Europabloggen.no

I slutten av august skrev jeg at det lå an til historisk bestenotering for de grønne partiene i alle de tre europeiske landene som holdt valg i september. Etter Norge og Tyskland stemte i går Østerrike – på tide å gjøre opp status.

Interessant nok buttet det for alle de tre partiene i sluttfasen av valgkampen. MDG i Norge og die Grünen i Østerrike gjorde som ventet sitt beste valg noensinne, men det så enda bedre ut på mange meningsmålinger i valgkampen. MDG fikk som kjent med Rasmus Hansson sin første stortingsrepresentant. I Østerrike oppnådde die Grünen 11,5 prosent i valget (tidligere bestenotering var 11 prosent i 2006), mens meningsmålerne hadde dem på 14-15 prosent også i den siste uken før valget.

Dermed havner de østerrikske grønne antakelig ikke i regjering, for tendensen i Østerrike var først og fremst styrking av partiene på høyre fløy. De tradisjonelt statsbærende partiene sosialdemokratene (SPÖ) og kristeligdemokratene (ÖVP) gjorde begge sitt dårligste valg noen gang (siden 1945). De to partiene har regjert sammen de siste fem årene, og har fortsatt flertall i nasjonalforsamlingen. En videreføring av storkoalisjonen er mest sannsynlig, men ÖVP vil ikke helt utelukke en regjering med de høyrepopulistiske og EU-kritiske partiene FPÖ og Team Stronach (et nytt parti ledet av milliardæren Frank Stronach).

Tyske grønne: Skatteøkninger og pedofili
I 2010 og 2011 så Tysklands grønne parti ut til å gå mot en ny æra. De Grønne skulle bli det nye folkepartiet. Meningsmålinger ga dem helt opp til 28 prosent. Oppslutningen falt igjen i 2012 og i år, men De Grønne hadde likevel grunn til å tro på et resultat over 15 prosent (bestenotering er 10,7 prosent i 2009).

Valgkampen gikk imidlertid helt skeis, og nedturen på målingene begynte for alvor rett etter at jeg skrev om de grønne partiene. Til slutt ble ikke en gang De Grønne tredje største parti i Forbundsdagen. Hvordan kunne dette skje?

(more…)

EU-kommisjonen overvurderer i sine scenarier kostnadene ved fornybar energi og undervurderer prisen på atomkraft og karbonfangst og -lagring, mener tyske forskere.

Professor Claudia Kemfert og tre forskerkolleger ved instituttet DIW i Berlin har gått kritisk gjennom dataene EU-kommisjonen bygget sine scenarier (eller “veikart”) mot 2050 i energi- og klimapolitikken på. Scenariene ble publisert i 2011, og danner mye av grunnlaget for debatten om veien videre for EUs politikk. Kommisjonen la i vår fram en utredning (grønnbok) om politikken mot 2030, og vurderer nå høringsuttalelsene som er kommet inn. Dermed er den politiske prosessen på vei inn i en avgjørende fase.

Claudia Kemfert, forsker ved DIW og samfunnsdebattant (foto: Oliver Eltinger)

Men mange av forutsetningene fra 2011 er altså allerede foreldet, ifølge DIW-forskerne. Dermed kan medlemsland og andre aktører komme til å basere sine vurderinger av 2030-politikken på feil grunnlag, advarer de. Forskerne peker særlig på tre forhold:

• Fornybar energi: Kostnadene ved investering i ny sol- og vindenergi faller raskere enn scenariene fra 2011 forutsatte. DIW-forskerne regner med betydelig lavere kostnader enn Kommisjonen for sol og vind (se figur).
• Atomkraft: EU-scenariene går ut fra for lave kostnader og for god konkurransedyktighet for nye atomkraftverk, mener DIW. Kostnadene blir langt høyere når bl.a. høyere krav til sikkerhet tas med.
• CCS: Karbonfangst og -lagring (CCS) er tiltenkt en viktig rolle i EUs politikk i scenariene. Men DIW-forskerne peker på at ingen av demonstrasjonsprosjektene til nå har fulgt tidsplanen, og ser Kommisjonens anslag over framtidige kostnadsreduksjoner for CCS som urealistiske.

“Dette kan føre til feilaktige slutninger, siden den framtidige rollen for fornybar energi blir undervurdert. De oppdaterte kostnadsberegningene viser at det ville være en fordel å legge mer vekt på fornybar energi i energistrategien,” skriver forskerne.

(more…)

I en valgkamp hvor kanslerens strategi er å få velgerne til å sovne og den store tv-duellen endte 0-0, var det sannelig behov for en video som dette. Laget av ingen andre enn IG Metall, er de kjent for sine humorister?

Rasmus Hansson, 1. kandidat for MDG i Oslo.

Grønne partier ligger an til å gjøre sitt beste valg noensinne i alle de tre europeiske landene som holder valg i september.

