Europabloggen.no

Francois Hollande overtar en fransk økonomi i store vanskeligheter. Det gir ham begrenset handlingsrom både innenrikspolitisk og på den europeiske scenen. I en ny analyse går Ronja Kempin og Daniela Schwarzer ved tankesmien SWP i Berlin gjennom problempunktene:

• Mindre konkurransedyktig: Lønningene har steget mer enn de tyske etter etableringen av eurosonen. Sosiale kostnader er også høye.
• Underskudd: I fjor hadde landet et underskudd på handelsbalansen på 84 milliarder euro. Tyskland hadde et overskudd på 157 milliarder.
• Lukket: Eksport utgjør i Frankrike 22 prosent av BNP, i Tyskland er det 41.
• Industridød: Industrien utgjør 13 prosent av BNP, i Tyskland 26.
• Gjeldsvekst: Frankrikes statsgjeld kan i 2012 nå 90 prosent av BNP. Nye nedgraderinger fra kredittbyråene truer.

Hvordan i all verden skal Hollande med dette utgangspunktet innfri sine dyre valgløfter? Kempin og Schwarzer spår at presidenten raskt vil gå gjennom statsfinanser og økonomi og muligens finne at situasjonen er verre enn hans forgjenger hevdet. Det vil gi Hollande et påskudd til å gå vekk fra løfter som å ansette 12.000 nye lærere per år framover.

Ellers har Hollande sagt at han ikke vil løse Frankrikes problemer med kutt og sparing. Derimot skal små og mellomstore bedrifter og regionene få mer støtte. En ny bank opprettes for formålet.

På EU-nivå vil Hollande, som mange har pekt på, insistere på at “Tysklands” fiskalpakt suppleres med en “vekstpakt” (her har han nå også fått støtte fra de tyske sosialdemokratene i SPD, som værer nye muligheter etter valgseieren i Nordrhein-Westfalen på søndag). En reforhandling av betingelsene i fiskalpakten kan han etter alt å dømme glemme; isteden vil han få gjennomslag for veksttiltak. Hollande vil gi Den europeiske investeringsbanken (EIB) mer midler, og han vil virkeliggjøre EU-kommisjonens ide om prosjektobligasjoner for å finansiere ny infrastruktur. Tyskerne og nordlige EU-land er i utgangspunktet ganske skeptiske, men det ser ut som tiden arbeider for dette forslaget nå. Enighet ville la seg selge som en forhandlingsseier for Hollande, skriver Kempin og Schwarzer, og dermed åpne veien for ratifisering av fiskalpakten i Frankrike.
(more…)

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble mottar om få dager Karlsprisen, en høythengende utmerkelse for bidrag til et forent Europa (blant tidligere vinnere er Jean Monnet, Winston Churchill, Vaclav Havel og Gro Harlem Brundtland). Blant dagens aktive tyske politikere er han den tydeligste talsmannen for europeisk integrasjon.

Schäuble er også en nøkkelfigur i kampen for å redde det samme europaprosjektet fra kollaps. Snart tar han trolig over som formann for eurolandene. Og den politiske veteranen er fortsatt overbevist og optimist på unionens vegne, det gir han klart uttrykk for i et intervju med Welt am Sonntag i dag:

“Jeg er overbevist om at det er galt å alltid bare spørre: Hva er i Tysklands interesse? Dette spørsmålet må stilles i en europeisk kontekst: Hva er det beste for Europa? Og det er som regel da også det beste for Tyskland.”

Så får han spørsmål om hvordan han tror EU ser ut om ti år.

“Jeg er ganske optimistisk. Jeg kan forestille meg at alle EU-medlemmer kommer til å ha euroen om ti år. Og EU vil være større enn i dag. Kanskje er også land som Norge og Sveits med. Det kan naturligvis bare landene selv bestemme – men den europeiske døren står åpen for dem. Min visjon er et handlekraftig Europa, som yter et større bidrag til global stabilitet.”

