Europabloggen.no

Den første dagen med åpne banker på Kypros forløp uten noe stormløp eller opptøyer. Folk sto pent i kø. Men debatten om kapitalkontrollen fortsetter; skepsisen er stor til at begrensningene på uttak vil bli fjernet om en uke, slik regjeringen har sagt. EU-kommisjonen har foreløpig godkjent begrensningene.

Skjærtorsdag skal etter planen bankene åpne igjen på Kypros. Etter alt å dømme vil det bli lagt begrensninger på kapitalflyten. Det sies at de skal være kortvarige, men i realiteten kan de komme til å vare lenge, kanskje i årevis, mener mange eksperter. Realiteten er at Kypros får en euro som er mindre verdt — et klart brudd på prinsippene for valutaunionen. Zsolt Darvas og Guntram Wolff i tankesmien Bruegel advarer i sterkest mulige ordelag mot kapitalkontrollen, og sier det ikke er for sent å snu.

An eventual imposition of payments and capital controls in Cyprus would signal that a fundamental principle of monetary union can be discarded with the assistance of the Eurogroup and the ECB. That would set a really dangerous precedent. It is not yet too late to drop this idea.

Darvas og Wolff mener kontrollen ikke bare vil være i strid med EU-traktaten, den vil også destabilisere situasjonen på Kypros. Et stormløp på bankene kommer uansett, men istedenfor kapitalkontroll burde burde Den europeiske sentralbanken stille med likviditet til situasjonen roer seg og innskuddene tar seg opp igjen, noe som nå skjer i Hellas:

Deposits are guaranteed up to €100,000 and depositors should be given full access to their savings. A massive bank run will likely take place in any case, but with the emergency liquidity assistance (ELA) of the ECB, the situation can be manageable. After the siutaion has stabilised, deposits also started to return to eg Greek banks and we expect the same for Cypriot banks. But if lasting payment and capital controls are introduced (except perhaps a 2-3 days control of the Bank of Cyprus for insured deposits, to allow for a proper merger with the “good” part of the failed Laiki Bank, and the freezing of uninsured deposits at the Bank of Cyprus till recapitalisation of the bank is completed), we see very little prospect for returning confidence in Cypriot banks.

Et stort problem ved kapitalkontroll vil være smutthull, forskjellsbehandling og vilkårlig håndheving av reglene. Antakelig har det allerede skjedd skandaler ved at store pengesummer ble sluset ut av Kypros etter at den første, katastrofale avtalen ble gjort i Brussel for halvannen uke siden. Dette skal nå granskes av parlamentet. Folk vil også lete etter alle mulige utveier for å omgå kapitalkontrollen.

Det ser ikke lyst ut.

Håndteringen av Kypros-krisen må være den mest miserable i hele den triste eurokrise-sagaen til nå. Her har alle involverte gjort seg bort, både kypriotiske ledere, eurosonens finansministre og EU-toppene. Og det stopper ikke. Selv etter at redningsplanen var i mål langt på overtid, klarte eurogruppens ferske leder Jeroen Dijsselbloem i går å tråkke i salaten. I et intervju med Reuters og FT proklamerte han at Kypros-planen er en modell eller mal for senere redningsaksjoner. For lite søvn, for mye kaffe? Det virker rimelig å tolke dette som en oppfordring til investorer og bankkunder om å ta penga og løpe, slik FT Alphaville skrev:

It’s a direct call to depositors across the eurozone — retail and corporate alike — to move cash now and spread it across a portfolio of the largest available banks. It’s direct advice to dump bank debt. And it’s a direct invitation to speculate that the EFSF, the ESM, and the rest of the alphabetic bailout soup is going to be discarded in favour of calling on depositors’ money across the Continent.

Litt senere kom den patetiske “oppklaringen” i form av en ultrakort pressemelding:

Cyprus is a specific case with exceptional challenges which required the bail-in measures we have agreed upon yesterday. Macro-economic adjustment programmes are tailor-made to the situation of the country concerned and no models or templates are used.

Kypros er ikke malen likevel, altså. Dijsselbloem forsøkte også å ro ved å si at han ikke hadde brukt ordet mal (template), fordi ordet ikke finnes i hans engelske vokabular! Men dette er flisespikkeri, “template” er journalistenes helt rimelige oppsummering av hans uttalelser i intervjuet. Her er for øvrig transkripsjonen av denne delen av intervjuet.

