Innlegg av Olav Anders Øvrebø

Olav Anders er frilansjournalist basert i Oslo og Berlin. Skriver om politikk, næringsliv og medier. Er også redaktør i nettmagasinene Vox Publica og Energi og Klima. Kontakt: olav(at)oov.no

Hjemmelekse fra Herman & co

Av Olav Anders Øvrebø - 26.6.2012 19:18

“Firerbanden” som har hatt den greie jobben å plotte kursen ut av eurokrisen har levert sin rapport, to dager før ukens toppmøte i Brussel. Det står ikke mindre enn fire presidenter bak (van Rompuy, Barroso, Juncker, Draghi).

Det er altså bare å laste ned pdf og gjøre hjemmeleksen: “Towards a genuine economic and monetary union”.

Forslagene kommer vi tilbake til. Her er både bankunion og eurobonds. Noe må komme fort, andre elementer må ta lengre tid. Tidsrammen anslås til ti år. Rapporten underslår iallfall ikke den store utfordringen — demokratisk forankring og folkelig støtte:

Overall, closer EMU integration will require a stronger democratic basis and broad support from citizens. For this reason, it is essential that already the process towards realising this vision is based on wide consultation and participation. Integration and legitimacy have to advance in parallel.

Lagardes utfordring

Av Olav Anders Øvrebø - 22.6.2012 15:45

Christine Lagarde i januar 2012 (foto: WEF, CC: by-sa)

Christine Lagarde hadde med seg IMFs siste vurdering av eurosonen til møtet med de 17 finansministrene torsdag. Dette er nok et av dokumentene i sagaen om eurokrisen som det lønner seg godt å lese i sin helhet. IMF kommer med en rekke konkrete forslag og går dypt inn i flere uavklarte stridsspørsmål. FTs Brussel-blogg grubler på hvor mye av dette som vi vil finne igjen i “avhandlingen” om eurosonen som herrene Barroso, van Rompuy, Juncker og Draghi skal legge fram på toppmøtet neste uke.

Øverst på prioriteringslisten må EU sette en genuin bankunion, som IMF mener er “kritisk”:

The immediate priority is concrete action toward a banking union for the euro area. The proposed EU framework for harmonized national bank resolution processes is a necessary first step. But it needs to go further. A deposit guarantee scheme needs to be established at the regional level to help break the links between domestic banks and their sovereigns, and support depositor confidence. A common bank resolution authority is also needed. It should be backed by a common resolution fund to ensure burden sharing and to limit fiscal costs. These efforts should be supported by a common supervisory and macro-prudential framework to forestall further financial fragmentation. While a banking union is desirable at the EU27 level, it is critical for the euro 17.

I så fall snakker vi altså om bankene i eurolandene ikke lenger er “tyske” eller “spanske”, men europeiske. Vanskelig å svelge for flere enn tyskerne.

EU må også definere et veikart mot felles ansvar for statsgjeld, mener IMF. Altså de i Tyskland fryktede eurobonds. I første omgang kan dette innføres for lån med kort løpetid:

Introduction of a limited form of common debt, with appropriate governance safeguards, can provide an intermediate step towards fiscal integration and risk sharing. Such debt securities could, at first, be restricted to shorter maturities and small size and be conditional on more centralized control (e.g., limited to countries that deliver on policy commitments; veto powers over national deficits; pledging of national tax revenues). Common bonds/bills financing could, for example, be used to provide the backstops for the common frameworks within the banking union.

Dette er ideen om “eurobills” som har sirkulert en stund (eller en variant av den).

Lagarde har også et innspill om graden og farten i nedskjæringer og innstramminger som blir lagt merke til:

Fiscal consolidation should proceed decisively and credibly where market pressure is high, but more gradually elsewhere to help support demand in the region. To this end, it is important to focus on fiscal targets expressed in structural, not nominal, terms, and anchor them by fully-specified multi-year plans. In this context, the flexible implementation of the current fiscal framework is essential.

Som FT skriver: “In other words, liberalise your economy to get growth going in order to deal with debt; don’t simply cut and tax to get there.”

