Europabloggen.no

The Irish Economy har tilhørt en gruppe av anbefalte europeiske blogger en stund, og har stått på vår oversikt en tid (se “EU-blogger: Internasjonalt” i spalten til høyre). Den siste tidens utvikling har ikke gjort den noe mindre aktuell, for å si det sånn. Bloggen skrives, som navnet tilsier, av irske økonomer, mange av dem forskere i økonomi ved irske universiteter.

Dette er en gruppeblogg slik den skal lages: Hyppig oppdatert, lange analyser veksler med en-linjes lenketips. Og nå, naturligvis løpende kommentarer til Irlands dramatiske økonomiske og politiske situasjon. Eksempel — en kommentar om eventuell redningspakke fra EU og hvordan den ville bli mottatt i markedene:

Even though it’s hard to separate fact from fiction in the fast-moving bailout story, reports that the Commission and ECB are pushing for Ireland to avail of the EFSF for broader European stability reasons could change the calculation in an important way. I still believe that Ireland’s best bet is to regain creditworthiness through a demonstration of political capacity with the budget and the four-year plan. The alternative of being forced to seek a bailout would involve at least as much austerity as our own adjustment and would do long-term reputational damage. But acceding to a request to avail of the facility is potentially a different proposition. I don’t think our European partners could simply expect us to pursue a less nationally advantageous path in the interest of broader euro zone stability. The terms would have to be mutually advantageous relative to the next best options for both sides. One reasonable agreement that could meet this requirement is for our European partners to support our four-year plan with a credit line from the EFSF at a reasonable rate of interest (say the 5 percent rate provided to Greece). Access to the funds would be conditional on meeting the targets under the plan, which after all is being developed with input from the Commission and the ECB. The intention would still be to return to markets for funding rather than the use the facility, but the backstop of a dependable credit line on reasonable terms would give us a substantially greater chance of actually being able to access market funding both for the state and the banks.

EU-landene må investere 1 billion euro i energitiltak fram mot 2020, mener EU-kommisjonen. Onsdag presenterer den sin energistrategi, men den er lekket til Euractiv på forhånd. Noen hovedpunkter:

The Commission seeks to tap into the energy savings potential of Europe’s existing building stock. Renovation rate should be accelerated by investment incentives and innovative financial instruments like revolving funds, it argues, promising to address the problem of split incentives between tenants and owners.

Energy savings in transport, a sector that emits a fifth of Europe’s greenhouse gas emissions, will be harnessed by introducing energy efficiency standards for all vehicles and a “robust car labelling system,” the draft states.

The public sector will play a crucial role as energy efficiency criteria should “become conditionality obligations in all spheres, notably for allocating public funds,” according to the paper.

Industrial companies, on the other hand, should be encouraged to make use of energy audits. A dedicated support mechanism should be created for SMEs, it adds.

Euractiv påpeker at planen mangler klare ideer om hvordan gildet skal finansieres.

EUs innenriksministre har i dag enstemmig vedtatt at albanske og bosniske statsborgere skal kunne reise visumfritt til Schengen-landene. EU-kommissær Cecilia Malmström er fornøyd:

EU:s inrikesministrar har idag enhälligt beslutat att ge visumfrihet till Albanien och Bosnien-Herzegovina, i enlighet med vad jag tidigare i år föreslog. Det gläder mig mycket! Att kunna resa till EU utan visum är en stor frihet för många människor. Men visumfrihet är också ett viktigt steg i att föra EU och länderna på västra Balkan närmare varandra.

Visum-liberaliseringen trer i kraft fra midten av desember.

For et år siden fikk folk i Serbia, Montenegro og Makedonia samme gladmelding.

Når et møte i Det europeiske råd (EU-toppmøtet) er ferdig, kommer stats- og regjeringssjefer og EU-topper ut for å snakke med pressen. Men de gjør det ikke i samlet flokk. Rådspresident van Rompuy og kommisjonspresident Barroso holder riktignok en felles pressekonferanse, men de andre forsvinner til hvert sitt rom. Der snakker de på sitt eget språk og møter (hovedsakelig) sine “egne” journalister. For disse er gjerne valget enkelt, franskmennene går for å høre på sin president og svenskene for å høre sin statsminister (hvis da ikke redaksjonen har mer enn en til stede). Vi ikke-medlemmer lider valgets kvaler. Etter toppmøtet forrige fredag gikk jeg først for å høre van Rompuy og Barroso. Men etter de første innledende setningene ble jeg rastløs, og forsto hvorfor — den tyske pressekonferansen fristet mer. Alt bråket om “Deauville-diktatet” forut for møtet, de foreløpige meldingene om tysk gjennomslag på viktige punkter, en spesiell interesse for tysk politikk; dette trakk meg til Angela Merkels pressekonferanse. Der var det også godt besatt, og ikke bare tyskere.

