Europabloggen.no

20 år siden 1989: Ojars Kalnins skriver om den baltiske veien:

1989 var et betydningsfullt år i verdenspolitikken, og nedrivningen av Berlinmuren var en av dets viktigste begivenheter. Men to måneder før Berlinmurens fall, nærmere bestemt den 23. august 1989, skjedde følgende i et område langt innenfor Jernteppet: To millioner latviere, litauere og estere dannet en menneskelenke langs hovedveiene, som knyttet deres land sammen i en massiv demonstrasjon for nasjonal selvstendighet. De kalte den for Den baltiske vei. Menneskelenken strakte seg over 600 km fra Tallinn i Estland i nord, gjennom Riga i Latvia og til Vilnius i Litauen i sør.

Mer informasjon på Balticway.net. Kalnins er direktør for Det latviske institutt.

Ryanair inn i politikken. (ill: ryanair.com)

Kampanjen fram mot Irlands folkeavstemning om Lisboa-traktaten 2. oktober ser ut til å bli, vel, fargerik. Den beskrivelsen passer i hvert fall på Michael O’Leary, Ryanair-sjefen (ledere for lavpris-flyselskaper pleier ikke å være A4, tydeligvis). I går lanserte han sin støtte til ja-siden med følgende tirade:

Without Europe and the Euro, the Irish economy would be run by our incompetent politicians, our inept civil service and the greedy public sector trade union bosses, who through social partnership have in recent years destroyed Ireland’s competitiveness, created an epidemic of useless quangos and feathered the nests of the public sector at the expense of ordinary consumers in Ireland. I believe that Ireland must vote “Yes to Europe” on 2nd October; otherwise our economic future will be destroyed by Government and Civil Service mismanagement and the narrow vested interests of the public sector trade unions.

Ryanair-flyene beklistres med store YES-merker, og Ryanair skal bruke en halv million euro på annonser i presse og på nett.

Den norske EU-debatten er til tider litt skremmende. Tirsdag kveld møttes lederne for Høyre og Senterpartiet, de to fløypartiene i medlemskapsspørsmålet. Høyre-folk er nesten like massivt for som Sp-ere er mot. Vi som ikke kunne være til stede under debatten mellom Solberg og Navarsete, kunne godt tenkt oss å se den selv på video etterpå. Dette viser seg vanskelig. Nei til EU tvitret i dag en lenke til et Se opptak av Navarsetes innledning, publisert av Senterpartiet. Når Liv Signe er ferdig, er åpenbart EU-debatten over for Sp. Ingen grunn til å høre på motpartens argumenter. Nåvel, jeg lette likevel etter mer video fra debatten, og fant bare en ikke-fungerende video på Høyres nettsider med Solbergs kommentar.

Hver side foretrekker altså å høre sin egen stemme, og bare den, i EU-saken. Dette er et symptom på noe mer, for man finner det samme i den beskjedne EU-bloggosfæren. Lenker mellom nei- og ja-blogger er nærmest ikke-eksisterende (bruk vår oversikt og sjekk selv). EU- og Europa-interesserte blogger der nei eller ja ikke er hovedtema for de fleste innlegg, er mangelvare.

Høyre er Høyre og Senterpartiet er Senterpartiet, og aldri skal de to møtes i EU-saken. Men det må gå an å etablere en felles offentlighet for EU- og Europa-spørsmål. Vi gir oss ikke så lett. I mellomtiden, for den matematiske balansens skyld, en video fra hvert ekkokammer.