Eurokrisen og de usynlige statsviterne

Av Olav Anders Øvrebø - 22.6.2012 07:06

Eurokrisen er en kompleks sak som har både politiske og økonomiske aspekter. Mediene har et stadig behov for ekspertkilder som hjelper med å fortolke, kommentere og sette nye hendelser i perspektiv. Siden krisen startet for over to år siden er det ingen tvil om hvem som har erobret hegemoniet som medienes foretrukne ekspertise: Økonomene.

Sjeføkonomer i banker og meglerhus, professorer i samfunnsøkonomi og andre med økonomisk ekspertstatus er stadig å finne i nettaviser og avisspalter og som snakkende tv-hoder. Dette er en god ting. De villig og hurtig snakkende økonomer har gjort mye for å øke nordmenns kunnskap om statsgjeld, eksport og konkurranseevne i Europa. Hegemoniet har imidlertid også en mindre god side: Det trengs også annen kompetanse for å forstå eurokrisen.

Krisen utvikler seg i et kontinuerlig samspill mellom mange aktører – i finansmarkedene, nasjonalstater og overnasjonale institusjoner (EU, IMF). Med et ensidig økonomisk perspektiv risikerer man stadig vekk å undervurdere eller misforstå hva de politiske aktørene – regjeringssjefer, partier, institusjonene i EU – har makt og mulighet til å utrette eller ikke utrette, hva som er deres motiver og reelle handlingsalternativer. Det er her statsviterne burde kjenne sin besøkelsestid og gi økonomene konkurranse som eksperter. Men de gjør det svært sjelden.

Søk i avisarkiver gir støtte til inntrykket. Jeg har sett på ti aviser samt nettavisen E24*. De siste tre årene har sjeføkonomer og økonomiprofessorer opptrådt minst 237 ganger i saker som omhandler eurokrisen (altså der betegnelsen “eurokrise” er brukt). Statsvitere gjenfinnes i 51 saker. En grundigere analyse ville trolig vist et enda større gap.

Kriseplanen for Hellas er et eksempel på en sak som statsvitenskapelig ekspertise kunne bidratt til å belyse bedre. Den opprinnelige planen (Memorandum of Understanding) fra mai 2010 forutsatte at Hellas skulle klare å gjennomføre flere dyptgripende reformer på rekordtid – en oppgave selv et effektivt statsapparat og velfungerende politisk system ville hatt enorme problemer med. Det problematiske ved dette ville en statsviter være bedre i stand til å forklare enn en økonom. Også de store prøvene de siste par årenes krisehåndtering har satt demokratiene i Europa på kunne statsvitere fortolket og analysert i samspill med mediene. Der økonomer tenderer til å forvente effektivitet og raske løsninger, kan statsvitere peke på at demokratiske prosesser ofte nødvendigvis bør og må ta tid – og forklare hvorfor det er slik.

Noen statsvitere vil kanskje innvende at ingen journalister ringer dem. Men dette kontrollerer de selv. Profilering kan skje ved kronikkskriving, ved blogging, ved deltakelse i sosiale medier. Det er betegnende at det er lenger enn langt mellom norske statsviterprofiler med egen blogg og interesse for Europa (et par hederlige unntak finnes). De som tar seg bryet og har noe interessant å si, vil raskt oppdages av redaksjonene.

Nå stunder det igjen mot EU-toppmøte der “markedene” forventer at lederne en gang for alle skal servere Løsningen på eurokrisen. Det kommer ikke til å skje. Klarest ble det sagt tirsdag denne uken – av en norsk økonom med solid politisk kompetanse:

Det virker som at noen tror at bare dét krisemøtet blir holdt eller dén krisepakken kommer, så vil krisen løses. Det møtet eller den pakken kommer aldri… Det tok mange år å bevege seg inn i krisen, og det vil ta mange år å bevege seg ut av den igjen… Det finnes bare dårlige utfall.

***

*Søk i Atekst i disse avisene og E24: Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen, Nationen, Stavanger Aftenblad, VG. Søkebegreper: eurokris* AND statsviter*, eurokris* AND sjeføkonom*, eurokris* AND økonomiprofessor*.