Norge EU-medlem i 2022 — med euroen som valuta? Sannsynlig virker det ikke, men merkeligere ting har skjedd. Hva tror våre lesere?

På forhånd var et (enda mer) uregjerlig Hellas et sannsynlig utfall av parlamentsvalget, men resultatet overgår de dystreste forventningene. Partiene som har forhandlet fram kriseavtalene med EU og IMF, Pasok (sosialdemokratene) og Nytt demokrati (konservative), får under 40 prosent av stemmene. Det siste partiet som deltok i regjeringskoalisjonen, Laos, falt helt ut av parlamentet.

Det blir mildt sagt vanskelig å danne regjering. Nytt demokrati blir størst og vil prøve. Nyvalg kan imidlertid ikke utelukkes. Uansett sier Nytt demokratis leder Antonis Samaras at han vil reforhandle avtalene med EU.

Partier både til høyre og venstre som er mot avtalene regjeringen har inngått med EU og IMF gjorde det enda bedre enn ventet. Radikal venstrekoalisjon (Syriza), som er mot krisepakkene, kan til og med bli nest største parti. Kommunistpartiet, som også kommer inn i parlamentet, vil at Hellas skal forlate EU.

En direkte uhyggelig nyhet fra dette protestvalget er at nynazistpartiet “Gyllent daggry” blir representert i parlamentet.

Wall Street Journal har en nyttig guide til valget i Hellas. Merk at sperregrensen er 3 prosent. Parlamentet har totalt 300 mandater.

(Artikkelen er oppdatert flere ganger siden første versjon 6. mai kl. 18).

[table id=22 /]

2. mai 2010, etter en tung helg i Brussel, bestemte EU-landenes finansministre seg for å legge penger på bordet for kriselån til Hellas. To år er gått, med dype kutt i kriselandenes velferdsordninger, rekordhøy arbeidsledighet, kriselån til Irland, Portugal og Hellas (igjen) samt iherdige forsøk på å rette på euroens konstruksjonsfeil. Ikke rart det begynner å røyne på:

• Spania: I mai 2009 mente åtte av ti spanjoler at EU-medlemskapet var positivt for landet. Tre år senere er støtten falt til 55 prosent, viser målingen gjengitt over. Andelen som mener Spania får lite eller intet positivt ut av unionen er økt fra 4 til 37 prosent; den har økt med 15 prosentpoeng på bare de tre siste månedene. Pyreneene blir høyere igjen, skriver Josep Lobera i meningsmålingsbyrået Metroscopia. Tankevekkende — Spania er tradisjonelt et av landene med en sterkt EU-positiv opinion.
• Nederland: Krisen har nådd en av EUs grunnleggere, et land med solid økonomi. Geert Wilders’ parti så seg ikke lenger tjent med å støtte sentrum-høyre-regjeringen, som ville kutte i statsbudsjettet for raskt å få ned underskuddet til under 3 prosent igjen. Det blir nyvalg i september, etter en valgkamp med rikelig anti-EU-konfliktpotensial.
• Frankrike: I første omgang av presidentvalget sanket EU-skeptikere på høyre- og venstrefløyen nær en tredjedel av stemmene. I likhet med Wilders i Nederland gjør Marine Le Pens Nasjonal Front EU-motstand til en hovedsak. Hun håper å bli valgt til parlamentet i juni med en ny koalisjon av høyreorienterte krefter. Merk hennes nei til å støtte Nicolas Sarkozy i andre valgomgang 6. mai. Det hjalp ikke at Sarkozy har forsøkt seg på anti-EU-toner i valgkampen med sin trussel om å stenge grensene og forlate Schengen.
• Hellas: Misnøyen med de etablerte partiene vil etter alt å dømme gi et mer fragmentert parlament etter valget førstkommende søndag. Det kan bli enda vanskeligere å styre Hellas. EU og Hellas’ ledelse har satt sin lit til en stor taus majoritet som ønsker å beholde euroen – hva gjør denne velgergruppen 6. mai?

