Europabloggen.no

Desertører fra Det tredje rikets armeer, militærnektere og andre som på ulikt vis gjorde motstand mot naziregimet — burde de ikke anses som helter istedenfor forrædere? Tyskland har tatt oppgjør med mye urett som ble begått under hakekorsets fane, men akkurat dette har sittet langt inne. I dag tok Forbundsdagen beslutningen: Dommene naziregimet avsa mot dem som ikke ville kjempe for Hitlers Tyskland, er endelig opphevet:

Nazi military tribunals sentenced some 30,000 people to death for desertion or treason during the war, of whom 20,000 were executed, according to historians whose work was cited in the bill. Around 100,000 men were sentenced to prison. The victims were not only Germans but also citizens of Austria, Denmark, Norway, Romania and Luxembourg. All who survived had a criminal record, often could not find jobs in the postwar years and even faced death threats for their “betrayal of the Fatherland”.

Historikeren Wolfram Wette har skrevet godt om problemene etterkrigs-Tyskland hadde med å anerkjenne den tyske motstanden mot Hitler. Selv Willy Brandt ble angrepet av sine politiske motstandere fordi han reiste i eksil til Norge på 1930-tallet. Underforstått: Og unndro seg militærtjenesten.

Forbundsdagen i Berlin vedtok i dag som ventet en pakke med nye lover som skal gjøre EUs Lisboa-traktat spiselig for den tyske forfatningsdomstolen. Tysklands behandling av saken er imidlertid ikke helt ferdig ennå. Forbundsrådet (delstatene) må også godkjenne lovpakken, som det får til behandling 18. september. Deretter kan president Horst Köhler avslutte ratifiseringsprosessen.

Men som vi har skrevet før: Det gjenstår fortsatt flere hindre for traktaten, ikke minst i Irland — og det kan fortsatt ende med fiasko.

Det var stort flertall for Lisboa-pakken, men debatten i den gamle Riksdagsbygningen var likevel livlig, refererer Spiegel Online. Sosialdemokratene gikk til angrep på bayerske CSU, som har stått i spissen for kritikken av Lisboa-traktaten og funnet en uvanlig partner i venstreradikale Die Linke. SPD-representanten Thomas Oppermann kalte dette en “antieuropeisk allianse” på ytterfløyene i nasjonalforsamlingen. CSU svarte med å trekke historiske linjer: For folk i Bayern er det med tanke på erfaringene fra 1871 bare en marginal forskjell på å bli “diktert fra Berlin eller fra Brussel”, sa Peter Gauweiler (ved dannelsen av det tyske riket i 1871 mistet staten Bayern mye av sin suverenitet). Han vil ha nærhet til borgerne framfor en europeisk “mammutsentral”.

OPPDATERING 18. september: Forbundsrådet (Bundesrat) vedtok enstemmig lovpakken som skal gjøre Lisboa-traktaten spiselig for dommerne i forfatningsdomstolen.

En måned før Irlands nye folkeavstemning om EUs Lisboa-traktat minsker ja-sidens forsprang noe. I en meningsmåling utført for Irish Times sier 46 prosent nå at de vil stemme ja til traktaten, ned 8 prosentpoeng fra avisens forrige måling i mai. 29 prosent sier nei, mens hele 25 prosent er usikre på hva de skal stemme.

Målingen inneholder mange interessante bakgrunnstall. For eksempel sier 80 prosent at de tror det er bedre å være innenfor enn utenfor EU i lys av de dårlige økonomiske tidene. De som sier de er for traktaten, er mer tilbøyelige til faktisk å oppsøke stemmelokalene.

En sammenligning med en måling tatt opp en måneds tid før den første folkeavstemningen, viser at det på den tiden var langt flere usikre velgere. Men også da hadde ja-siden et forsprang.