Nytt gjeldskutt uunngåelig for Hellas?

Av Olav Anders Øvrebø - 18.6.2012 14:42

Porteføljeforvalter Torgeir Høien i Skagen Fondene er kjapt ute med en vurdering av alternativene for Hellas, EU og “troikaen” etter gårsdagens valg. Høien drøfter de forskjellige koalisjonsalternativene og prøver så å se lengre fram. Hva vil skje de neste månedene?

It is to be expected, however, that a new agreement, with somewhat lower interest rates and slightly less burdensome austerity conditions, is going to be signed by Athens and the troika within a month. EFSF/IMF money will then continue flowing to Greece. Such a deal would help Greece, but it would probably not be enough to solve Athens’ fundamental problems: the sovereign debt is too large and the economy keeps shrinking. The final round in the these bail-out games is probably going to be played later this year or early next year. I believe that the best outcome would be if the troika accepts a partial default on publicly held Greek debt and, what is less likely, that Mr Samaras morphs into a Hellenic Mrs Thatcher and fundamentally alters the way the Greek economy works.

(via FT eurozone crisis live blog.)

En stemme for euroen?

Av Olav Anders Øvrebø - 17.6.2012 19:40

Konservative Nytt demokrati og partileder Antonis Samaras vant parlamentsvalget i Hellas, men må skaffe seg minst én koalisjonspartner for å kunne danne regjering.

I valget søndag viser resultatene at Nytt demokrati får 29,7 rosent av stemmene, mens venstreradikale Syriza havner på 26,9 prosent. Sosialistpartiet Pasok ble nesten utradert med 12 prosent, men er likevel sannsynlig koalisjonspartner for Nytt demokrati. Pasok blir “kingmaker” og kan stille krav. Nytt demokrati trenger egentlig støtte fra flere partier for å ha et solid mandat bak seg i denne situasjonen. Syrizas leder utelukket søndag kveld at hans parti går med i den nye regjeringen.

Europeiske ledere er helt sikkert svært lettet over at Syriza ikke ble største parti, og var raskt ute med å antyde at de vil komme den nye regjeringen i møte og vurdere å innrømme Hellas mer tid til å gjennomføre de avtalte nedskjæringene.

Det ble store forskyvninger i forhold til resultatet av valget 6. mai. Både Nytt demokrati og Syriza gjorde hopp i oppslutningen. Hellas ser nesten ut som et toparti-land igjen, men Syriza tar “statsbærende” Pasoks plass.

[table id=23 /]

Skylla og Kharybdis

Av Olav Anders Øvrebø - 16.6.2012 12:38

En mennesketype det ikke er noen grunn til å misunne i disse dager: Den greske velger. Nikos Konstandaras skriver skarpt og bevegende om bakgrunnen for Hellas’ krise og det umulige valget:

At a moment when the choices should be as clear as possible — between reform and stagnation, between Europe and isolation, between painful progress and the deceptive comfort of surrender — the issues are hopelessly confused by false expectations, by false choices and by the total failure of a political class that can’t propose solutions to the country’s problems and can’t forge a minimal national consensus on what is at stake and what needs to be done.

Konstandaras kommer til slutt inn på en av dagens greske gåter — hvorfor har ikke alle grekere løpt ned bankene og reddet det de kunne av sparepengene sine? Ja, mye er tatt ut, men i mai var det ennå 170 milliarder euro igjen, til tross for koret av økonomer som sier at landet vil forlate den felles europeiske valutaen:

Why? Maybe when the volcano rumbles, when the thugs come for our neighbor, when a society gives up the fight for progress, the familiarity of our routines numbs us to the dust and roar of the coming stampede. Maybe we do not think bad things will happen to us. Maybe that’s what the people of Constantinople felt before it fell to the Ottomans in 1453, or the Greeks who were swept out of Asia Minor in 1922, or the innocents sucked into the civil war of 1946-49. What I want to remember from Greece in 2012 is how laziness and years of intellectual sloppiness can waste the gift of freedom and leave open the gates of the city — how we allowed our leaders to pander to us until we had no one capable of leading us, no one next to us at the barricades.

