Europabloggen.no

Kommentariatet på Twitter begynte i år disseksjonen av fredsprisen før den ble offentliggjort — et klart medieframskritt! Men la oss likevel ta oss tid til å lese begrunnelsen ordentlig:

The Norwegian Nobel Committee has decided that the Nobel Peace Prize for 2012 is to be awarded to the European Union (EU). The union and its forerunners have for over six decades contributed to the advancement of peace and reconciliation, democracy and human rights in Europe.

In the inter-war years, the Norwegian Nobel Committee made several awards to persons who were seeking reconciliation between Germany and France. Since 1945, that reconciliation has become a reality. The dreadful suffering in World War II demonstrated the need for a new Europe. Over a seventy-year period, Germany and France had fought three wars. Today war between Germany and France is unthinkable. This shows how, through well-aimed efforts and by building up mutual confidence, historical enemies can become close partners.

In the 1980s, Greece, Spain and Portugal joined the EU. The introduction of democracy was a condition for their membership. The fall of the Berlin Wall made EU membership possible for several Central and Eastern European countries, thereby opening a new era in European history. The division between East and West has to a large extent been brought to an end; democracy has been strengthened; many ethnically-based national conflicts have been settled.

The admission of Croatia as a member next year, the opening of membership negotiations with Montenegro, and the granting of candidate status to Serbia all strengthen the process of reconciliation in the Balkans. In the past decade, the possibility of EU membership for Turkey has also advanced democracy and human rights in that country.

The EU is currently undergoing grave economic difficulties and considerable social unrest. The Norwegian Nobel Committee wishes to focus on what it sees as the EU’s most important result: the successful struggle for peace and reconciliation and for democracy and human rights. The stabilizing part played by the EU has helped to transform most of Europe from a continent of war to a continent of peace.

The work of the EU represents “fraternity between nations”, and amounts to a form of the “peace congresses” to which Alfred Nobel refers as criteria for the Peace Prize in his 1895 will.

I dag er det 40 år siden et flertall av nordmenn sa nei til medlemskap i EF. Bildet av NÅs redaktør Kjell Lynau i valgkampmodus er hentet fra billedbladets arkiv og publisert av Riksarkivet. Jeg kan ikke huske at noen redaktør sto på stand i 1994. Det skjedde nok en utvikling i journalistenes forståelse av egen rolle i de 22 årene. Det kan forresten se ut som redaktøren har problemer med å nå fram med budskapet sitt til gjengen i parken bak!

Hva vet nordmenn flest om EU og EØS? Neppe så mye som vi burde. Europautredningen ser “behov for et stort og seriøst kunnskapsløft i norsk skole om hva slags forhold Norge har til EU og hvordan man er tilknyttet og ikke tilknyttet de europeiske integrasjonsprosessene.” Samfunnsfagbøkene for videregående skole omtaler knapt EU og Norges forhold til unionen, skriver Nationen.

Erik Dales mobilapp “Made in Europe” (for Android og iPhone/iPad) er ikke laget for å avhjelpe skolens kunnskapsunderskudd om EU og Norge. Likevel er det interessant med tanke på undervisningsformål å se hvor mye informasjon som kan stappes inn i en app. For dem som vil informere seg om Europa finnes det definitivt dårligere steder å begynne. Her er basisinformasjon om institusjonene, nyheter fra utvalgte medier, audio, video og fotos fra EU-systemet, med mer.

Appen er nok heller rettet mot dem med spesiell interesse for Europa-spørsmål (som meg og leserne av denne bloggen). Og den har forbedringspotensial, for eksempel skulle jeg ønske at kalenderen hadde flere detaljer. Og hva med live video fra pressekonferanser? Men det er som det skal være: Tidlig lansering fulgt av oppgraderinger er riktig rekkefølge for digitale gründere.

Konseptet bak appen er å sammenstille informasjon fra mange kilder og gjøre et gjennomtenkt utvalg. Dette er en viktig oppgave i seg selv. Dale er for øvrig også i gang med en app for det norske politiske systemet, skåret over samme lest. Men hva med en som tar for seg nettopp forholdet Norge-EU spesifikt?

Verken høyre- eller venstrefløypartiene lyktes med sin EU-kritiske valgkamp i Nederland. Geert Wilders ville få nederlenderne til å hytte med knyttneven mot Brussel. Isteden har sentrum gjort comeback. Det liberalkonservative VVD ledet av statsminister Mark Rutte og sosialdemokratene i PvdA ledet av Diederik Samsom har begge gjort et strålende valg. VVD ble største parti, og alt tyder på at Rutte fortsetter. Nå vil de to partiene begynne samtaler om regjeringssamarbeid. Sammen har de flertall i den nyvalgte nasjonalforsamlingen.