Miljøpartiet De Grønnes (MDG) økende oppslutning har vært en av overraskelsene i årets stortingsvalgkamp. Gjennomsnittet for målingene i august gir partiet 3,5 prosent, og dermed er sperregrensen og flere stortingsmandater innenfor rekkevidde for MDG.

Et rendyrket grønt parti vil gjøre Norge mer likt resten av Europa. I flere land har grønne partier allerede erfaring med å styre på nasjonalt og regionalt nivå. Og trenden fortsetter. 22. september er det valg til Forbundsdagen i Tyskland, og 29. september følger Østerrike med valg til Nasjonalrådet. I begge land ligger De Grønne an til rekordoppslutning:

• Tyskland: 12-13 prosent på meningsmålingene i august. Hittil beste valgresultat: 10,7 prosent i 2009.
• Østerrike: 14-15 prosent på meningsmålingene i august. Hittil beste valgresultat: 11 prosent i 2006.

De Grønne i Tyskland får tross et forventet godt resultat problemer med å komme i regjering. Partiet går til valg som koalisjonspartner med sosialdemokratene (SPD), men SPDs svake målinger gjør dette alternativet lite sannsynlig. Teoretisk kunne De Grønne inngå i en flertallskoalisjon med Angela Merkels CDU, men begge partier har i det siste gått langt i å avvise denne muligheten. De Grønnes toppkandidat Jürgen Trittin påpeker at de to partiene har beveget seg i motsatt retning i viktige saker som kontantstøtte (De Grønne er mot), energi- og klimapolitikk og investeringer i infrastruktur.

Jürgen Trittin, toppkandidat for De Grønne i Tyskland (foto: Olav A. Øvrebø)

Også i Østerrike er sosialdemokratene (SPÖ) De Grønnes ønskepartner, men heller ikke her ligger det an til flertall for de to partiene. Isteden spekuleres det over om De Grønne kan inngå i en stor koalisjon med SPÖ og det kristeligdemokratiske ÖPV, de to partiene som regjerer sammen nå. I Østerrike har De Grønne ry blant velgerne som anti-korrupsjonsparti, og har økt oppslutningen stort i regioner der andre partier har vært innblandet i skandaler.

Europa-politikken: Annerledes i Norge
Grønne partier i EU – nasjonalt og i Europaparlamentet – er i mange land de mest integrasjonsvennlige av alle partier. Både i Tyskland og Østerrike markerer De Grønne seg med støtte til styrking av EU-institusjonene. Typisk nok holdt De Grønne i Østerrike i sommer en fremtidskongress hvor ønsket om utviklingen av et “Europas forente stater” var diskusjonstemaet.

De Grønne i Tyskland har i eurokrisen gått lengst av de tyske partiene i å støtte eurobonds – statsobligasjoner garantert av alle landene i fellesskap – som viktig del av kriseløsningen. Partiets analyse av krisens årsaker fikk for øvrig god karakter av Financial Times-kommentatoren Wolfgang Münchau.

MDG er søsterparti med tyskerne og østerrikerne i Det europeiske grønne partiet, men partiet har en klart EU-skeptisk bakgrunn. Ved stortingsvalget i 2009 gikk MDG inn for å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en eller flere handelsavtaler – et standpunkt som plasserte partiet solid på norsk nei-side. I arbeidsprogrammet til høstens valg er dette moderert: Nå heter det at MDG skal “samarbeide med grønne partier i Europa for å tilpasse EØS-avtalen og tilhørende EU-strukturer prinsippene for en grønn økonomi.” Partiet går også inn for å binde Norge tettere til det europeiske energisystemet ved bygging av flere overføringskabler til kontinentet.

Det gjenstår å se om også Norge får et stort grønt parti, og hvordan det vil forholde seg til europeisk integrasjon. Det svenske Miljöpartiet begynte som et sterkt EU-kritisk parti på 1990-tallet, og var imot svensk medlemskap i 1994. Men i 2008 fjernet partiet sin programfestede motstand i en medlemsavstemning. Som mange andre grønne partier trekker de fram grenseoverskridende miljøproblemer som ett område der EU bør få mer myndighet.

Dette innlegget ble først publisert i nettmagasinet Energi og Klima.

Finansminister Wolfgang Schäuble: Mer å rutte med (foto: Olav A. Øvrebø)

Angsten for å måtte betale ut kriserammede og forgjeldede euroland sitter dypt i Tyskland, men til nå har ikke eurokrisen belastet skattebetalerne. Tvert imot. Den tyske stat vil spare 40,9 milliarder euro i lavere renteutgifter på statsgjeld i perioden 2010-14. Slike beregninger har vært gjort før, men det nye nå er at Finansdepartementet har offentliggjort sine egne tall. De viser også hvor mye krisen til nå har kostet Tyskland: skarve 599 millioner euro, eller 1,5 prosent av innsparingene.