Etter at Aftenposten omtalte en rapport om EØS fra Norges EU-ambassadør i dag, har noen i UD snudd seg rundt og bestemt at rapporten egner seg for offentligheten likevel, og det i fulltekst. Ikke vet jeg hvilke følsomme formuleringer UD ville beskytte ved å unnta den offentlighet (dramatisert til “hemmeligholdt” av Aftp.). Ved slike beslutninger burde UD oftere vurdere om hensynet til offentlighetens behov for god informasjon som bakgrunn for egne meninger veier tyngre enn eventuelle små-ubehageligheter fra fremmede makter. For rapporten er interessant lesning:

Det er altså ikke nødvendigvis lenger slik at lovgivning forberedes gjennom ekspertutvalg, grønnbøker, ”stakeholder”-konferanser eller åpne høringer når det av politiske grunner haster med å vise resultater. Da blir føringene for politikken i økende grad lagt fra toppen, og initiativ og besluttsomhet fra Brussel er en ”politisk nødvendighet”. Tilsvarende skjedde i realiteten i forhold til selsaken, da det hastet å få en beslutning før europaparlamentsvalget. Grundigere utredninger både av hjemmelsgrunnlag og konsekvenser ville kanskje kunne ha gitt et annet resultat. Dette utfordrer i økende grad vår evne til å respondere hurtig på forslag og tiltak som vurderes i EU. Norske innspill og synspunkt må kanaliseres inn i prosessen enda tidligere. Når mange interesser utfordres, kreves det bred involvering av norsk aktører for å gi legitimitet til vår politikk. Bedre samordning mellom departementene er en forutsetning, men også god kontakt med ”stakeholders” og kortere høringsfrister er nødvendig.

Tidligere analyser har vist svikt på flere punkter i den norske evnen til å utnytte påvirkningsmulighetene i EØS-avtalen. Så lenge EØS er vår tilknytningsform, er det åpenbart behov for sterkere innsats. Arbeider UD/departementene tett nok med de ulike “stakeholders” i organisasjonene og næringslivet?

Relevant her: Vår tidligere omtale av hva Lisboa-traktaten får å si for Norge.

(Nyheten om UDs frigivelse av rapporten først sett hos Nei til EUs utrettelige tvitrere.).

OECD anbefaler Island å komme seg inn i EU og eurosonen så fort som mulig:

Iceland’s monetary policy credibility has been seriously damaged by the financial crisis. Even before the crisis, unsatisfactory inflation outcomes had already undermined the credibility of the monetary framework and, consequently, inflation expectations were poorly anchored. Rebuilding credibility is likely to take time and, even then, maintaining it might be very difficult. In the meantime, risk premiums on króna assets will remain high. In view of these considerations, the best way forward for Iceland would be to seek entry into the euro area, which would require accession to the European Union. Iceland would thereby participate in the credibility of euro-area monetary policy, which would be a stabilising influence and would lower interest rate premia. Lower real interest rates would reduce the government’s debt servicing costs, ease balance-sheet adjustment for the private sector and lower the cost of capital to the private sector. The sharing of a common currency would reinforce trade linkages with other euro-area economies.

Sitatet er hentet fra policy brief-delen av landrapporten om Island (pdf).

Nå er det sånn med råd at de fort kan gå ut på dato. Litt vel fort i OECDs tilfelle, for som ABC Nyheter minner om: OECD roste islendingenes deregulering av bankene så sent som i 2006. “Finansmarkedene i Island blomstrer,” skrev OECD da.

Et ikke særlig dristig tips er at islendingene vil tenke seg godt om før de skal stemme om EU-medlemskapet. I mellomtiden kan de trøste seg med avgått vikar-sentralbanksjef Svein Harald Øygards avskjedsord:

Island har et utgangspunkt for høy verdiskaping som kanskje ingen andre land i Europa. Island har et rikere utvalg av mulige kilder til ny vekst sett i forhold til økonomiens størrelse. Fisk, energi, turisme og IT-kompetanse er viktige deler av grunnlaget Islands økonomi skal bygges på i årene fremover.

Brussel-tankesmien Bruegel har i dag presentert en blekke på 102 sider med “notater” til den kommende nye EU-kommisjonen om hva som bør være dens økonomiske målsettinger og prioriteringer i perioden 2010-2015. Jeg har ikke tid til å pløye alt dette nå, men her er i hvert fall en klar melding fra forordet:

…the next European Commission will have an exceptionally difficult task. At a time of retreat into the national sphere and disenchantment with the EU, it will need to fight in defence of commonly agreed rules, to propose new solutions, to redefine the European narrative, and to make the EU an effective player in a fast-transforming world. If the Commission succeeds, it may turn the crisis into an opportunity. If it fails, the EU may become less relevant.

Jon Worth var til stede og liveblogget presentasjonen, der blant andre den tidligere danske statsministeren Poul Nyrup Rasmussen deltok.

Det var en periode hvor tettheten av russiske mangemillionærer ga London tilnavnet Moscow on Thames, men russerne er på vei ut og erstattes isteden av kjøpeglade kinesere. Kinesiske turister bruker tre til fire ganger mer penger på shopping enn for et år siden, og de elsker luksusvarer som er “mye billigere enn i Beijing”.