EU-ekspert og sosialdemokrat Michiel van Hulten mener nederlenderne har valgt partier som står for stabilitet for å få økonomien på fote igjen:

This is the election where the centre struck back. Voters want a stable government that gets the country and economy back on track. #NL2012

— Michiel van Hulten (@PlaceLuxEU) September 12, 2012

Sosialistpartiet lå lenge veldig godt an på meningsmålingene, men endte med samme oppslutning som ved valget i 2010.

Se resultater nedenfor, eller valgkrets for valgkrets hos Googles nye valgtjeneste.

[table id=25 /]

Mario Draghis pressekonferanse i Frankfurt i dag blir nok et av eurokrisens viktige øyeblikk. Det nye programmet for “ubegrensede” støttekjøp av kriselands statsobligasjoner, døpt “Outright Monetary Transactions” (OMT), ble presentert i detalj av sentralbanksjefen. Vi kommer tilbake med mer om dette, men først dokumentasjonen. Draghis innledning til pressekonferansen som tekst; tekniske detaljer ved OMT; og under video av hele arrangementet.
(more…)

For noen måneder siden skrev jeg en sak for Mandag Morgen om at støtten til både EU- og euromedlemskapet overraskende hadde økt kraftig blant finnene etter valget i april 2011, der de sterkt EU-kritiske Sannfinnene gjorde det så godt. Ifølge en måling utført i januar støttet 55 prosent medlemskapet, det høyeste siden disse målingene ble gjort første gang i 1996. Euro-medlemskapet ble støttet av 54 prosent, også det rekordhøyt. Debatten om EU i valgkampen i 2011 og etterpå har vært den åpneste Finland har hatt, observerer flere forskere. Dette har ført til en polarisering i den finske opinionen, og når man blir tvunget til å ta stilling, faller mange ned på et pro-EU-standpunkt, forklarte professor i statsvitenskap Lauri Karvonen utviklingen i Mandag Morgen-artikkelen.

Den finske regjeringen har brukt tid og krefter på å framføre sitt syn på medlemskap og eurokrisen i den finske offentligheten, fortalte Karvonen. Derfor virket det underlig da europeiske medier sist uke brakte videre en sak fra Daily Telegraph, som siterte utenriksminister Erkki Tuomioja på at Finland forbereder seg på at eurosonen vil bryte sammen. Hadde den finske regjeringen endret holdning fullstendig og sluttet seg til dem som vil framskynde en euro-kollaps?

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. I den flerspråklige, bare delvis overlappende europeiske medieoffentligheten kan mye og mangt gå tapt i oversettelsen, særlig viktige nyanser. Daily Telegraph er et sentralorgan for den konservative britiske EU-skepsisen. Det betyr ikke at de ikke bringer gode saker, men det er en god regel å sjekke med andre kilder. Claus Kragh i danske Mandag Morgen forklarer godt hvorfor på sin blogg:

Umiddelbart er det svært at angribe historien i The Daily Telegraph. Bladets udsendte medarbejder har talt med udenrigsministeren, og han har givetvis sagt det, som han er refereret for. Men samtidig står det helt klart, at journalisten strammer sin vinkel sådan, at det kommer til at se ud, som om Finland kunne forestille sig at forlade euroen. Hér skriver journalisten mod bedre vidende. Det har måske nok vakt glæde hos hans redaktør i det euroskeptiske London, men det har ikke bidraget til at oplyse den britiske eller europæiske befolkning. (…) Det bedste råd, jeg kan give, er at søge og afveje sine oplysninger med omhu. Opsøg de mindst sensationssøgende medier i Tyskland og Frankrig – lande der har investeret 60 års politisk kraft og prestige i at opbygge det EU og den euro, vi har i dag – og læs deres analyser. Her finder man utallige artikler om Europas og møntunionens aktuelle problemer. Man finder masser af kritiske røster, der gør det klart, at Europa står foran en monumental opgave med at genskabe den økonomiske vækst og med at hjælpe en række kriseramte lande med at skabe global konkurrencekraft. (…) Til gengæld finder man meget få redaktionelle artikler, der seriøst fremfører den påstand, at et eller flere eurolande skulle vælge at forlade eurosamarbejdet eller blive tvunget til at gøre det.

