Europabloggen.no

Ikke overraskende ble fredagens nedgradering av Frankrike og åtte andre euroland møtt med protester. Ratingbyråene er alltid velkomne objekter for kritikk. Men budbringerjakten bør avblåses. Begrunnelsen fra Standard & Poor’s er nøktern, saklig og trygt innenfor hovedstrømmen av kritikk mot EUs (les Tyskland-Frankrikes) håndtering av eurokrisen. Les for eksempel hva S&P skriver om årsakene til krisen og ensidig vektlegging av kutt og sparing for å komme ovenpå igjen:

In our view, however, the financial problems facing the eurozone are as much a consequence of rising external imbalances and divergences in competitiveness between the EMU’s core and the so-called “periphery”. As such, we believe that a reform process based on a pillar of fiscal austerity alone risks becoming self-defeating, as domestic demand falls in line with consumers’ rising concerns about job security and disposable incomes, eroding national tax revenues.

Typisk nok var forbundskansler Angela Merkels respons at nå haster det med å få på plass den nye “budsjettpakten”. Men denne er nettopp svært fokusert på budsjettdisiplin. I tillegg ser det ut til at selv disiplineringstiltakene kan bli mindre strenge enn Merkel ønsker.

Nødvendig ny vekst skal komme som følge av strukturelle økonomiske reformer. Men det tar tid før disse gir effekt. I mellomtiden må kriselandene sikres finansiering, og helst bør befolkningene gis et troverdig perspektiv. I fjor sommer var det en stakket stund tale om en “marshallplan for Hellas”. Lite å høre om det nå.

Tankesmien Bruegel støtter S&Ps vurdering og ser en ensidig sparestrategi som risikabel:

Governments may need incentives to act, but they also need to be able to show their citizens that reform pay off. If after a few quarters of fiscal adjustment and painful reform output is lower, unemployment higher, and the outlook darker than before governments may soon lose the support of the population and reform may stall, as we have seen in Greece. Reform-minded teams may lose power to populist ones. Furthermore, a deteriorated macroeconomic and financial environment increases risks of bank failures, with immediate consequences for public finances and economic confidence. These risks are compounded by the simultaneity of such adjustments in several countries.

De nordlige landene i eurosonen tjener mest på den felles valutaen, ifølge en studie fra McKinseys Tyskland-kontor. I 2010 kunne Østerrike takke euroen for hele 7,8 prosent av BNP. De neste på listen er Finland (6,7%), Tyskland (6,6%) og Nederland (6,2%). På grunn av sin størrelse stakk Tyskland av med 165 milliarder euro, nesten halvparten av den totale gevinsten det ga eurolandene å ha felles valuta i 2010.

Overfor Business Week forklarer rapportskriverne den positive effekten av euroen på samfunnsøkonomien slik:

The removal of nominal exchange rates within the euro zone lowered transaction costs, trade within the euro zone increased, competitiveness rose as firms benefited from economies of scale and scope, and investment and consumption were boosted by low interest rates.

Økningen av handel innenfor eurosonen er på 15 prosent som følge av euroen, ifølge McKinsey.

Kanskje påvirker slike tall opinionen i de nordlige euro-landene noe, der mange er lei av å høre om stadige nye krisepakker til de sørlige landene. Men problemene i eurosonen består — studien er en god illustrasjon på de økonomiske ubalansene.

PS: Både Italia og Spania har i dag klart å selge statsobligasjoner til lavere rente enn ved forrige sammenlignbare auksjon.

Kroatias nyvalgte sentrum-venstre-regjering lanserte i går sin kampanje fram mot folkeavstemningen om EU-medlemskap 22. januar.

Meningsmålinger tyder på at rundt 60 prosent av kroatene vil si ja i avstemningen, ifølge Balkan Insight. Dersom det blir ja, blir landet EUs 28. medlem fra 1. juli 2013 (forutsatt at tiltredelsen ratifiseres av de 27 nåværende medlemmene).

Det er ikke noe minimumskrav til deltakelse i folkeavstemningen, men regjeringen ønsker naturligvis høy deltakelse. Utenriksminister Vesna Pusic håper på 80 prosent.

Vaclav Havel døde i dag på sitt landsted i Tsjekkia, 75 år gammel.

Som politiker og politisk tenker var Havel opptatt av moral og verdier, og benyttet mange anledninger til å advare mot økonomi som eneste målestokk for politikk — både i nasjonal og i europeisk sammenheng. I diskusjoner om EU gikk han inn for at unionen måtte bli mer opptatt av verdiene et demokratisk europeisk fellesskap bygger på. Her er ett eksempel, fra en tale Havel holdt i Europaparlamentet i 2009 i anledning 20-årsjubileet for de demokratiske revolusjonene i Øst-Europa.

