Innlegg
Kriser på løpende bånd
Av Robert Hansen - 20.6.2012 10:55Det har ikke gått en eneste dag de siste tre årene hvor det ikke har vært krisepregede overskrifter om situasjonen i Europa. Situasjonen ser heller ikke ut til å endre seg med det første. Usikkerheten bølger mellom landene og enighet er en mangelvare.
Stadig flere peker på den manglende enigheten, og kanskje den enda større mangelen på evne til å komme frem til langsiktige løsninger, som årsaken til dagens problemer. Sett i ettertid virker det som lettere galskap å la en så liten økonomi som Hellas få lov til å sette en hel region, kanskje hele den globale økonomien, på spill. Hellas utgjør tross alt, eller gjorde i hvert fall, bare 2,5 prosent av EUs samlede BNP. Hvis de hadde villet hadde de kunnet avverget mye av det som preger overskriftene i dag på et tidligere tidspunkt.
I stedet har de i dag rotet seg opp i et hjørne hvor kostnadene for å komme seg ut er betydelig mye høyere. Ikke bare økonomisk, men også politisk. Den politiske kostnaden veier nok like tungt som den økonomiske. Luxembourgs statsminister Juncker har oppsummert det hele veldig presist i en setning: vi vet alle hva som må gjøres, men ingen vet hvordan de skal bli gjenvalgt etterpå. Dette har vi tydelig sett i de kriserammede landene og en håndfull andre europeiske land. Krisen har felt den ene regjeringen etter den andre.
Hellas
Hellas ser nå ut til å ha valgt et flertall som faktisk er for å videreføre politikken som er et resultat av krisepakkene fra troikaen. De konservative (ND) fikk flertall og dermed de 50 bonussetene i parlamentet. Nest størst ble likevel den nye sosialistiske alliansen (Syriza) som er motstandere av krisepolitikken. Uavhengig av dette kan de konservative og sosialistene (Pasok) sammen få flertall i regjering. Nå har sosialistene sagt at den nye sosialistiske alliansen må med i samarbeidet for at de skal samarbeide med de konservative. Så noe usikkerhet gjenstår. Men valget ser ut til å ha konsolidert partiene som er opptatt av å holde Hellas i eurosamarbeidet. Velgerne har dermed gått fra ytterpunktene i første valg til de mer etablerte partiene i det andre valget. Noe som også betyr at partiene som har ført landet ut i uføret er de samme som skal redde landet fra krisen.
