Europabloggen.no

Vaclav Havel i Berlin (foto: Dirk Enters)

Raftoprisen 2010 går til José Raúl Vera López. Hvem? Akkurat. Rafto-komiteen har ikke høy medieprofil som kriterium når den bestemmer seg for prismottaker. Dermed har den valgt stikk motsatt strategi av Nobelkomiteen. Thorbjørn Jagland leder en komite som i fjor opphøyde snakkis-potensialet til fredsprisens ypperste formål. Å gi fredsprisen til Barack Obama sikret tidenes medieblitz. Da fikk det ikke hjelpe at hele verden klødde seg i hodet over komiteens avgjørelse. De snakket jo om oss!

Rafto-komiteen tenker helt motsatt. Den gir prisen til personer eller organisasjoner som har arbeidet i det stille i årevis. En prestisjetung pris kan gi dem den oppmerksomheten de ellers ikke blir til del. Nobelkomiteen vil heller at en kjendis skal gi prisen oppmerksomhet.

Men Nobelkomiteen har en mulighet til å komme seg ut av omdømmekrisen den selv har skapt før fredsprisen mister enda mer prestisje. Den kan gi prisen til en kandidat som helt opplagt har fortjent den, og som skulle ha fått den for lenge siden. Ja, det må være en av de mest åpenbare forbigåelsene i prisens historie at Vaclav Havel aldri har holdt prisvinnerens tale i Oslo rådhus. Her har vi en person som ikke bare ytte et sterkt personlig bidrag til den fredelige oppløsningen av kommuniststyret i Tsjekkoslovakia i 1989, og deretter til at skilsmissen mellom Tsjekkia og Slovakia også gikk fredelig for seg. Det personlige motet han viste som dissident i Tsjekkoslovakia gjør ham til et lysende eksempel og inspirasjon for de mange regimekritikerne som i dag undertrykkes verden over (i Kina, Iran, Burma…).

Sist, men ikke minst: Havel har til og med utviklet et eget frihetlig livssyn. Det er blant annet bygd på troen på at enkeltmenneskets integritet er de totalitære systemenes verste fiende. En kan si at virkeligheten innhentet teorien. Sammen med noen få andre dissidenter sto Havel opp, havnet i fengsel, ble forsøkt ydmyket — og noen år etterpå falt kommuniststyret og Havel ble valgt til president. Og, vel å merke: Han utøvde embetet uten noen gang å misbruke den makten han da fikk.

Er det mulig å tenke seg en bedre kandidat?

—

Et PS her: Havel foreslår selv en god kandidat til årets fredspris — den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Han var en av dem som utformet det kinesiske Charta 08, direkte inspirert av Charta 77. De kinesiske myndighetene reagerte på lignende vis som de tsjekkoslovakiske:

As in Czechoslovakia in the 1970s, the response of the Chinese government was swift and brutal. Dozens if not hundreds of signatories were called in for questioning. A handful of perceived ringleaders were detained. Professional promotions were held up, research grants denied and applications to travel abroad rejected. Newspapers and publishing houses were ordered to blacklist anyone who had signed Charter 08. Most seriously, the prominent writer and dissident Liu Xiaobo, a key drafter of Charter 08, was arrested. Liu had already spent five years in prison for his support of peaceful Tiananmen Square protests in 1989. Held for more than a year with limited access to his wife or his lawyer, Liu was put on trial for subversion. In December 2009, he was sentenced to 11 years in prison.

Havel vil sikkert si at å gi prisen til Liu Xiaobo ville være den beste hederen til hans egen fredsgjerning.

Den såkalte Gallo-rapporten om opphavsrett og fildeling fikk flertall i en avstemning i Europaparlamentet i går. Rapporten har blitt sterkt motarbeidet av nettaktivister, blant annet fordi den ikke skiller mellom (digital) fildeling og forfalskning av fysiske varer. Det er viktig å være klar over at det ikke var en slags resolusjon og ikke noe lovforslag som var oppe til votering, men likevel er motstanderne av rapporten bekymret fordi vedtaket kan legge premisser for den videre politikk-utviklingen i EU på feltet.

Piratpartiets rådgiver Henrik Alexandersson skriver på sin blogg at behandlingen av Gallo-rapporten viser parlamentet på sitt verste:

Antiintellektuellt, halvstirrigt, dåligt påläst och stressat. Allt för att jäkta igenom en text som varken är färdigtänkt eller färdigdiskuterad och som är fylld med sakfel och direkt orimliga påståenden.

Dette minner om en kritikk Economists tidligere Brussel-korrespondent har rettet mot parlamentet (som altså får stadig mer makt i EU-systemet). Det er for mange fra det politiske b-laget der, politikere som ikke nådde opp i hjemlandet og derfor er altfor opptatt av å score poeng mot de nasjonale regjeringene:

Regular readers will know I think the European Parliament is full of far too many B Team mediocrities who could not make it in national politics, and who like nothing better than scoring big wins against national governments. Some will say that is just my prejudice. I wish I could take you with me when I talk to officials, diplomats, businessmen and even members of the European Parliament, whose devotion to deep European integration often far exceeds mine, and listen in on our conversations about the parliament. As a body it is really, seriously looked down on by anyone unfortunate enough to have dealings with the place.

