et tydelig signal til den greske befolkningen om at partnerne i EU ikke er ute etter å straffe (eller kjøpe statsselskaper på garasjesalg).

Stemmene som framfører dette investeringsresonnementet — i ulike varianter og med ulike detaljer, selvsagt — har jeg hørt i forskjellige fora og sammenhenger i løpet av det siste året. Først var det mest uavhengige eksperter og opposisjonspolitikere (De Grønne og SPD i Tyskland har sagt dette lenge). De siste månedene har både styrende politikere, toppledere i finanssektoren og til og med de mest intense kritikerne av gresk juks og fanteri meldt seg på. Her er en liten oversikt som viser den etter hvert store bredden i “investeringskoalisjonen”:
(more…)

Til denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet om Finlands forhold til EU etter jordskjelvvalget i april. Kommentarene i utenlandske medier til Sannfinnenes brakvalg var preget av en slags moralsk forargelse og skuffelse over at befolkningen i enda et land hadde falt for populistisk anti-Brussel-retorikk — og kanskje særlig at dette skjedde i et land som hele tiden har vært en lojal og konstruktiv EU-partner. Finske eksperter er langt fra så rystet over valgutfallet; snarere kan det innebære en slags normalisering (det har hele tiden vært en substansiell andel av befolkningen som har vært kritisk til EU-medlemskapet, som i de andre nordiske landene) og til og med demokratisk fornyelse (det ligger an til mye mer offentlig debatt om europapolitikken, som har vært sterkt preget av finsk konsensuspolitikk).

En viktig kilde i saken er en artikkel av Kaisa Korhonen og Juha Jokela om Finland etter valget. Avslutningsavsnittet framhever demokratiaspektet:

From a pro-European point of view, any scenario may seem like bad news, but at best, this abrupt departure from the status quo might promote European democracy. Paradoxically, the European economic crisis has brought the EU closer to the Finns and for the first time since joining the EU, at least some aspects of European integration are being widely debated in Finland. Moreover, Finnish society seems to be re-politicizing on many fronts – in workplaces, on the streets and in social media – and people are once again joining political parties as well as NGOs. The 2011 elections are proving to be not only a big bang for the True Finns, but also a big bang for political activism in the country in a wide variety of forms.