Our identity is created not only by what is unique to us as individuals, but also by certain so-called shared layers of identity. The identity of each of us is moulded, to a greater or lesser extent, by our membership of family, community, region, firm, church, association, political party, nation, sphere of civilisation, and, last but not least, of the planetary community. All this has to do with various sorts of homes we can have: based on geographical location, or on opinion, language and ethnic or other grouping. These all help create us. It is also connected with our various types of ownership, our goals, our affinities, inclinations, our sources of pride, our emblems, traditions, customs, habits and peculiarities. In short, the world is full of diversity, and that is equally true of humankind and each one of us.

These shared affiliations are also the origin of shared sovereignty, of course. At each level of our identities we have a certain measure of sovereignty, but at none of them do we have absolute sovereignty, nor can we have. The only thing that matters is that these sovereignties should be mutually complementary and that, as far as possible, they should not contradict each other.

I’m sure you have an inkling of why I am following this train of thought at this particular time: after all, to a large extent, the debates about the European constitution and the Lisbon Treaty centre on the issue of what should be the relationship between national and European sovereignty.

The answer is obvious: the two should complement each other.

After all, the fact that I feel myself to be a European doesn’t mean that I stop being a Czech. On the contrary: as a Czech I am also a European. I tend to say somewhat poetically that Europe is the “homeland of our homelands”.

Etter de nattlige beslutningene sist fredag var det flere ting som krevde oppklaring — ikke minst hva det egentlig ville si at et EU-land som står utenfor euroen slutter seg til den nye mellomstatlige traktaten (også kalt budsjettpakten eller finanspakten). I Danmark diskuteres det nå heftig hva landet egentlig kan bli med på hvis det blir med. Danmark har som kjent et unntak mot euroen som bare kan oppheves i en folkeavstemning. Professor Peter Nedergaard sier at Danmark ikke kan gå med på å bli straffet av EU hvis kravene til budsjettdisiplin ikke overholdes.

Han forestiller sig, at Danmark kan gå med på de dele af aftalen, der handler om, at landene opretholder høj økonomisk disciplin. Til gengæld kan Danmark ikke gå med til aftalens punkter om, at EU skal kunne straffe landene hårdt, hvis de ikke lever op til de økonomiske krav.

EU Observer skriver at flere partier er skeptiske til traktaten, og at Socialdemokratiet må søke støtte i opposisjonen. Enkelte partier vil ha folkeavstemning.

Svenskene teller også på knappene (kronene?). Og britene forsøker å samle støtte mot pakten blant ikke-euro-landene, ifølge Europaportalen.se. FT oppsummerte i går problemene som tårner seg opp for pakten.

Veien videre? FT har et lite stykke om det også. Forhandlingene begynner med det aller første.

Traktat utenfor EU-traktaten, og stadig høyst usikkert om innholdet i avtalen vil få euro-redningsarbeidet inn på rett spor. Det blir nok å henge fingrene i for Europa-kommentariatet også i de nærmeste ukene og månedene. Her er et lite utvalg av de første reaksjonene:

Gavyn Davies sier at eurokrisen kan gå over i en kronisk fase. Avtalen sier lite om hvordan man skal få til ny vekst; den er dominert av innsparingslinjen. Man håper i realiteten fortsatt på inngripen fra sentralbanken.

Simon Hix tar for seg følgene for Storbritannia, som han mener blir katastrofale. Hix spår at de øvrige landene om et år eller to vil erstatte dagens EU-traktat med en ny, og dermed vil Storbritannia forlate EU — og det indre marked.

Philip Wittrock skriver i Spiegel Online at Merkel betaler en høy pris for sin “seier” på toppmøtet. Hva sier det om EU at man ikke klarer å håndtere krisen sammen? At Storbritannia muligens blir alene, er intet lite problem. Britene har allerede sagt at de ikke vil la EUs institusjoner vokte den nye euro-traktaten, og juridiske eksperter bekrefter at det er usikkert om regelverket faktisk tillater dette.

EU-toppmøtet klarte ikke å bli enige om en traktatendring for hele unionen. Eurolandenes beslutning om å gå videre med planene om en finanspolitisk union (finanspakt) likevel, kan lede til en deling av EU (selv om det er vanskelig å ha full oversikt over konsekvensene ennå). Toppmøtet fortsatte i Brussel fredag.

OPPDATERING: De første meldingene om hvilke land som ville være med på den nye euro-traktaten var upresise. Klart er at Storbritannia sier nei. Det offisielle, men foreløpige dokumentet publisert etter at nattens møte ble avsluttet, sa at i tillegg til de 17 eurolandene vil Danmark, Bulgaria, Latvia, Litauen, Romania og Polen slutte seg til. Danskene sier i morgentimene at dette absolutt ikke er klart, men at de i likhet med Sverige og Tsjekkia må konsultere med parlamentet. Senere meldte også Ungarn at de kan være med etter konsultasjon hjemme. Det kan altså ende med at bare britene står utenfor.

Se toppmøtets offisielle (foreløpige) konklusjoner (pdf). Oppdatert for å rydde opp i uklarhetene om deltakelse fra ikke-euro-landene (siste side).