Nylig passerte vi 40-årsdagen for stiftelsen av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i fellesmarkedet, noe som ga anledning til mimring. Time Magazine har en prisverdig praksis med å publisere arkivet sitt åpent på nett, og der fant vi denne rapporten om folkeavstemningen. Korrespondenten er lite fornøyd med tonen i debatten og noen av virkemidlene:

Unfortunately, the debates often concerned little more than narrow ethnic prejudices. According to anti-Marketers, EEC membership would allow “dirty Italians” to steal Norwegian jobs and “rich Germans” to grab Norwegian land. As the election approached, windows were smashed and radio aerials ripped from cars bearing Ja til EF—yes to EEC—bumper stickers.

Oppsummeringen av nei-koalisjonen er derimot ganske lik folkebevegelsens selvbilde. Bønder og fiskere, “supported by a diffuse alliance of Maoist youth, Lutheran fundamentalists, mildly leftist university professors, and nationalists determined to retain the independence that Norway acquired from Sweden only 67 years ago.”

Denne påstanden tillater jeg meg imidlertid å trekke i tvil: “Not since the spirited debate over Prohibition during World War I had Norwegians been so politically agitated.” Glemmer man ikke World War II her, eller lot nordmenn seg hisse mer opp av alkoholforbud enn Hitler-okkupasjon?

Do you want to know more about Belgium? from Jerome de Gerlache on Vimeo.

Du blir garantert klokere av å se den!

Le Monde har ved hjelp av samtaler med øyenvitner forsøkt å rekonstruere det verbale sammenstøtet under EU-toppmøtet sist torsdag. Hovedkombattantene var Frankrikes president Nicolas Sarkozy og EU-kommisjonens president Jose Manuel Barroso, og temaet Frankrikes utvisning av romfolk. Konflikten var satt på spissen etter at kommissær Viviane Reding på vegne av kommisjonen gikk hardt ut mot Frankrike sist tirsdag.

Open Europe har oversatt deler av Le Mondes “transkripsjon” av toppmøtet til engelsk. Et utdrag:

French President Nicolas Sarkozy: “I have the highest respect for the [European] Commission. I have done a lot for it. I have done a lot for the Commission and to bring France back to the heart of Europe […] It’s normal for the Commission to investigate. But before any investigation, one of the Commission’s Vice-Presidents [Ms Reding] has used expressions like ‘disgusting’, ‘disgrace’, ‘Second World War’. These are words I can’t accept. I don’t say that the Commission is disgusting […] I’ve come here only because she [Ms. Reding] has apologised. I had told [Commission President] Barroso that I would not come if she didn’t apologise”.

Commission President Jose Manuel Barroso: “The substance and the form [of Reding’s declarations] are two separate issues. We have rules against discrimination, and it’s the role of the Commission to defend them […] The Commission has distanced itself from Viviane’s statement. She has said that she regrets the interpretation which has been made of her declarations”.

Ifølge Der Spiegel var det få av de andre lederne som kom til Sarkozys unnsetning. Silvio Berlusconi meldte seg derimot med krav om å “stoppe munnen på kommissærene”. Ikke tilfeldig: Franske kommentatorer er begynt å kalle presidenten “Sarkosconi”. Populariteten hans er på et lavmål, og det eneste som mangler nå er en åpen allianse med den ytterliggående høyresiden, sier statsviter Olivier Duhamel.

De siste årene har både Sverige og Norge vært på vei mot et toblokks partisystem. Det har sett ut som et systemskifte. Etter mange år med mindretallsregjeringer og slalåmkjøring i nasjonalforsamlingene skulle velgerne få “klare regjeringsalternativer” og langsiktig styring. Sverigedemokratenes vippeposisjon i Riksdagen forstyrrer denne utviklingen, som så mye annet.

Jens Stoltenberg kompenserte sviktende oppslutning for Arbeiderpartiet med å skape den rødgrønne koalisjonen som nå har holdt sammen i flertallsregjering i fem år. Situasjonen har vært speilvendt i Sverige, der Moderaternas Fredrik Reinfeldt bygget en sentrum-høyre-koalisjon med Folkpartiet, Kristdemokraterna og Centerpartiet som fikk flertall i 2006. Opposisjonen fulgte loven om kraft og motkraft (som nå også KrF gjør) og stilte med et rødgrønt regjeringsalternativ ved årets valg. Det lyktes ikke — Sosialdemokratene gikk kraftig tilbake og de rødgrønne var langt unna seieren.

Det er noen av oss som mener at mindretallsregjeringene var bedre enn sitt rykte. Det tvang regjeringspartiene (eller partiet) til å ta hensyn til mange interesser. Gi og ta for å få gjennom statsbudsjetter ser ikke så vakkert ut, men har en maktfordelende effekt (husk de mange klagene på maktarroganse fra flertallsregjeringen). Fordelen både i Sverige og Norge er at erfaringene med mindretallsstyre er lange. Derfor bør statsminister Fredrik Reinfeldt ha gode muligheter til å finne et parlamentarisk grunnlag. Allerede valgkvelden varslet Reinfeldt at han vil invitere Miljöpartiet til samtaler om samarbeid, nettopp for å hindre at Sverigedemokratene får innflytelse.