Tynnslitte nerver og gresk gambling

Av Olav Anders Øvrebø - 13.6.2012 10:30

Alexis Tsipras, Hellas' neste statsminister? (foto: Piazza del Popolo, CC: by)

Søndag går grekerne til valgurnene igjen. Det må være i en av de mest ekstreme situasjonene for et demokratisk europeisk land i nyere tid. Innbyggerne er i full sving med å tømme bankkontoene sine, det mumles om EU-kriseplaner for å stenge grensene og begrense mulighetene for uttak fra minibankene. Lederen for venstreorienterte Syriza, som har ligget først på de siste meningsmålingene, spiller høyt med sitt krav om reforhandling av betingelsene for krisehjelp fra EU. Han kan ha rett i at EU-landene vil strekke seg langt — jeg tilhører dem som tror konsekvensene av en gresk exit fra euroen vil bli svært, svært ille, både for Hellas og for Europa for øvrig. Å ønske en exit står for meg som ekstremt uansvarlig.

Ikke rart at nervene er tynnslitte rett før valget. Tirsdag forlot en av Syrizas ledende personligheter partiet med et smell. I et avskjedsbrev skrev Nikos Hanias at det ville bety katastrofe for landet om Syriza kommer til makten:

It is shameful and dishonourable that by exploiting the justified rage of society, you are gambling with our future, betting on the non-existent possibility that our creditors are bluffing without proposing something if the case is the contrary, especially when you know that your maximalist and surreal positions have no contact with reality.

Det er mange gode engelskspråklige kilder til informasjon om valgkampen. The Guardian har en egen valgblogg (avisen imponerer virkelig med Europa-dekningen sin for tiden). Greske Kathimerini og Athens News er gode og nyttige. Bloggen Inside Greece likeså.

Behovet for demokratisk overskudd

Av Olav Anders Øvrebø - 7.6.2012 13:30

De siste dagene har oppslagene om “mer union” som redningen for euroen avløst hverandre. I Brussel og de store hovedstedene arbeides det nå dag og natt med forberedelser til toppmøtet i slutten av juni, heter det. Der skal det legges fram et veikart mot en finansunion, som så skal utarbeides i detalj utover høsten. Eurolandene må avstå mye mer suverenitet, og både Kommisjonen, Parlamentet og Domstolen styrkes. Angela Merkel var tidlig oppe i dag og solgte ideene på tysk morgen-tv.

Det er litt av et krysspress nå: Euroen trenger en troverdig redningsplan raskt, men så store endringer må nødvendigvis ta tid. Spørsmålet om demokratisk legitimering kan ikke skyves til side. Før vi ser nærmere på dette, tror jeg det er lurt å kikke på Tysklands rammebetingelser (som nøkkelland). For tre år siden godtok den tyske forfatningsdomstolen Lisboa-traktaten, men med klare betingelser. Det nasjonale parlamentet må godkjenne videre integrasjon. Dette fikk domstolen mye kritikk for; enkelte mente den tiltok seg en politisk rolle den ikke skal ha. Nylig intervjuet Die Zeit forfatningsdomstolens president Andreas Voßkuhle. Her fikk han spørsmål om hva han mener om forestillingen om et Europas forente stater — en Europa-føderasjon (min overs.):

ZEIT: Hva er så ille ved ideen om Europas forente stater?

Voßkuhle: Denne ideen er slett ikke ille, tvert imot. Personlig har jeg aldri forsøkt å skjule at jeg mener det er riktig å bevege seg mot en europeisk forbundsstat. Men det ville være fatalt om en slik forbundsstat ble etablert så å si umerkelig, uten demokratisk legitimering og uten de tilhørende institusjonene på europeisk nivå. Over tid ville ikke dette utgjøre et bærekraftig fundament, og det ville undergrave tilliten til den europeiske integrasjonsprosessen. Folk ønsker et sterkt Europa, men de ønsker et Europa som fungerer på en måte de kan forstå og hvor de kan påvirke politiske beslutninger og den politiske utviklingen.

