Europabloggen.no

Ikke bare er innholdet problematisk, det har vist seg usedvanlig kronglete for David Cameron å få avholdt sin lenge ventede tale om Storbritannias forhold til EU. Den siste utsettelsen på grunn av Algerie-situasjonen er imidlertid rimelig og forståelig. I mellomtiden er taiwanske NMA på plass med en animert versjon av britenes EU-syndrom. Kostelig:

(Via FTs Brusselblogg. Mer om britene og EU her på mandag).

I det europeiske samarbeidets tidlige fase var USA en sterk pådriver for politisk integrasjon i Europa. I nyere tid er vi kanskje mer vant til å høre om frustrasjonen over det manglende ene telefonnummeret til “Europa” og USAs opp- og nedturer i forholdet til enkeltland, “old” og “new Europe”. Men i går intervenerte viseutenriksminister Philip H. Gordon i et av de viktigste EU-spørsmålene nå, forholdet til Storbritannia, med en uforbeholden støtte til britisk medlemskap og lederrolle i EU. Ikke bare det, han trakk også fram hvordan Europa står sterkere når det tales med én EU-stemme. De kunne ikke ønsket det bedre i Brussel.

Originalkilden er alltid best. Her er ordrett sitat.

Question: There is serious discussion [inaudible] about leaving the European Union or scaling down very considerably the political [inaudible]. Can you tell us what your perspective is on that and what message you are delivering to British officials on that subject?

Assistant Secretary Gordon: Sure. We’ve obviously been following this very closely and have for a long time. Obviously this is a question for the British people and the British Government to define their relationship with the European Union. All we can say from an American perspective is what we’ve said before which is that we value a strong European Union. As I indicated in my opening remarks, Europe in general and the EU in particular is such a critical partner for the United States on all of these global issues, and therefore, we also value a strong U.K. voice in that European Union. Britain is such a special partner of the United States that shares our values, shares our interests, has significant resources to bring to the table, more than most others. Its voice within the European Union is essential and critical for the United States, so there are a lot of, inevitably, technical and detailed issues that have to be sorted out for every member of the European Union as it moves forward, but as a broad and general thing we value a strong U.K. voice in a strong European Union.

Question: Some of the Euro skeptics say we could have [inaudible] closer relationship with the United States as a separate entity. What would be your answer to that?

(more…)

David Camerons uttalelser i gårsdagens BBC-intervju tolkes av enkelte som en høyning av innsatsen. Før sin lenge annonserte store tale om Storbritannia og EU senere i januar “truer” Cameron EU-partnerne med å nedlegge veto mot eventuelle traktatendringer hvis ikke britene får lov til å “repatriere” noe av suvereniteten de har avgitt til EU-nivået:

So as they need to change, what that means is they are changing the nature of the organisation to which we belong and so I think we’re perfectly entitled, and not just entitled but actually enabled because they need changes, to ask for changes ourselves.

Se avskrift av hele intervjuet (pdf), EU er tema fra side 11.

Cameron er i en knipe. Det er grunn til å tro ham på at han selv ikke ønsker at Storbritannia skal forlate EU, men i partiet hans er EU-tilhengerne nå forsvinnende få. Skillelinjen går heller mellom de som er definitivt anti-EU og de som “bare” er dypt skeptiske. I talen må Cameron komme med noe konkret om folkeavstemning — tema og tidspunkt.

Cameron har i flere sammenhenger snakket om at EU må bli mer fleksibelt, altså tillate ulik grad av integrasjon. Samtidig er han klar på at EØS er uaktuelt for britene (gjentatt også i BBC-intervjuet). Men det skorter veldig på detaljer både fra ham og andre om hvordan det indre marked (som britene er veldig for og vil være “medlem” av) skal styres hvis britene og evt. flere land får en løsere tilknytning. Først når denne debatten konkretiseres begynner den å bli veldig interessant også for Norge.

Ved siden av den fortsatt ulmende eurokrisen blir britenes forhold til EU den store Europa-saken i 2013.

• Hugo Dixon foreslår hva Cameron burde si i Europa-talen: Britene burde kjøre en frimarkedsagenda i EU.

Fra kabal til pressekonferanse: David Cameron i Brussel i desember (foto: Olav A. Øvrebø)

Hver gang det er toppmøte i EU, det vil si møte i Det europeiske råd, strømmer journalistene til Brussel og Justus-Lipsius-bygningen. Det myldrer av kolleger fra de 27 medlemslandene pluss noen til som leverer sine saker til hjemmeredaksjonen, sitter og skravler — og kjeder seg. Når toppmøtet endelig er over, som regel langt på natt, avløses ventingen av frenetisk aktivitet. Mediefolkene løper om kapp til et av de 27+ briefingrommene der statsministre og presidenter holder pressekonferanse (samtidig). Men hva skjer i mellomtiden? Hvordan jobbes det egentlig i toppmøtelokalet i sjette etasje?