Det er fortsatt en del hvis, om og men knyttet til innføringen av EUs Lisboa-traktat. En planlagt klage til Tsjekkias forfatningsdomstol fra en gruppe senatorer er den foreløpig seneste snublesteinen. Fra før vet vi at Irland må si ja i folkeavstemningen 2. oktober, Tyskland må vedta en ny lov og Polen må sende av gårde sin ratifikasjon. Deutschlandfunk viser hvordan traktaten likevel kan strande:

Tsjekkias president Vaclav Klaus kan nekte å undertegne ratifiseringserklæringen for sitt land inntil forfatningsdomstolen har sagt sitt. Det kan ta flere måneder. Dermed ville Lisboa-traktaten i hvert fall ikke kunne tre i kraft 1. november, slik planen er. En første konsekvens ville være at den nye EU-kommisjonen ikke kan bli utnevnt på grunnlag av Lisboa-traktaten. Neste konsekvens er at parlamentsvalget i Storbritannia da vil nærme seg — det må avholdes neste år. Der ligger det konservative partiet og David Cameron langt foran Labour i meningsmålingene, og Cameron har lovet å legge Lisboa-traktaten ut til folkeavstemning hvis ratifikasjonsprosessen i hele EU ikke er ferdig innen han tar over. Ingen er vel i tvil om hva som vil bli resultatet av en britisk folkeavstemning: Bye bye Lisboa.

Det svenske formannskapet og EU-kommisjonen arbeider med forslag til reform av innvandringspolitikken og reglene for asylsøkere i EU. Initiativene kommer blant annet som følge av alle båtflyktningene som lander i Italia, Malta, Hellas og Spania etter hasardiøs ferd over havet:

The proposals concern a so-called “relocation” policy, whereby refugees who land on the shores of Europe’s Mediterranean countries would be transferred to other EU member states, as well as a more efficient asylum policy, Swedish Immigration Minister Tobias Billstroem told AFP. The EU member states’ application of the proposed policies would be voluntary, added Billstroem, whose country currently holds the rotating EU presidency.

Den siste tragedien skjedde for noen dager siden, da den italienske kystvakten reddet fem overlevende fra en båt med 73 afrikanere.

Forslagene skal presenteres i september. Det vil være opp til hvert enkelt medlemsland å iverksette tiltakene.

Reformplanene inngår i en lengre prosess, slik EU Observer beskriver her:

Last October, EU leaders formally backed the European Pact on Immigration and Asylum, a set of political commitments in five areas – regular and irregular immigration, border controls, asylum policies and co-operation with countries of origin and of transit. The European Commission is by 2012 expected to table its proposal on “a single asylum procedure comprising common guarantees …and a uniform status for refugees and the beneficiaries of subsidiary protection,” the pact states.

Dagens Nyheter har en nyttig guide til hvordan man kan finne informasjon om saksgang og representanters aktiviteter i Europaparlamentet. Anledningen er at det nyvalgte parlamentet i dag setter seg sammen igjen for første gang etter sommerferien. Det tåler å repeteres at parlamentet rakk å velge nye komiteledere før ferien, og at Eva Joly leder bistandskomiteen (her er litt om hennes rolle).

Se også vår tidligere gjennomgang av nyttige EU-verktøy.

Eduard Kokoity. Sergei Bagapsh. Presidentene i Sør-Ossetia og Abkhazia er ikke akkurat de største kjendisene, men kanskje de blir mer kjent i Vesten etter hvert. Den varme og kalde krigen mellom Russland og Georgia har gitt en hyggelig bieffekt for vestlige PR-firmaer. Alle parter i konflikten, til og med ministatene russerne sørget for å spalte av fra Georgia i fjor, har søkt kommunikasjonshjelp i vest, skriver The Guardian.

Russerne bruker Ketchum, og har betalt minst 14 millioner dollar for deres råd de siste tre årene (Geelmuyden Kiese er Ketchums norske partner). Under krigen i fjor brukte Georgia det Brussel-baserte byrået Aspect, men får nå råd av London-selskapet Project Associates.

Mange av opplysningene om PR-rådgivningen kommer fram takket være strenge amerikanske regler som pålegger konsulentselskaper å opplyse om kontrakter med fremmede stater. ProPublica og Sunlight-stiftelsen står bak databasen Foreign Lobbying Influence Tracker, der denne informasjonen er samlet og søkbar. ProPublica har undersøkt hvilke land som “lobber” mest i USA.