De kommende dagene og ukene vil vise hva følgene av Kypros-håndteringen blir, både på øya og i resten av eurosonen. Imens, les Hugo Dixon som har en av de beste oppsummerende analysene så langt:

Cyprus’ economy is going to suffer terribly in the next few years. Some of that is inevitable given how bloated the banking system had become. But the disastrous handling of the crisis, especially in the past week, will make things much worse. That said, the bailout deal that Cyprus reached with its euro zone partners in the early hours of Monday morning makes the best of an extremely bad job – both for the small Mediterranean island and its rescuers.

Etter Hellas, Portugal og Irland er Kypros det fjerde eurolandet som har fått (eller blitt utsatt for, som noen vil si) en redningspakke fra “troikaen” – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet IMF. Eller det femte, hvis man regner med hjelpen til Spanias banker. Kypriotene kan nå se fram til mange år med økonomiske nedgangstider, til det forhåpentligvis en gang snur igjen.

Landene er forskjellige, og årsakene til problemene er også ofte ulike. Men det er nå mulig å se at eurodramaene som utspiller seg på den politiske scenen har klare likhetstrekk. Historien gjentar seg. Her er eurokrisedramaets åtte akter.

1. Systemrelevans. Nødvendige, men ubehagelige politiske avgjørelser – f.eks. om å redusere en for stor statsgjeld, få en for stor finanssektor under kontroll, punktere en boble – utsettes. Og utsettes. Helt til problemet er blitt så stort at det ikke kan skjules lenger. Det truer eurolandets økonomi og setter eurosamarbeidet i fare. Problemet er blitt systemrelevant.

2. Nattskift. En redningsplan utformes i nattlige forhandlinger i Brussel. Rødøyde aktører forsøker å selge planen under en pressekonferanse i Justus Lipsius-bygningen rundt kl 04.00.

3. Jubel og ny tvil. Børsene åpner til stor jubel. Men det viser seg fort at redningsplanen har mange løse tråder, og stort rom for fortolkning. Finansfolket begynner å tvile, både på planen og på euroens framtid.

4. Protester. Planen viser seg å ha ubehagelige konsekvenser for folk flest i det kriserammede landet. Så fort dette blir klart, begynner folk å protestere.

5. Nazikortet. Tyskland får, rettmessig eller ei, skylden for ubehagelighetene som dukket opp i foregående akt. Angela Merkel sammenlignes med Adolf Hitler.

6. Dystre tider. En lang periode med nedskjæringer, krympende økonomi, økende arbeidsledighet og politikermisnøye innledes. Oppslutningen om EU-medlemskapet og euroen faller.

7. Friskmelding. EU-topper og statsledere erklærer at med denne redningsplanen er det verste over for eurokrisen. Man er nå på rett vei.

8. På’n igjen. Det neste landet havner i trøbbel, og man begynner på nytt med akt 1.

***
Hvor lenge kan dette fortsette? Tross alt er det bare 17 euroland. Men dette spørsmålet pleier også alltid å bli stilt underveis i dramaet. Kanskje det egentlig burde vært en egen akt?

Utfallet av det italienske valget – ulike flertallskonstellasjoner i underhuset og senatet – var hele tiden en mulighet i valgkampen, selv om det er uvanlig i Italia. Sensasjonen var at Beppe Grillos parti ble det største enkeltpartiet, større enn både Bersanis PD og Berlusconis PDL (de to gruppene ble bare større fordi de stiller sammen med mindre partier).

Wolfgang Münchau mener italienerne må prøve det mange sier er umulig – en storkoalisjon:

I am aware that almost every Italian political expert says this is not possible because of the confrontational style of politics and dozens of other reasons. I respectfully disagree. Italian parties have no experiences of a grand coalition, so much is true. Then again, the German politicians who entered grand coalitions in 1967 or 2005 did not either. Grand coalitions are certainly not a good way to govern countries over long periods because they leave radical fringe parties thriving in opposition. A grand coalition would leave Mr Grillo as the effective leader of the opposition. But grand coalitions can work well for a finite, predefined period, say for one parliamentary term.