Dette har Der Spiegel forsøkt å finne ut av. Magasinet har fulgt opptakten til og gjennomføringen av toppmøtet 13-14. desember, en seanse som av mange kommentatorer ble kalt en skuffelse. Eurokrisen har roet seg litt, EU har fått fredsprisen, og straks benyttet EU-landenes politiske ledere anledningen til å skyve de vanskelige beslutningene foran seg. (En lite dristig spådom for 2013: Ikke hør på dem som sier at det verste nå er over for eurosonen.)

Spiegel vinkler alltid oppslagene sine hardt og konsekvent, og i denne artikkelen er tesen at de politiske lederne mangler tillit til hverandre, setter snevre nasjonale interesser først og mangler evne og vilje til fremsynt ledelse. Dette krydres så med observasjoner om multitaskende toppledere; Merkel som arrogant overser Kypros’ president; Cameron som legger kabal på pc-en og Martin Schulz som plager Hollande med tekstmeldinger (Schulz får jo bare være med på begynnelsen av møtet). Fredrik Reinfeldt karakteriseres som en vaskeekte svenske som liker Abba og ishockey og er enda mer skeptisk til mer integrasjon enn Cameron!

Mest interessant for meg var detaljene om hvordan møtet forløper. Lederne er alene i rommet bortsatt fra tre referenter, som jevnlig stikker ut for å oppdatere toppledernes nærmeste medarbeidere:

Every 20 minutes, a note taker leaves the room and walks over to room 50.2, where there are diplomats from each EU member state who are known as Anticis. The name is derived from Italian Paolo Massimo Antici, who founded the group of officials in 1975. The note taker reads his minutes out loud to the diplomats from the member states, usually in French but sometimes in English. The Anticis from the 27 EU countries write down what the note taker is saying and then send their reports to the delegation offices.

Det europeiske råd møtes oftere og oftere. Alle deltakere har taletid, så det må nødvendigvis bli lite tid til hver. Misforståelser som oppstår må glattes over, setninger og komma flyttes, det må files på sluttdokumentet i flere omganger. Toppmøtet er et særegent beslutningsorgan som ofte blander seg i overraskende detaljerte spørsmål. Man må lure på om dette en er effektiv måte å lede den store unionen på.

Jose Manuel Barroso har gjort et godt inntrykk under Nobel-dagene i Oslo. Overraskende godt, muligens. Jeg har ikke vært på nært hold av ham før, og det har vært lett å kjøpe den vanlige framstillingen av en relativt svak kommisjonspresident som får sitte to perioder fordi han ikke utfordrer de sterke medlemslandene for mye.

Under pressekonferansen søndag spurte TV 2 om hvordan fredsprisen passet med EUs mangel på handlekraft under krigen i Bosnia-Hercegovina. EU viste seg ute av stand til å forsvare freden i europeiske naboland og de grunnleggende rettighetene til europeiske medmennesker. Parlamentspresident Schulz unnvek spørsmålet, men Barroso grep ordet og ga et klart svar. EU var ikke i stand til å spille rollen den burde fordi medlemslandene var splittet. En hadde ikke instrumentene til å drive en felles utenrikspolitikk, og splittelsen gjorde at de ikke kunne “projisere fred” (det må vel i dette tilfelle ha betydd å gripe inn militært, eller i hvert støtte en slik politikk). Ennå i dag mangler EU en virkelig felles utenrikspolitikk, selv om noen av instrumentene kom på plass med Lisboa-traktaten.

Barroso kom med standardsvaret – mer integrasjon nødvendig. Men i spørsmålet om Bosnia-politikken er det også det logiske svaret.

I begrunnelsen for prisen skriver Nobelkomiteen at utsiktene til medlemskap for landene på Balkan styrker forsoningsprosessen i regionen. Prisen er altså ingen heder for EUs handlingslammelse i 1992-95, noe som ville vært grotesk. Florian Bieber skrev før i høst at pristildelingen ingen steder var mer kontroversiell enn på Balkan, hvor man husker de tomme løftene fra tidlig 90-tall godt.

Barrosos uttalelser i Oslo peker mot en klar erkjennelse om 90-tallet (Bieber skriver at en unnskyldning ville være på sin plass – ingen dårlig ide), og er også en realistisk vurdering av EUs fredsskapende evner. Libya splittet EU igjen. I Nobel-talen sin sa Barroso likevel dette om Syria:

As a community of nations that has overcome war and fought totalitarianism, we will always stand by those who are in pursuit of peace and human dignity. The current situation in Syria is a stain on the world’s conscience and the international community has a moral duty to address it.

Et viktig signal og ord å huske, selv om det ikke er Barroso eller Kommisjonen som avgjør EUs Syria-politikk.

***
Her er talene til Barroso og van Rompuy.

(Se også: Intervju med Barroso i Dagbladet).