Et håndplukket knippe Europa-historier å ta med seg inn i helgen:

Medvedev-doktrinen: Det er rimelig å anta at den russiske politiske og militære ledelsen ble holdt informert om “Arctic Sea”s bevegelser helt siden den påståtte kapringen 24. juni, skriver professor i historie Kristian Gerner. Kapringen var et godt påskudd til å demonstrere for verden at den russiske marinen er kapabel til å operere hvor som helst. Medvedev-doktrinen er å vende tilbake til sovjetisk stormaktspolitikk.

“Nye italienere”: Framgang for innvandringskritiske partier i Italia til tross, innvandrere står for en viktig del av gründervirksomheten. Gründerne ønsker å bli kalt nye italienere, og kjennetegnes av pågangsmot og fremtidstro.

Vive la France?: Hundretusenvis av menn fra franske kolonier som Senegal, Marokko, Mali, Algerie og Kambodsja kjempet for å frigjøre Frankrike i 2. verdenskrig, og mange ga sitt liv. Nå kjemper gjenlevende igjen — for like rettigheter.

Vellagret krisehåndtering: Når produsenter av den lekre parmesanosten kommer i økonomisk knipe, trår den lokale banken til. Bøndene kan deponere produksjonen i egne hvelv som holder de foreskrevne 18-20 grader (luftfuktighet 90 prosent) — som sikkerhet for lån.

Krisemilliarder til palasser: Økonomisk krise er godt nytt for Tysklands mange slott, palasser og monumenter. Regjeringen punger ut over 320 millioner euro til sårt tiltrengte oppussingsprosjekter:

Slottet Marksburg ved Rhinen (foto: rs-foto, CC-lisens: by)

Mer makt til folkevalgte? Riksdagsbygningen i Berlin (foto: Olav A. Øvrebø)

Den tyske forfatningsdomstolens kritikk av EUs Lisboa-traktat satte en støkk i mange både i Brussel, Tyskland og andre EU-land. Dommernes avgjørelse betydde at ny lovgivning må til for at Tyskland kan ratifisere traktaten. Nå har de tyske partiene med unntak av venstrefløyens Die Linke og under protester fra konservative bayerske CSU hamret ut et kompromiss som legger veien åpen for ratifisering.
(more…)

Økonomiprofessor Thorvaldur Gylfason spør om Island er for lite til å være selvstendig stat, og om størrelsen kan forklare finans-sammenbruddet på øya. Så iler han til med svaret: Nei, Island er ikke for lite, og den økonomiske elendigheten kunne vært unngått. Gylfason går gjennom mange indikatorer for å vise at små stater har blomstret de siste tiårene. Frihandel får mye av æren:

Fuelled by free trade, small nations have increased in number. Without external trade, many small nations would be inefficient on account of their small size and would seem, on economic grounds, to need to merge with larger nations. Foreign trade relieves small nations of this need by enabling them to reap the benefits of scale and scope through trade. This is how trade has helped increase the number of sovereign states over the years. Without vivacious trade, the costs of small size to many countries would almost surely outweigh the gains. The inability of a small country to benefit from specialisation by exploiting its comparative advantages would by itself be disastrous. With trade, however, the arithmetic changes.

Små land må imidlertid takle spesielle utfordringer: I politiserte, tette, “klanbaserte samfunn” kan forholdet mellom politikk, finans og næringsliv bli for koselig, for ikke å si incestuøst, bemerker Gylfason:

Here Iceland failed. High-quality recruitment into political service and careful selection of key public officials, from abroad if needed, are also important in a small country with a small pool of appropriate local talent. Here, too, Iceland missed the boat.

EU-spørsmålet går ikke Gylfason grundig inn på; han nøyer seg bare med å si at medlemskap vil være positivt for Island. Særlig vil Island vinne på å bli en del av EUs økonomiske union, gitt øystatens problematiske finanshistorie, mener han.

—

Litt apropos: Island har meldt seg ut av samarbeidet om å bevare den nordatlantiske laksen, og skylder på pengemangel.