EU-lederne begynte å snakke mer om vekstfremmende tiltak tidligere i vinter. For strenge innsparingstiltak kan gjøre krisen dypere på kort sikt. De siste ukene, særlig etter Hollandes valgseier i første omgang i Frankrike, er vekst-“fløyen” styrket. Mer om dette i kommende innlegg.

I går, 6. april, markerte Sarajevo at det er 20 år siden krigen startet. Hovedgaten var fylt av 11541 stoler, en for hver av byens innbyggere som ble drept i løpet av den over tre år lange beleiringen. APs journalist formidler stemningen:

While remembering the dead, many also cannot forget feeling that the international community had let them down during the war. All the world did was condemn the horrors in Bosnia and send food packages. What Sarajevo residents really wanted was an end to the death and destruction, the restoration of electricity, water and heating, a halt to the shelling and sniping every day. “Those chairs are for the international community,” former Bosnian vice president Ejup Ganic said. “The international community that did not help us during the war … it is a picture of the world somehow at that time. But life goes on. We have peace without justice.”

Ed Vulliamy fra The Guardian var en av journalistene som først oppdaget de serbiske konsentrasjonsleirene sommeren 1992. I årene siden har han fulgt mange av menneskene han møtte under krigen, og er nå aktuell med en ny bok om Bosnia – The War is Dead, Long Live the War. I boken, og i dagens Observer, forteller han om hvordan det har gått med seks av dem, og med landet:

“Reconciliation” and “post-conflict resolution” are buzzwords these days and a lucrative industry for the colonial international strata that still live, on tax-free salaries, in Sarajevo. But these words – reconciliation and resolution – are also lies, for what I found, in the absence of reckoning for these refugees and survivors, was post-conflict irresolution. Open wounds and nightmares that deepen with time, redeemed – if at all – not by any fantasy of reconciliation, but strength of will, family, alcohol and laughter among those who call themselves “the limbo people”.

EU har behov for enighet om energieffektivisering og tiltak i kvotemarkedet, men det danske formannskapet har ingen lett jobb i forhandlingene.

Danmark har satt energi og klima høyt på prioriteringslisten for sin periode som formannsland i EU dette halvåret. Forhandlinger om flere viktige saker går nå inn i en kritisk fase.

Prisene på utslippskvoter i EUs karbonmarked har falt til rekordlave nivåer denne uken. Prisfallet ble utløst av en i og for seg positiv utvikling – lavere utslipp fra industri og kraftverk i Europa i fjor, blant annet som følge av en mild vinter. Det har imidlertid ført til synkende etterspørsel etter kvoter i markedet, og prisene er nå så lave at de ikke gir de ønskede insentivene til å investere i lavutslippsteknologi.

EU og medlemslandene er nå under press for å handle. Kommisjonen går inn for et engangstiltak der et antall kvoter fjernes fra markedet for å øke etterspørselen. Tiltaket står på dagsordenen under et planlagt møte mellom det danske formannskapet, Kommisjonen og Parlamentet onsdag 11. april.

Samtidig forsøker EU-landenes ambassadører i Rådet å komme fram til en felles holdning til det foreslåtte direktivet om energieffektivisering, et spørsmål som har vært drøftet denne uken. Et gjennombrudd her vil være kjærkomment, for EU som helhet ligger ikke an til å klare målet om 20 prosent energieffektivisering innen 2020 (i forhold til antatt energiforbruk uten tiltak). En er bare halvveis til dette målet, ifølge EU-kommisjonen.