Churchill, Berlinmurens fall, opptakelsen av de østeuropeiske landene i 2004 — EUs offisielle video-takk for fredsprisen er her. Den skaper en melankolsk og i hvert fall ikke overdrevent triumferende stemning, tross de emosjonelt ladede bildene. En refleksjon av de usikre tidene unionen opplever?

Artur Mas fikk noe å tenke på (ill: elperiodico.com)

Valget i Katalonia* gikk ikke akkurat glatt som et Barcelona-angrep for regionens president Artur Mas og hans sentrum-høyre-parti CiU. Mas gamblet på en hurtig kontring da han utlyste nyvalg 25. november. Valget skulle legitimere hans løfte om en folkeavstemning om uavhengighet fra Spania, men velgerne straffet Mas. Partiet mistet 12 mandater og endte på 50, langt unna det rene flertallet det hadde håpet på. Forsiden av avisen El Periodico de Catalunya var som man ser ikke prydet av seiersscener.

Likevel er det flertall for uavhengighetskravet blant partiene i regionalforsamlingen. Sentrum-venstre-partiet ERC gjorde et veldig godt valg og fikk 21 mandater. Ifølge BBC vil CiU gå videre med planene om folkeavstemning likevel. Samlet sett ble det ingen endring i styrkeforholdet mellom partier som er for og imot “retten til å bestemme” over uavhengighet fra Spania. Det er nå 87 for, 48 mot.

Dersom katalanerne ønsker selvstendighet, er det virkelig å håpe at de lar demokratiets institusjoner virke – det vil si at prosessen må ta tid. Den spanske grunnloven har ingen åpning for at regioner får forlate staten.

Det gikk bedre med Barcelona enn med Mas i går. Katalonias stolthet slo Levante 4-0 borte. Se ikke bort fra betydningen av fotball i den videre uavhengighetsdebatten. Det har visse problematiske sider hvis Barcelona må spille i en egen katalansk liga…

(*Ordboken sier vi skal skrive Catalonia med C, mens folk derfra er katalanere. Hvorfor ikke med K?)

Interaktiv krise (ill: Guardian)

…og ingen tegn til lindring, enn si friskmelding, med det første. Guardian har laget denne fine interaktive visualiseringen av den økonomiske krisen i Europa. Det er fort gjort å glemme hvor lenge denne krisen har pågått og hva som skjedde når, så dette er et nyttig verktøy (svakheter: alt ser like viktig ut, mens enkelte viktige hendelser mangler).

Jeg leter etter en god visualisering av alle krisetiltakene EU-institusjonene og medlemslandene har tryllet fram for å håndtere krisen og reformere den økonomiske styringen. Tips mottas med takk. Det optimale er å finne en grafisk framstilling som får med alle tiltakene (ESM/EFSF, Europlus-pakten, Fiskalpakten, det europeiske semester osv).

Van Rompuy har svaret. Foto: @euhvr/Twitpic.

Endelig fikk vi brukt dette bildet! Herman Van Rompuy gir Henry Kissinger svaret på det evige spørsmål: Hva er Europas telefonnummer?

Hvem som skal motta fredsprisen på EUs vegne er ikke umiddelbart klart, skriver Europaportalen. Hvor mange presidenter sender unionen til Oslo?

OPPDATERING 19. oktober: Nå er det klart — tre “presidenter” reiser til Oslo. Men “bare” to skal holde tale.

At Den europeiske union tildeles fredsprisen vil ikke sette i gang noen ny medlemskapsdebatt i Norge. Nei til EUs primære mål om å holde Norge utenfor trues ikke av dette. Så hvorfor disse sinte reaksjonene? Tildelingen er “absurd”, skriver dagens Nei-leder i en pressemelding. Den er en “skandale”, sier en tidligere leder. “Hvor mange afrikanere har sultet ihjel på grunn av EUs handelspolitikk”, spør @ApAksel på Twitter. Dette er noe mer enn standard tabloid-tilpassede fraser. Det er ord fra mennesker som er dypt og inderlig støtt av denne tildelingen.

Jeg tror reaksjonene peker mot noen problematiske sider ved (deler av) Nei til EU. Nei-strateger bør passe på her. I verste fall kan organisasjonen stå foran en marginalisering.

Mange på nei-siden misliker ideen om EU som et fredsskapende prosjekt. Under et debattmøte for et par år siden himlet en Sp-mann oppgitt med øynene og satte opp et hånflir da en motdebattant lanserte fredsargumentet. Mer var den ideen ikke verdt.

At freden mellom gamle arvefiender i Europa som nå har vart i over 60 år til en stor grad skyldes det europeiske integrasjonsprosjektet, er ikke en kontroversiell posisjon å innta i EUs kjerneland. Dette er f.eks. et viktig poeng for nederlenderen Geert Mak, som samtidig etterlyser en demokratisering av EU.

(more…)