Man trenger ikke nødvendigvis kunne tysk eller fransk for å følge rådet. Spiegel Online har en god seksjon på engelsk, og PressEurop oversetter daglig saker fra mange europeiske medier til engelsk. Også andre britiske kilder bidrar til å nyansere bildet av en sak. FT, Economist og Guardian har andre perspektiver enn Telegraph. Wall Street Journal gjør også mye på EU og eurokrisen. Og i høyremargen her på bloggen har vi en lang liste med nyhetsmedier og blogger på engelsk. Så skulle man ha solid bakgrunn for egne meninger.

Mer finsk:

• Europaminister Alexander Stubb holdt i går tale for finske ambassadører: “I want to make it clear that there is neither any wavering nor any hidden agendas on this point. For Finland, euro is an irrevocable choice.”
• Forskerne Kaisa Korhonen og Juha Jokela har skrevet om valget 2011 som A Eurosceptic big bang og analyserer konsekvensene for Finlands EU-politikk.

Det er ingen mangel på dårlige euro-nyheter. Hellas er inne i en depresjon. Tyske politikere forsøker stadig å snakke forgjeldede medlemmer ut av den felles valutaen. Berlusconi kan være på vei tilbake med en euro-kritisk plattform!

Dette blir for mye. Derfor tar vi heller på oss eurobrillene i dag og velger ut et knippe positive nyheter. Det er tross alt ferie i EU-systemet for tiden.

• Spania og Italia vil klare seg: Dette mener William R. Cline ved Peterson Institute i USA. Han har analysert makro-tallene for de to landene og presenterer tre scenarier for hvert land for perioden fram til 2020 (pdf). Selv i det verste scenariet vil de to landene forbli solvente og holde gjelden under kontroll, mener Cline. Wall Street Journal mener at noen av antakelsene hans er i overkant optimistiske, men dette er likevel interessant. Eurosonen tåler ikke at Spania og/eller Italia mislykkes.
• Hedgefond tror på Draghi & co: Hedgefond er i ferd med å kapitulere i Europa, skriver Bloomberg. Det vil si, fondene avvikler sine veddemål mot europeiske aksjer fordi de siste ukenes tegn på handlekraft fra EU og særlig sentralbanksjef Draghi har fått dem til tro at “alt” virkelig vil bli gjort for å beskytte euroen.
• Kriseland blir mer konkurransedyktige: Fallende lønninger gjør at kriselandene, til og med Hellas, er i ferd med å bli mer konkurransedyktige igjen, finner forskningsinstituttet The Conference Board i en studie. Fallet i “unit labour costs” er særlig stort i Irland, ifølge rapporten. Utviklingen vil skyte fart hvis også produktiviteten øker. Irland har nå Europas klart mest effektive industrisektor. Også i Hellas er konkurransedyktigheten målt på denne måten sterkt forbedret det siste året. Et viktig tegn på en begynnende rebalansering i eurosonen, ifølge rapportskriverne.

Ok, dett var dett. Tilbake til den dystre virkeligheten.

Siden eurokrisen startet for alvor har debatten rast om krisehåndteringen: Hva er de riktige grepene for å takle de akutte problemene? Hvilke grep bør unngås fordi de kan skape nye og større problemer senere? Det siste toppmøtet i slutten av juni tok skritt mot en bankunion og åpnet for at det permanente krisefondet ESM kan kjøpe statsobligasjoner. Samtidig ble det satt i gang en prosess som på sikt skal føre fram til en virkelig politisk union. Mye er fortsatt vagt og uklart.

Et løsningsforslag som har vært diskutert i lang tid er felles euro-obligasjoner (eurobonds), at eurolandene i fellesskap garanterer for gjeld. Det var denne ideen som Angela Merkel nylig sa at ikke vil bli virkelighet i hennes levetid. Landene som har orden på statsfinansene er livredde for å ende som evige garantister for kriselandene.