— Akkurat nå arbeider vi for å få i stand en felles holdning i Rådet, slik at vi kan innlede forhandlingene med Parlamentet. Det er første skritt, og det først der vi begynner for alvor med et kompromissforslag. Utgangspunktet er at vi arbeider med å få et kvalifisert flertall bak en rådsholdning. Vi håper stadig vekk på at direktivet kan landes under det danske formannskapet, men det ser vanskeligere og vanskeligere ut, sier en talsmann for formannskapet til Energi og Klima.
(more…)

Presidentvalgkampen burde dreie seg om arbeidsledighet og kjøpekraft, ifølge en meningsmåling publisert i avisen Les Echos. 52 prosent av de spurte vil høre Nicolas Sarkozy, Francois Hollande og de andre kandidatene snakke mer om ledigheten, mens 42 prosent mener kjøpekraft burde være et topptema. Terroren i Toulouse til tross, ikke flere enn 23 prosent velger sikkerhet som hovedtema. Innvandring velges av bare 11 prosent. Tendensene i opinionen kan ikke sammenlignes med presidentvalget i 2002, sier direktør Francois Miquet-Marty i ViaVoice, som har laget målingen. Den gang var sikkerhet den dominerende saken og Jean-Marie Le Pen ble nr. 2 i første valgomgang.

Foreløpig ser det heller ikke ut til at datteren Marine skal klare det samme som faren gjorde for ti år siden. Meningsmålingene har Nasjonal Fronts kandidat ganske stabilt rundt 17 prosent. Sarkozy og Hollande er helt jevnt i målingene til den første valgomgangen 22. april. Hollande får 54 prosent mot Sarkozys 46 når respondentene spørres om den andre omgangen 6. mai.

The Economist (som gjør veldig mye riktig med sin bloggstrategi) vier en egen, ny blogg til presidentvalgkampen.

Det er presidentvalgkamp og Nicolas Sarkozy ønsker sikkert først å a) innkassere en PR-seier for deretter å b) skyve hele Hellas-problemet til side inntil gjenvalg er sikret. Men Nicolas burde være litt forsiktigere. Hovmod står som kjent for fall, og skjebnen kan straffe den som kommenterer den vellykkede greske kreditorhårklippen så løssluppent som dette:

I would like to say how happy I am that a solution to the Greek crisis, which has weighed on the economic and financial situation in Europe and the world for months, has been found. Today the problem is solved…. a page in the financial crisis is turning.

Problemet løst? Det blir ingen umiddelbar og kaotisk gresk statskonkurs, men ellers har Hellas bare så vidt begynt å nøste i sine problemer. Markedsaktørene er ikke dummere enn at de vet dette godt. Etter siste EU-toppmøte 1-2. mars advarte Janis Emmanouilidis i tankesmien European Policy Centre mot akkurat slike reaksjoner som Sarkozy kom med i dag. Krisen har mange fasetter, og både institusjonene i Brussel og medlemslandene må være i krisemodus i flere år for å komme ut av dette med eurosonen og demokratiet i behold. For Hellas’ del har Emmanouilidis og kolleger lenge pekt på at utgiftskutt i offentlig sektor må følges av strukturelle reformer og en troverdig plan for hvordan Hellas skal kunne vokse seg ut av krisen — slik alle nødlån og krisepakker faktisk forutsetter.

All tåregassen vi ser på TV-nyhetene til tross, grekerne har foreløpig ikke gitt opp håpet om å få forbli et euroland. Det er en taus majoritet på 65-70 prosent av grekerne som fortsatt vil ha euroen, mener Emmanouilidis. Det gir liten grunn til frykt for at regjeringen som tar over etter det ventede valget i vår vil bli anti-EU. Derimot vil den nok prøve å forhandle seg fram til mer vekst-orientert støtte.

***
To gode grafiske framstillinger av kreditorhårklippen: Frankfurter Allgemeine | Financial Times.

Time gjorde rett i å plassere Mario Monti på forsiden denne uken. Italia har vært kjent for å gjøre mindre av seg i Brussel enn landets størrelse tilsier, men Monti har på få måneder snudd opp ned på dette. Til tross for at reformene teknokratregjeringen hans har vedtatt gjør vondt for mange italienere, er han stadig populær i hjemlandet. Effektiviteten han har vist så langt og stjernestatusen han har oppnådd i utlandet, kan forandre italiensk politikk permanent.

