Europabloggen.no

Oldefar var både stram og stolt der han sto i sin korporalsuniform ved siden av kvinnen som den dagen ble hans kone. Bildet ble tatt bare noen dager før han ble sendt til fronten som tysk soldat en kald januardag i 1915 til den tysk-franske grense i regionen Elsass.

Han kom aldri tilbake.

Historiens skjebne ville at deres eneste sønn, som vokste opp i det nå franske Alsace, ble sendt ut i en ny krig, denne gangen den andre vegen en generasjon senere. Bildet av ham i kapteinsuniform ved siden av sin mor hang også der på veggen i den lille spisestua som et minne og bevis på at Europa hadde en blodig historie som dramatisk rammet de fleste familier på begge sider av de skiftende grensene.

Sammen med millioner av andre hang bildene i små hus i Verdun, i Flandern, i Normandie, i Sussex eller i Hamburg. Nå er de vekk, erstattet av plakater og foto kjøpt på Ikea og hengt opp i det som nå er oldebarnas og barnabarnas feriehus. Som en historisk ironi eller skammelighet, alt ettersom, er det en fjern slektning av oldefar Fritz som bretter ut sin Baden-Baden-stol på Omaha Beach, der D-dagen i 1944 startet.

Slik har historien gått sin gang, men i et lyst øyeblikk, mens den 2. verdenskrig ennå pågikk, tenkte noen sterke, kommende politiske ledere høyt: Aldri mer. Aldri mer krig mellom Tyskland og Frankrike. Aldri mer krig i Europa.

Metoden var å ta kontroll med de strategiske råvarene som jernmalmen og kullet som sammen kunne lage det kalde blå stålet til kanonløpene og de eksplosive granathodene. Atomkraftens skrekkvirkninger var synliggjort over Hiroshima og Nagasaki og måtte også temmes gjennom en sterk felles kontroll og anvendes til sivile og fredelige formål.

Resultatet ble hetende Det europeiske kull- og stålfellesskapet og Det europeiske atomfelleskapet. Senere har navnet blitt Det europeiske fellesmarkedet, Det økonomiske fellesskapet og nå heter prosjektet EU, Den europeiske union. Det som startet nærmest som et tysk-fransk prosjekt med seks medlemsland, er blitt alleuropeisk med 27 land som er med og noen til som vil inn.

Men etter hvert som det er kommet nye traktater til er den opprinnelig ideen bleknet. Det er jo ingen kriger mer, her i Europa. Målet er innfridd og dermed er ideen ikke lenger levende. Den tidligere franske president Francois Mitterrand og forbundskansler Helmut Kohl var de siste statslederne som selv hadde deltatt i den siste krigen. Et bilde av de to hånd i hånd viser bedre enn noe annet hvilken forsoning som har funnet sted mellom erkefiender.

Nå er det andre ting som teller, et indre marked, de fire friheter — eller de fire faenskaper som andre kaller det. Det er krise og det er €uro og det er arbeidsledighet og EU-kontroll av biler.

Europeerne ble vel aldri noen gang glad i EU, men så lenge den ikke var til plage var det greit nok. Det var jo også en tilfredsstillelse at de skarpe skuddene som alltid var der i kasernen, aldri ble tatt i bruk på ordentlig. Passfrihet og charterreiser var også positivt og for øvrig gikk jo livet sin vante gang med fødsler, skilsmisser og begravelser slik som det alltid hadde gjort.

I Norge har det alltid vært noe fundamentalistisk religiøst over debatten om, for og mot EU. Slik har det ikke vært i resten av Europa. Det var en gang noen store visjoner og vyer, men de fleste land har gått med i EU av rent økonomiske grunner. Det gjaldt for Danmark (flæsket følger flagget) og Irland i 1973, i noen grad for Storbritannia som hadde mistet sine mange kolonier. De tidligere diktaturstatene Hellas, Spania og Portugal så seg også tjent med regionpenger og landbrukssubsidier i tillegg til diffuse løfter om demokratiske rettigheter. Tilsvarende søkte det skrantende svenske folkhemmet økonomisk ly i 1994, Finland ble med mest av sikkerhetspolitiske grunner mens Østerrike på en måte vendte hjem etter mange år som selvpålagt nøytral stat slik som Finland. Da muren brast var det ingen som lenger kunne si at de 12 landene som hadde levd under kommunismens åk ikke skulle få være med i det kapitalistiske og frie fellesmarkedet. Men også de ”nye” medlemslandene er i ferd med å bli gamle, selv om deres styringsmetoder i dag har sine likhetstrekk fra tider før muren i Berlin falt.

Nå sliter hele prosjektet med å overleve. Innstrammingstiltakene overgår hverandre. Det finnes ikke engang blodfattige visjoner tilbake om en bedre framtid. Hellas er dominobrikken som kan få uanede konsekvenser. Det eneste sikre er usikkerheten og dermed frykten. En generasjon ungdom faller om på et arbeidsmarked de ikke får komme inn på. ”De indignerte” har de begynt å kalle seg, og med god grunn.

Bildene på veggen tatt ned og kastet nå. Det er ikke en gang gule flekker igjen der de en gang hang. Hvem skal vi nå gi et lite ærbødig nikk til før vi setter kniven i pizzaen med rucula? The Spiderman?

Tags: Alsace, EU, normandie, omaha beach, samtidshistorie

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.