Får den eventuelle dypere unionen som skal til for å redde euroen et solid nok fundament?

Irsk ja til finanspakten…

Av Olav Anders Øvrebø - 1.6.2012 17:08

Det ble 60,3 prosent ja og 39,7 prosent nei i Irlands folkeavstemning om finanspakten – tettere samarbeid om budsjett- og finanspolitikk – som 25 av de 27 EU-landene forhandlet seg fram til i vinter. Storbritannia og Tsjekkia står utenfor avtalen, som er mellomstatlig og ikke en del av EU-traktatene (hele finanspakten finner du her – pdf).

Avtalen trer i kraft hvis 12 av landene ratifiserer den. Et irsk nei ville altså ikke ha stoppet finanspakten, men det hadde heller ikke vært noe godt tegn med et nei i det eneste landet som la ut avtalen til folkeavstemning. I den irske debatten har et sentralt poeng vært om et nei ville ha avskåret landet fra videre krisehjelp fra EU når den nåværende krisepakken utløper.

Debatten i EU om videre integrasjon mellom eurolandene har flyttet seg hurtig vekk fra finanspakten etter at den ble underskrevet i mars. I lys av de siste ukenes stadige forverring av krisen i spesielt Spania og Hellas, og Hollandes valgseier i Frankrike, dreier diskusjonene seg nå mye om konsepter for hvordan landene kan dele ansvaret for håndtering av statsgjeld og stabilitet i bankvesenet (for eksempel gjennom felles “eurobonds”). Se bare gårsdagens tordentale fra sentralbanksjef Mario Draghi til Europas politiske ledere:

Europe’s political leaders need to show “vision”, he said, and can’t expect the ECB to act as a surrogate eurozone government. A eurozone banking union would need to be supervised centrally, include eurozone guarantees for depositors and a resolution fund, he said.

FTs Brussel-blogg har plukket opp detaljer om hvordan diskusjonene nå utvikler seg i kulissene.

Hvordan roe bankkundenes nerver

Av Olav Anders Øvrebø - 21.5.2012 11:20

Nei, nei, ikke stikk av, dere er trygge her! (foto: mammal, CC: by-nc-sa)

Oktober 2008, et land i Europa: Regjeringssjefen og finansministeren stiller på TV og forsikrer innbyggerne: Dere skal ikke være redd for å tape en eneste euro av sparepengene deres. Pengene er sikre!

Nei, det var ikke i Hellas eller Spania landets ledelse så seg nødt til å avgi en garanti for å forhindre et stormløp mot bankene. Det var i Tyskland, regjeringssjefen het Angela Merkel og finansministeren var Peer Steinbrück.

Den kanskje mest konkrete og akutte trusselen mot eurosonen i dag er at nervøse bankkunder tar ut sparepengene sine, og at trenden raskt blir selvforsterkende. Dette er allerede i gang, skriver Gavyn Davies.

Hellas er den første dominobrikken. For en bankkunde i Hellas og Spania er det rasjonelt å ta ut pengene nå, skriver Wolfgang Münchau i FT (for grekere er det dessuten rasjonelt å flytte pengene ut av landet, slik mange har gjort). Sist uke var det rykter om et begynnende “run” mot spanske Bankia. Ifølge Reuters har det også i det siste vært unormalt store uttak i Belgia, Frankrike og Italia.

Det eneste troverdige mottrekket er å innføre en innskuddsgaranti som gjelder hele eurosonen, mener Münchau — en slags variant av Merkel og Steinbrücks garanti, kan vi legge til.

En slik plan skal Italias statsminister Mario Monti ha foreslått under G8-møtet i helgen. Han skal ha fått støtte av Barack Obama og av Den europeiske sentralbanken:

the plan discussed on Friday at the Group of Eight summit in the United States envisages European governments jointly funding guarantees for bank deposits to reassure savers in more vulnerable countries.

Det ligger an til å bli et livlig “uformelt” EU-toppmøte i Brussel på onsdag.