Evnen til å levere reformer og i hvert fall midlertidig roe finansmarkedene har gitt ham spillerom overfor EU-partnerne, til og med Tyskland. Dette forsøker han stadig å utnytte og utvide. De siste ukene har han profilert seg som den fremste forkjemperen for en ny vekstorientert dagsorden i EU, i kontrast til den dominerende tyske budsjettregel- og innsparingslinjen. Et nytt sjakktrekk kom i går, da 12 land sendte et felles brev til EU-toppene med åtte forslag for å styrke vekstmulighetene i EU. Italia sluttet seg til, men det gjorde ikke Tyskland og Frankrike (en tysk tjenestemann forsøkte arrogant å avfeie det med at man ikke kan ha oversikt over alle brev som går hit og dit). Mange av forslagene er resirkulering av kjente tanker og planer, men andre er absolutt egnet til å presse Tyskland, slik som ønsket om å liberalisere tjenestesektoren. Tyskland har mange bransjer som ennå nyter beskyttelse, og er kjent for en underutviklet tjenestesektor.

I går rakk også Monti å holde en tale i Milano, der han leverte et par stikk til Tyskland og Frankrike. Tjenestesektoren var ett, et annet at den nylige budsjettpakten ikke egentlig er nødvendig:

For one, he called the fiscal compact EU leaders will sign next month as “perhaps not strictly necessary” and mainly just something that Germany and the European Central Bank wanted.

Monti tenker høyt, og det er interessante tanker. Teknokratrollen han ble tilskrevet har han vokst ut av for lengst, og han kan virkelig bli Europas viktigste mann.

Nattens møtemaraton endte med enighet om kriselån på 130 milliarder euro til Hellas (se WSJs oppsummering). Ingen — absolutt ingen — tror avtalen løser Hellas’ eller eurosonens problemer en gang for alle. Men utover hovedpoenget, at en snarlig kaotisk statsbankerott i Hellas synes avverget, inneholder avtalen noen viktige avklaringer, ifølge Guntram Wolff i Bruegel. Privat sektor vil ikke lenger være eksponert mot Hellas. Eventuelle nye redningsaksjoner vil dermed “bare” involvere de andre eurolandenes regjeringer. Det vil være politisk vanskelig (for å si det mildt), men ikke true det finansielle systemets stabilitet.

Verken finansministrene eller markedsaktørene rakk noe særlig mer enn å trekke et lite lettelsens sukk før problemene igjen tårnet seg opp. Faktisk skjedde det i forkant av nattens enighet: Reuters fikk tak i et konfidensielt IMF-notat om de greske statsfinansene (last det ned her). Det inneholder noen barske analyser som viser at nattens avtale er bygd på svært usikre forutsetninger. Hvis Hellas’ økonomi utvikler seg dårligere, vil ikke målet om å redusere gjelden til 120,5 prosent av BNP innen 2020 bli nådd. Siden økonomene fra IMF, EU og ESB allerede har vist at de har bommet kraftig på prognosene de laget i 2010, hvorfor skal det gå bedre nå? Et nøkkelsitat:

there is a fundamental tension between the program objectives of reducing debt and improving competitiveness, in that the internal devaluation needed to restore Greece competitiveness will inevitably lead to a higher debt to GDP ratio in the near term. In this context, a scenario of particular concern involves internal devaluation through deeper recession (due to continued delays with structural reforms and with fiscal policy and privatization implementation). This would result in a much higher debt trajectory, leaving debt as high as 160 percent of GDP in 2020.

Mer detaljer: Peter Spiegel i FT går grundig gjennom notatet.

Den politiske situasjonen i Hellas er også en kilde til stadig større usikkerhet. De tradisjonelle statsbærende partiene, som tvinges til å garantere at betingelsene for kriselånene oppfylles, taper oppslutning. Hva skjer hvis valget i april ender med at partier som er mot alle kutt-tiltakene får makt?

Det er derfor bare å vente at argumentene for å la Hellas forlate eurosonen ikke vil forstumme. Det er verdt å merke seg at enkelte tyske kommentatorer i det siste har gått inn for eller i hvert fall luftet en slik løsning, kombinert med utstrakt økonomisk hjelp for å få landet på fote igjen.