Over 150.000 italienere, blant dem Umberto Eco, har skrevet under på et nettopprop mot Silvio Berlusconi og for pressefrihet.

Spesialagenter jakter Paris rundt på de avskyelige urine sauvage og andre som ikke klarer å oppføre seg.

Den 2. verdenskrig begynte i dag for 70 år siden med det tyske angrepet på Gdansk (Danzig). I dag klokken 04.45 begynte minnehøytidelighetene i byen med at et æreskompani spilte Polens nasjonalsang.

Blant gjestene i dag er Vladimir Putin, som tjuvstartet med en artikkel i den polske avisen Gazeta Wyborcza i går. Her kalte han Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland fra august 1939 for “umoralsk”. Det er sjelden at russiske topp-politikere er såpass tydelige i kritikken av pakten, ifølge den polske historikeren Slawomir Debski.

Putin avslutter sin artikkel med en appell om en mer “konstruktiv logikk” i forholdet mellom Polen og Russland. Den polske presidenten Lech Kaczynski “svarte” i dag med en tale i Gdansk der han kalte Sovjets innmarsj i Polen 17. september 1939 for et dolkestøt i ryggen. Drapene på tusener av polske offiserer i Katyn sammenlignet Kaczynski med nazistenes forsøk på å utrydde jødene.

Hovedseremonien i Gdansk finner sted tirsdag ettermiddag.

OPPDATERING 2. september: New York Times har en nyhetsanalyse av forholdet mellom Polen og Russland i lys av Putins besøk og relativt forsonlige budskap. Man kan bare lure på hvorfor russiske myndigheter på samme dag sørget for å offentliggjøre historiske dokumenter som angivelig viser at Polen samarbeidet med Nazi-Tyskland på 1930-tallet.

Morsom ordlek fra The Economist: Jugoslavia er dødt, leve jugosfæren. Båndene som så brutalt ble kuttet over på 1990-tallet, knyttes nå sammen igjen:

This huge shift in the daily life of the western Balkans is happening without fanfare. Few people have even noticed it. Those within the sphere take it for granted. Those outside are blithely ignorant. Perhaps that is not surprising. Good news is no news: the preparatory meeting to set up a south-east European firefighting centre, part of the Regional Co-operation Council, is hardly worth mentioning even in Sarajevo (where it took place), let alone anywhere else. Yet it is precisely the fact that soldiers who were fighting one another not long ago now train together, or that firemen co-operate on a routine basis or that everyone from vets to central bankers meets with almost dreary regularity which constitutes the good news.

Den nylige arrestasjonen av fire ungarske menn mistenkt for å ha drept seks sigøynere (roma) og skadet 55 andre i en serie brutale angrep, bringer med seg håp om at Ungarn kan gjøre noe effektivt med sine høyreekstreme miljøer. Politiet går ut fra at drapene har et rasistisk motiv.

Jahn Otto Johansen beskriver i en kommentar på ABC Nyheter de nasjonalistiske spenningene i Sentral-Europa. For å bli medlemmer av EU måtte land som Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Romania garantere minoriteters rettigheter, men potensialet til å mobilisere mot naboer og etniske minoriteter er ikke fjernet. Johansen etterlyser politisk ledelse både i landene og på europeisk nivå:

…regningen kommer i form av et mer nasjonalistisk og populistisk Europa der alle kjemper mot alle og solidaritet og integrasjon henvises til uforpliktende festtaler. Vi har ikke lenger de politikere som i sin tid hadde visjonene om et europeisk fellesskap og viste evne og vilje til å gjennomføre dem. Det er urovekkende for Europas fremtid.

Det lyder som et ekko av ideer jeg hørte fra Ungarns opposisjonsleder og (ganske sikkert) kommende statsminister Viktor Orban i vår. Men Orban må selv bevise at han kan trekke Ungarn ut av den økonomiske elendigheten samtidig som rom-folkets rettigheter og sosiale situasjon forbedres.

Det er ikke gjort i en håndvending å endre rom-folkets levekår. Langsiktig, dedikert innsats vil være nødvendig. EU og Europarådet burde samarbeide tett med rom-folkets representanter og nasjonale og lokale myndigheter — for dette er et klassisk eksempel på en kompleks politisk utfordring som krysser nasjonsgrensene.