Men det var mer enn de dagsaktuelle omstendighetene som lå bak. De siste månedene har det utviklet seg en omfattende europeisk debatt om Tysklands økonomiske og politiske makt, og hvordan landet skal utforme sin rolle i EU og verden. Makten i EU graviterer mot Tyskland. Et debattmøte i Berlin nylig hadde den typiske tittelen “Må man være redd for Tyskland?” Tyskland ser ut til å komme styrket ut av den økonomiske krisen, i hvert fall sammenlignet med de andre EU-landene. Politisk er Tyskland begynt å opptre mer selvbevisst enn tidligere — man kan si mer som et normalt land. I en artikkel i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement) har jeg forsøkt å gå dypere inn i denne debatten, med det siste toppmøtet som utgangspunkt.

Noen av kildene brukt i researchen og/eller som tar opp debatten:

• EPC: The bumpy road to economic union
• Centre for European Reform: Europe dances to Germany’s tune
• Bundeskanzlerin.de: Avskrift av Merkels pressekonferanse
• Die Zeit: Merkels Wandlung zur Madame Oui
• Euractiv: Deutschland und das post-romantische Europa
• Ulrike Guerot: Germany goes global, farewell Europe

Et år etter at Gunnar Wetterberg lanserte sin ide om en nordisk føderasjon, kommer nå langversjonen i form av en bok gitt ut av Nordisk Ministerråd (uvanlig offensivt av denne institusjonen!). Wetterbergs undertittel er “Den realistiske utopien” — nice try, men realistisk virker den i hvert fall ikke. Derimot utopisk, og hvorfor ikke? Det lanseres sikkert for få utopiske ideer i dag. Nytenkning, ja takk.

Jeg har ikke lest boken, bare Wetterbergs introartikkel. Ut fra den strever jeg med å se hvilke langsiktige utfordringer den nordiske føderasjonen skal takle. Hva er det vi kan få til med en ny statsdannelse som vi ikke klarer innenfor dagens institusjonelle omgivelser (nasjonalstatene + EU/EØS, Nato og litt annet rusk & rask)? Og hvorfor, hvis dette er en god ide, har ikke det nordiske samarbeidet kommet lenger enn det har?

Forskningspolitikk, dessuten energi- og miljøpolitikk, er åpenbart viktige områder hvor Norden kunne samordne seg bedre. Men hadde det ikke gått an å få til det uten en forbundsstat? Sikkerhetspolitikk er et spennende felt, men historisk en skikkelig non-starter i nordisk sammenheng. Don’t mention the Nato!

Wetterberg mener at staten Norden kunne blitt en sterk regional blokk i EU. Det virker korrekt, men da ville jeg gjerne først høre mer om erfaringene Danmark, Sverige og Finland har gjort siden 1995. Hvis de tre ikke klarer å koordinere seg i de fleste saker, hvorfor ikke? Reelt sprikende nasjonale interesser? Jeg får en følelse av at Wetterbergs ide lettere ville kunne realiseres innenfor EU, som et resultat av en reell konvergens av nasjonale interesser over (laaang) tid. Inntil videre tror jeg faktisk at en nordisk statsdannelse ville vært enda mindre salgbar i Norge enn “Brussel” er.

EU-lederne ble i natt til slutt enige om noe — de skal lage et nytt, permanent system for å håndtere kriser i eurosonen. Dette vil avløse den midlertidige redningsløsningen for Hellas. En slik permanent mekanisme vil kreve en ny traktatendring. Her vil man prøve å finne en juridisk utvei slik at det ikke blir nødvendig med folkeavstemninger før endringen ratifiseres.