Departementet har tatt utgangspunkt i de budsjetterte renteutgiftene og sammenlignet med de reelle. Årsaken til de svært lave rentene på tysk statsgjeld er lavkonjunkturen i eurosonen, den lave renten satt av Den europeiske sentralbanken, og en trygg havn-effekt der investorene foretrekker de sikreste papirene.

Økonomen Jens Boysen-Hogrefe ved Institut für Weltwirtschaft i Kiel har tidligere ved flere anledninger forsøkt å beregne hva de lave rentene betyr for Tyskland. Han har regnet ut at den føderale regjeringen – ved finansdepartementet – har spart 80 milliarder euro i perioden 2009-13. Og den hyggelige kriseeffekten vil fortsette en stund til:

The overall-effect on the public budget in Germany will further grow in the coming years. The ECB has just lowered its main interest rates (to 0.5 per cent), which are also relevant for the pricing of bonds, and there are still several billions of federal government bonds with maturities of five to thirty years that were issued before the current low yield period and that will soon be replaced. An overall benefit of more than €100 billion may be the case.

Men heller ikke dette er hele regnestykket. De tyske delstatene og kommunene har til sammen like mye gjeld som staten (det føderale nivået), og de har også profitert på lavere renter de siste årene. Ikke så mye som staten, men likevel betydelig, ifølge Boysen-Hogrefe. Innen midten av 2014 bør eurokrisegevinsten beløpe seg til mellom 100 og 200 milliarder euro.

Nå kan en si at det er for tidlig å gjøre opp sluttregningen, siden Tyskland jo har garantert for sin andel av kriselån til bl.a. Hellas og midlene Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM) har til rådighet. Men dette setter unektelig en del tyske medier og politikeres eurokrisemaksimering i et nytt lys.

Energi- og klimapolitikk i EU – rapportens forside.

Interessert i EUs energi- og klimapolitikk? Da har du funnet din ferielektyre. Rapporten “Europas grønne skifte”, som jeg har vært med på å lage, analyserer situasjonen fra ulike vinkler: Debatten og maktkampen i EU om nye målsettinger for 2030; forsøkene på å pense EU inn på en lavutslippsbane mot 2050; problemene og løsningsforslagene for kvotemarkedet; hvordan eierskap til energiproduksjonen driver fram Tysklands Energiewende. Og mye mer.

Rapporten gis ut av Norsk Klimastiftelse. Artiklene blir også publisert enkeltvis i nettmagasinet Energi og Klima.

Zrce strand på øya Pag, Kroatia (foto: Smuk Luka, CC: by)

1. juli 2013 blir Kroatia EUs 28. medlemsland, mindre enn 20 år etter at den kroatiske uavhengighetskrigen ble avsluttet. Vi markerer det med dette fine bildet fra øya Pag. EU-medlemskap har fortsatt tiltrekningskraft på Balkan. Det blir spennende å se om unionen rekker å ta opp noen nye medlemmer før 2020.

Du skal være ganske bevandret i Brussels korridorer (fysisk og mentalt) hvis du kan alle sider av lovgivningsprosessen i EU utenat. Europaparlamentet har nå laget en interaktiv guide som hjelper oss vanlig dødelige noen skritt videre. Beveg deg nedover i guiden for å se de ulike skjebnene et lovforslag kan lide. Det er også en lettelse at en ordliste er inkludert.

For oss i EØS mangler det noe vesentlig på bunnen – vurderingen av EØS-relevans og senere implementering i norsk lov, helt eller delvis. Prosessen er forklart på Europalov.no, og på siden for hver enkelt rettsakt (eksempel datalagringsdirektivet) kan du se hvor den befinner seg akkurat nå.

Enrico Letta i mars 2013. (foto: VeDro, CC: by-sa)

Valg i februar, regjering i april. To måneder med politisk teater tok det før Italia fikk ny statsminister og regjering. Det ble omtrent som statsmannen (!) Silvio Berlusconi gikk inn for fra start: En bred koalisjon. Statsminister Enrico Letta (46) fra sosialdemokratiske PD betegnes som flittig, beskjeden, kompromissvillig og Europa-vennlig. Dessuten er han den ideelle megler mellom venstre- og høyresiden, som nevø av Berlusconis høyre hånd Gianni Letta (og erklært AC Milan-tilhenger).

Hvordan vil Letta posisjonere Italia i eurokrisen? Han har gått raskt ut og krevd en stopp i sparepolitikken, og kan fort styre mot en konfrontasjon med Angela Merkel.

Statsrådene i regjeringen hentes både fra PD, Berlusconis PDL, Mario Monti-listen og de Radikale, dessuten også tre uavhengige. Beppe Grillos femstjernersbevegelse holder ord og står utenfor – Grillo kaller regjeringen en bunga-bunga-orgie…

Blant enkelte Europa-analytikere ble valget av Emma Bonino som utenriksminister spesielt godt tatt imot.