OPPDATERING: nrk.no har snakket med svenske analytikere, blant annet om “Operasjon Miljöpartiet”. Interessante vurderinger.
[table id=11 /]

Fredrik Reinfeldt i Washington DC (foto: Gunnar Seijbold)

Dagens toppmøte mellom EU-landenes stats- og regjeringssjefer i Brussel er bare ett av mange slike møter i år. Rådspresident Herman van Rompuy vil ha ti toppmøter i året. FT noterte tidligere i uken at agendaen var tynn, men det “ordnet” seg med striden om Frankrikes behandling av romfolket.

Toppmøteinflasjonen har tiltatt over tid. I begynnelsen (1970-tallet) var det maks to toppmøter i Det europeiske råd i halvåret. I starten skulle dette være en arena for uformelle samtaler mellom topplederne, men toppmøtene har utviklet seg til EUs viktigste politiske institusjon, skriver forskerne Karl Magnus Johansson og Jonas Tallberg (pdf):

In effect, all major decisions in the EU nowadays go through the European Council in some shape or form.

(more…)

Det har tatt tid, men en majoritet blant svenskene er nå ikke bare mentalt med i EU — de vil bli værende der, skriver statsviter Sören Holmberg i en analyse av den svenske EU-opinionen. Statistiska centralbyrån har målt holdninger til medlemskap hvert halvår siden 1992. Siden høsten 2001 har tilhengerne vært i flertall, og gradvis har differansen økt mellom ja- og nei-siden. Selv statsfinanskrisen i Hellas har ikke fått svenskene til å vakle. Målingen i mai viste 55,5 prosent for medlemskap, 20,3 prosent mot og 24,2 vet ikke.

Jeg spurte politisk kommentator Annika Ström Melin i Dagens Nyheter om hovedårsaker til denne utviklingen, som altså er tilnærmet motsatt den norske.

I mange år etter folkeavstemningen i 1994 preget ja/nei-spørsmålet all EU-debatt i Sverige, sier hun. Det var flertall mot på meningsmålingene helt fram til høsten 2001. Så skjedde det noe. Det svenske formannskapet i EU i 2001 hadde en viss betydning. Det brakte EU nærmere.

— Så tror jeg at at Miljöpartiets forandrede innstilling sier veldig mye, fordi MP var kanskje partiet som var klarest mot EU før folkeavstemningen. De har gjort det veldig bra i valgene til Europaparlamentet helt fra begynnelsen, og har hatt dyktige parlamentarikere som har kunnet utrette ganske mye i miljøspørsmål, slik jeg ser det. Det ledet til at til og med en som Per Gahrton, som var totalfiguren for nei i Sverige, suksessivt endret syn på EU, sier Ström Melin.

(more…)

Tommel opp for Sverige! (foto: Éole, CC-lisens: by-nc-sa)

Førstkommende søndag skal svenskene velge sine representanter til Riksdagen. Foreløpig ligger den sittende borgerlige regjeringen best an på meningsmålingene.

I uken som kommer blir det derfor mye Sverige-stoff her på bloggen. Til denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet en artikkel om svenskenes forhold til EU (du må ha abonnement for å lese hele saken — anbefales!). Her er ingressen:

Mens EU-motstanden er sterkere enn noensinne i Norge, har svenskene akseptert EU-medlemskapet. Flere enn før tror på Sveriges mulighet til å påvirke i EU. Mer makt samlet hos statsministeren skaper inntrykk av nasjonal handlekraft.

Mer kildemateriale samles inn enn det som får plass i en slik artikkel, og en del av dette vil jeg legge ut her i løpet av uken. Samtidig skal det også bli tid til å kikke nærmere på den svenske valgkampen.

OPPDATERING: Ny norsk meningsmåling viser igjen, ikke overraskende, svært sterk motstand mot norsk medlemskap.

Den ferske Lisboa-traktaten gir de nasjonale parlamentene mulighet til å uttale seg om nye forslag fra EU-kommisjonen i en tidlig fase. Blant annet kan parlamentene granske om forslagene er i tråd med nærhetsprinsippet, altså at beslutninger skal tas på nivået som er nærmest mulig borgerne. Den svenske Riksdagen prøver nå denne nye muligheten, skriver Dagens Nyheter:

För att stärka förtroendet för den finansiella sektorn föreslår nu kommissionen en obligatorisk kreditmekanism. Den skulle innebära att Sverige och andra medlemsländer per automatik skulle tvingas låna ut pengar till något land, vars eget garantisystem inte räcker till vid en eventuell finansiell kris.

I finanskomiteen i Riksdagen er det flertall mot, selv om regjeringen går inn for forslaget. Endelig behandling er i Riksdagen 6. oktober.

Europaportalen.se har mer om saken.

(via Henrik Alexandersson).