De foreløpige konklusjonene fra toppmøtet bekrefter også at det er enighet om sterkere koordinering av den økonomiske styringen. Dette gjelder særlig eurolandene, men har også betydning for de øvrige medlemmene.

Den makroøkonomiske situasjonen i landene skal overvåkes mer effektivt. Blant annet vil man forsøke å oppdage bobledannelser og farlige ubalanser mellom landenes økonomier, og påpeke behov for tiltak i land som ikke opprettholder konkurranseevnen. Kommisjonen har tidligere lansert omfattende forslag til hvordan dette kan gjennomføres.

Stabilitetspakten for euroen skal bli strengere. Sanksjoner mot regelbrytere skal slå inn tidligere.

Det er lagt opp til en ambisiøs tidsplan med å få på plass lovendringene som trengs før sommeren 2011.

Statslederne gir Rådet og Kommisjonen i oppdrag å utarbeide flere detaljer før neste toppmøte i desember.

• Utdrag av rådspresident van Rompuys bemerkninger i natt.
• Hele rapporten (pdf) fra arbeidsgruppen om økonomisk styring ledet av van Rompuy. Lederne ga rapporten grønt lys på toppmøtet.

EU-topplederne jobber overtid torsdag kveld.

Twitter-stikkord: #euco.

Pressekonferansen blir overført på Rådets nettsted.

EU-toppmøtet i Brussel i dag og i morgen blir dominert av den veldig offentlige striden om de nye, skjerpede reglene for økonomisk styring — av eurosonen spesielt, men de andre medlemmene berøres også.

Stemningen er en smule gretten etter at Tyskland og Frankrike gjorde sin etter hvert berømte deal i Deauville forrige uke. Merkel og Sarkozy var en smule demonstrative da de meddelte sin enighet mens finansministrene ennå forhandlet om samme tema i Luxembourg.

Kompromissets kjerne: Tyskerne ville gjerne hatt automatiske sanksjoner mot land som ikke følger reglene for eurolandene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Frankrike ville ikke gi slipp på muligheten til politiske forhandlinger om sanksjoner, og tyskerne gikk med på å vanne ut dette forslaget. Til gjengjeld får Tyskland fransk støtte til en permanent krisemekanisme for å håndtere nye “greske” situasjoner — altså der et euroland i store økonomiske vanskeligheter må hjelpes av de andre. Dette forslaget krever en traktatendring, noe mange av de andre medlemmene ser med liten lyst på. De to vil som del av dealen også ha en ordning der stemmeretten midlertidig tas fra regelbrytere.

(more…)

Nobelkomiteen rehabiliterte seg selv grundig etter fjorårets underlige stunt med tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo. Vaclav Havel, som var blant dem som nominerte Liu, sa i går at han har stor tro på at kineseren slipper ut av fengselet før eller siden.

Nå er vel ikke Havel mannen det kinesiske kommunistpartiet helst ser at deres egne dissidenter har som rollemodell. Som Economist minner om, Havel selv ble satt bak lås og slå.

Spørsmålet om Nobelkomiteens uavhengighet er kommet opp, logisk nok når prisen er så politisk kontroversiell. Forslaget om å se kritisk på Stortingets praksis med å utnevne komitemedlemmer med partibok i orden og som er tidligere aktive topp-politikere, bør absolutt ses nærmere på. Hvorfor ikke utnevne høyt kompetente folk som har utmerket seg på andre felter, og som har demonstrert høy integritet? Det ville styrke prisen, og det har vært gjort før — bare tenk på Francis Sejersted.

Statsminister Valdis Dombrovskis og Enhetspartiet gjorde et svært godt valg i Latvia i helgen. Partiet fikk 30,7 prosent av stemmene og 33 av 100 mandater. Koalisjonspartner blir antakelig Unionen av grønne og bønder, som fikk 22 mandater, men først skal det forhandles.

“Phew”, skriver Economists blogg Eastern Approaches — de russiskvennlige partiene gjorde det mye dårligere enn ventet:

Outsiders and locals alike who worried that the economic austerity following the country’s spectacular financial crash would lead voters to choose a left-of-centre, pro-Russian government can breathe freely.

Latvia er ekstremt hardt rammet av finanskrisen. I 2009 krympet landets bruttonasjonalprodukt med hele 18 prosent.