Den nye euro-traktaten blir en mellomstatlig (intergovernmental) avtale, som kan framforhandles raskere enn traktatendring for hele EU (målet er å ha den klar allerede i mars).

Hovedpunkter i den planlagte nye avtalen:

• Budsjettbalanse: Statsbudsjettene skal gå i balanse eller med overskudd; strukturelt underskudd skal ikke være større enn 0,5 prosent av BNP.
• Grunnlovsfestet: Budsjettregelen skal forankres i forfatningen (slik Tyskland og Spania allerede har gjort).
• Halvautomatisk straff: Skjerping av den nåværende regelen om at underskudd på statsbudsjettet ikke skal overskride 3 prosent av BNP. Hvis et land bryter grensen, utløses en økonomisk straff hvis et kvalifisert flertall av eurolandene ikke stemmer mot dette.
• Overstyring ved regelbrudd: Land med for høyt underskudd må bli enige med Kommisjonen og Rådet om en reformpakke for å komme på rett kjøl.

Andre sentrale beslutninger fra nattens møte (noen av beslutningene kan iverksettes uten å måtte være del av den nye mellomstatlige avtalen):

• ESM framskyndes: Den kommende permanente stabilitetsmekanismen ESM framskyndes og skal begynne å fungere fra midten av 2012. Etter en overgangsperiode skal den erstatte det nåværende midlertidige fondet EFSF.
• EFSF får mer penger: Det midlertidige fondet skal rå over opp til 750 milliarder euro.
• Større rolle for IMF: Eurolandene og andre medlemsland skyter inn 200 milliarder euro i IMF, og pengefondet er tiltenkt en større rolle i redningen av eurosonen.

(Kilder: Spiegel Online, Eurointelligence).

I det første dokumentet fra nattens toppmøte sto det at Danmark blir med på den nye mellomstatlige avtalen om tettere finanspolitisk integrasjon. Men dette var litt for kjapt. Folketinget må konsulteres:.

Ifølge flere europæiske medier skulle Danmark være blandt de seks lande. Men det afviser statsministeren, og også europaminister Nicolai Wammen (S) forklarer, at mange detaljer mangler at komme på plads, før Danmark kan tage endeligt stilling til, om vi skal gå med i aftalen. Blandt andet skal det diskuteres i Folketinget.

Det er heller ikke sikkert at Danmark kan gå med i en slik traktat uten folkeavstemning.

(Saken er oppdatert).

Før EU-toppmøtet gjorde Tyskland det klart at landet helst ville ha en traktatendring for hele EU. En finanspolitisk union ville måtte bety en styrking av unionens institusjoner (se sak om “plan A”).

Nicolas Sarkozy har på sin side vært mye mer åpen for en delt løsning, der eurosonen går videre med dypere integrasjon uavhengig av mer skeptiske medlemsland.

Krangelen med David Cameron under nattens møte var hovedsak i mediene i morges, men faktisk passer den forestående delingen Sarkozy bra, påpeker Economists Charlemagne:

But especially for France, on the brink of losing its AAA credit rating and now the junior partner to Germany, this is a famous political victory. President Nicolas Sarkozy had long favoured the creation of a smaller, “core” euro zone, without the awkward British, Scandinavians and eastern Europeans that generally pursue more liberal, market-oriented policies. And he has wanted the core run on an inter-governmental basis, ie by leaders rather than by supranational European institutions. This would allow France, and Mr Sarkozy in particular, to maximise its impact.

Tyskerne er nok på sin side atskillig mer betenkte over resultatet, men Angela Merkel har helt sikkert vurdert det som en nødvendighet hvis plan A med ny traktat for alle landene ikke lyktes.

Det store spørsmålet er selvsagt likevel: Virker det? Er dette et steg mot å redde euroen, eller det motsatte? Siden krisen fortsatt er en statsgjeldskrise, er markedenes dom viktig. De første timene ser det ikke bra ut. Differansen mellom renten på tyske og franske, italienske og spanske obligasjoner øker igjen, etter at de falt betydelig for noen dager siden.

Nåværende og tidligere politiske ledere i Frankrike, Tyskland og Polen — og ESB — har de siste dagene holdt viktige taler om EU og veien videre. Her er originaltekstene.

28. november i Berlin: Radek Sikorski | engelsk (pdf):

This is the scariest moment of my ministerial life but therefore also the most sublime. Future generations will judge us by what we do, or fail to do. Whether we lay the foundations for decades of greatness, or shirk our responsibility and acquiesce in decline.

Dette var en tale som vakte oppsikt. Se Economists oppsummering av reaksjoner.

1. desember i Toulon: Nicolas Sarkozy | fransk | Reaksjoner (engelsk).

1. desember i Brussel: Mario Draghi | engelsk.

2. desember i Berlin: Angela Merkel | tysk | engelsk.

4. desember i Berlin: Helmut Schmidt | tysk.