[table id=26 /]

For en valgvake. Den begynte med meldingen om at Italia kom til å få en stabil sentrum-venstre-regjering. De lure hørte på den ustoppelige tvitreren Fabrizio Goria istedenfor:

Stay calm: these are INSTANT polls, not EXIT polls. #elezioni2013

— Fabrizio Goria (@FGoria) February 25, 2013

Åpenbart er italienske valgdagsmålinger gjort per telefon lite pålitelige. Men markedsaktørene handlet først og tenkte etterpå, så børsen og eurokursen kjørte bergogdalbane hele ettermiddagen. De endelige valgresultatene er ikke klare ennå, så vi tar forbehold fortsatt, men det ser altså ut til å gå mot en fastlåst politisk situasjon og kanskje et raskt nyvalg.

Dette er antitesen av det resten av EU/eurolandene ønsket seg. Istedenfor et stabilt Italia som viderefører, eventuelt nyanserer Montis reformer, får man kaos – i landet hvis økonomi er for stor til å kunne reddes. Anti-euro-kreftene – Grillo og Berlusconi – er de virkelige vinnerne.

I månedsvis har den ene etter den andre av EUs toppledere, i Brussel og medlemslandene, fortalt verden at eurokrisen er over, alternativt at det verste er over. Dette var aldri særlig troverdig. Snarere enn å rydde krisens årsaker av veien, har man fortrengt den. Men det fortrengte kommer tilbake, nå i form av en bloggende komiker og hans folkebevegelse av sinna og krisetrøtte borgere. Man kan ikke dikte opp noe bedre.

Latvia ønsker å bytte ut sin valuta lat med euro fra 1. januar 2014. Parlamentet vedtok overgangsloven med 52 mot 40 stemmer torsdag. Regjeringen vil sende søknaden om å bli euroland i februar eller mars. Landet skal være svært nær å oppfylle kriteriene for medlemskap.

Det er et “lite” problem: Befolkningen er for tiden veldig skeptisk til å bli euroland. To tredeler er imot, ifølge en meningsmåling. Bare finnene var mer skeptiske så kort tid før euro-innføringen. Latvierne, som har vært gjennom en økonomisk hestekur de siste årene, ser antakelig mørkt på å skulle bidra til krisepakker for sørlige euroland…

Oppdatering: Naboen Litauen ønsker å bli medlem nr. 19.

Over borgen i Praha skal snart EU-flagget vaie sammen med det tsjekkiske, lover sosialdemokraten Milos Zeman. Han vant sist lørdag andre runde i det tsjekkiske presidentvalget over motkandidaten Karel Schwarzenberg med 54,8 prosent av stemmene. Zeman overtar etter Vaclav Klaus 8. mars.

Zeman er selverklært Europa-føderalist, altså euroskeptikeren Klaus’ rake motsetning. Det betyr ikke at man kan vente seg bare diplomatisk språkbruk fra Zeman. I en bitter sluttfase av valgkampen spilte han “Sudeten-kortet” mot Schwarzenberg. Som statsminister i 2002 kalte han Sudeten-tyskerne en femtekolonne for Hitler. Journalisten Peter Brod mener imidlertid at forholdet til Tyskland ikke vil svekkes:

He has no reason to attack the current state of official Czech-German relations, because both governments maintain they’re at the best level ever. I think Milos Zeman will not depart from that line, despite his views of certain historical phenomena, like the Benes decrees and the expulsion of the Sudeten Germans after the second world war.

Brod minner også om at det er regjeringen som styrer utenrikspolitikken, ikke presidenten.

Sosialdemokraten Zeman er politisk motstander av den vaklende sentrum-høyre-regjeringen. Zeman har allerede lovet et raskt nyvalg etter at han tar over.

Europautredningen om Norges forhold til EU har fått sitt motsvar fra EU-kommisjonen. Arbeidsdokumentet (pdf) som ble lagt fram før jul er på skarve 19 sider, bare hyggelige 2 prosent av Europautredningens murstein. Det inneholder noen skarpe formuleringer, som TV 2 også trakk fram i sin reportasje* på onsdag. Her er et utvalg:

• Ønsker om tilpasninger fra EØS-landene: “The request for adaptations by the EEA EFTA states (…) constitutes a significant source of delay in the incorporation process.” Videre: “the request of substantial modification/adaptation (…) has become increasingly difficult to address (and some would say unacceptable), in view of the finely balanced compromise reached during the EU decision-making process.”
• Tidsdifferanse ved innføring av reglene for det indre marked: “Instead of tending towards simultaneous application as stipulated in the EEA Agreement, the application of the acquis differs by almost one year between the EU and the EFTA side.”
• Forsinkelser risikerer å undergrave det indre marked: “This situation (…) more fundamentally risks undermining the legal certainty and homogeneity of the single market. This problem is of great concern for the EU side and should be solved as a matter of urgency.”
• Et skippertak er gjort for å redusere antallet utestående rettsakter, men: “the objective of reducing the backlog to a reasonable level is far from being achieved. Moreover, limited if any progress has been made regarding the more contentious acts.”
• På tide med straffereaksjon?: Norge har signalisert at postdirektivet ikke vil bli innført her. Prosedyren under artikkel 102 ved konflikt om rettsakter som et EØS-land har ikke vært brukt før. Kommisjonen anbefaler ikke at den blir det, men stiller spørsmålet: “Should the EU launch the procedure foreseen under Article 102 and/or Article 103 of the EEA Agreement in some specific unresolved cases?”

Det er absolutt grunn til å tro at Kommisjonens irritasjon er ekte. Men samtidig er neppe EØS-avtalen truet. I det samme arbeidsdokumentet slås det også fast at:

(more…)

På en rundtur til vingårder i Sør-Afrika fikk jeg to middelaldrende engelske par som reisefølge. De var omgjengelige, vittige og sjarmerende som bare engelskmenn kan være. Av en eller annen grunn kom vi inn på EU. Uten spor av fleip kom det fra en av dem: “They [EU] want to take our pensions, you know”.

Hvis det blir en folkeavstemning om britisk EU-medlemskap i løpet av de neste 5-6 årene, slik mange tror statsminister David Cameron vil gå inn for, tipper jeg at mitt reisefølge stemmer nei — og at de er representative for den Daily Mail-lesende sørengelske middelklassen.

I denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet om hvordan britene kan snuble ut av EU. Saken tar blant annet opp den britiske opinionen. Vi er vant til å høre om voksende EU-skepsis i Storbritannia, og dagens regjering er kalt den mest EU-skeptiske noensinne. Cameron, som ønsker at britene skal forbli EU-medlem, har sitt svare strev med å holde det konservative partiet sammen. Anti-EU-partiet UKIP kaprer stemmer fra dem. De jevnlige meningsmålingene fra Eurobarometer viser at blant EU-landene har britene konsistent vært de mest kritiske til medlemskap, helt siden 70-tallet.

Utfallet av en folkeavstemning er likevel fullstendig åpent. Mye tyder på at mange velgeres standpunkt ikke stikker særlig dypt. EU-kritikerne har behersket debatten fordi de som er for medlemskap ikke har noe insentiv til å markere dette, forklarer Simon Usherwood ved Universitetet i Surrey, som forsker på EU-skepsis:

Hvis du er en britisk politiker i regjeringen, hvorfor skal du sløse bort din politiske kapital på å drive kampanje for noe som ikke er særlig populært, som ikke spiller noen stor rolle for folks partivalg, og som ikke vil endre manges synspunkter – når du samtidig vet at Storbritannia allerede er medlem? Folk har ikke noe insentiv til å drive kampanje for EU. Dette er rasjonelt på kort sikt, men på lengre sikt betyr det at EU-skeptikerne får mer og mer legitimitet fordi de har vært synlige så lenge.

Spørsmålet er hva som skjer når debatten blir mer balansert. De siste ukene har EU-tilhengere markert seg sterkere. Meningsmålinger antyder et skifte i retning “ja-siden”. Peter Kellner fra YouGov har en god analyse av de siste tallene.

Et sentralt aspekt er at EU-spørsmålet faktisk ikke er særlig viktig for mange briter. I en måling tatt opp før jul rangerte bare 18 prosent av britene EU som en av de tre viktigste sakene. Arbeidsmarked, kriminalitet, skole og helse engasjerer langt sterkere. Det ligger farer for Cameron her:

The risk that Cameron would run by conceding a referendum is that he might look (a) weak, for giving in to UKIP and his party’s right-wing, and (b) out of touch, for devoting so much energy to an issue that most people regard as peripheral to their lives.

Nå venter vi bare på den berømmelige talen — siste nytt er at den skal holdes onsdag.