Men kanskje det finnes en annen, mindre risikabel og billigere måte, som også kan iverksettes hurtig. Professor Friedrich Heinemann ved ZEW, et av Tysklands velrenommerte økonomiske institutter, publiserte denne uken sitt forslag (pdf) om rentesubsidier – “fiscal interest rate equalization” eller FIRE (se også langversjonen av forslaget – pdf). Dette går ut på at land som har profitert på eurokrisen ved at renten på deres statsobligasjoner har falt, hjelper kriselandene direkte ved å dekke noe av differansen i rentenivå. Resonnementet er at land som Tyskland, Finland og Østerrike bruker sin rentegevinst til å subsidiere Italia og Spania. Ikke ved at renten på alles obligasjoner blir lik, som ved eurobonds. Men ved at subsidiene fra gevinst-landene trekker Italia og Spanias rente ned til 5 prosent, som regnes som et levelig nivå. For eurosonen som helhet har rentenivået vært ganske stabilt gjennom krisen, påpeker Heinemann. Det betyr at gevinster og tap er symmetriske.

Denne grafen fra Den europeiske sentralbanken illustrerer poenget:

Prisen? Den kan ikke fastsettes nøyaktig fordi dette jo er et bevegelig mål, men ved å ta nivåene i mai 2012 som utgangspunkt regner Heinemann seg fram til at slike subsidier fra nord til sør vil koste 5,7 milliarder euro i året. Mesteparten faller på Tyskland.

Støtten ville være knyttet til betingelser – de velkjente kravene til at støttemottakerne må gjennomføre reformer.

En interessant bieffekt er at ordningen ville virke disiplinerende også på de godt stilte landene. I dag kan de finansiere seg til “kunstig” lave renter, noe som gjør det lett å skru ned ambisjonene om å redusere egen gjeld (Tyskland har f.eks. faktisk en høy gjeld i prosent av BNP).

Heinemann lister opp en rekke fordeler ved forslaget:

• FIRE does not involve any guarantees on the side of the giving countries. Costs would materialize instantaneously and not imply any burden shifting to later generations of voters.
• FIRE has a natural and politically well defendable financing source: the gains from market panics on the side of the creditworthy countries.
• FIRE leaves interest rate differentiation existent. While Euro-bonds with joint and several liability would fully level interest rates, this would not be the case with FIRE.
• FIRE is reversible whereas Eurobonds hardly are. The intensity of FIRE can gradually be reduced. Thus a continuous and cautious phasing-out of FIRE is realistic after structural reforms are starting to pay off.

Dette er vel verdt å diskutere, skulle jeg tro. Reuters Breaking Views presenterte for øvrig et lignende forslag nylig.

(Heinemanns forslag først sett hos Euractiv.de).

Fantastiske gledesscener og partystemning i Madrid i går da folket feiret det spanske landslagets suverene triumf i Euro 2012.

For et lag — og så fortjent at den lille magikeren Iniesta ble kåret til turneringens beste spiller:

Great! This is amazing! This is for everybody, you deserve it! twitter.com/andresiniesta8…

— Andrés Iniesta (@andresiniesta8) July 1, 2012

Den greske forretningsmannen og rederarvingen Peter Nomikos har ambisjonene i orden: Ved å appellere til andre velstående grekere og gresk-ættede i USA og andre steder, vil han samle inn penger for å slette landets gigantgjeld. Nettaksjonen Greece Debt Free har etter en uke høstet internasjonal medieoppmerksomhet og minst én giver på høyt nivå — eieren av fotballklubben Olympiakos.

Nomikos’ konsept: Hellas’ statsgjeld er på 25000 euro per innbygger. Men fordi landets statsobligasjoner nå selges med over 80 prosent “rabatt” i markedet, er den reelle gjelden på 3000 euro per greker. Folk som vil hjelpe Hellas utfordres altså til å kjøpe seg selv, sin familie, ansatte osv gjeldfri for 3000 euro per snute. Olympiakos-eieren kjøpte 55 personer “fri”.

For pengene de får inn kjøper Greece Debt Free greske obligasjoner, så billig de kan. På et senere tidspunkt vil aksjonen nulle verdien på obligasjonene, og altså slette statens gjeld. I skrivende stund har aksjonen fått inn 2,34 millioner euro. Ikke dårlig etter så kort tid, men det er et stykke igjen, da. På aksjonens Facebook-side opplyses det for øvrig at 30 prosent av giverne til nå kommer fra Tyskland!

Greece Debt Free er en stiftelse registrert i USA. Spiegel stiller Nomikos et meget relevant spørsmål: Hadde det ikke vært enklere hvis grekerne begynte å betale skatt? Svaret er ærlig:

The difference is that with taxes, you don’t know what they are being used for. There is a lack of trust in the state, and I am not going to pretend that I can solve this cultural problem. But Greeks are also great patriots, and I think we should harness this feeling. A euro for “Debt-free Greece” is not a euro in taxes lost. It is complementary.