Europabloggen.no

Über-Euro über alles? Siden grekerne ikke vil ut av euroen og ikke følger reglene for medlemskap bør de europeiske landene med sterk valuta lage sin egen "gyldenmark", mener finansprofessor Markus C. Kerber og Europa-parlamentariker Derk Jan Eppink. Foto: Dag Yngland

80 prosent av grekerne vil gjerne fortsette med euroen. Men 70 prosent av de greske velgerne stemmer på partier som ikke vil følge reglene for fortsatt deltakelse. Hellas har tatt de solide euro-landene som gisler for å fortsette sin ansvarsløse politikk med å bruke penger landet ikke har. Det mener den tyske finanseksperten Markus C. Kerber og den nederlandske Europa-parlamentarikeren Derk Jan Eppink.

De to frykter at euro-krisen vil bringe ekstreme partier partier på fremmarsj i Europa — ikke bare i Hellas der rasistiske fascister og revolusjonsromantiske kommunister ble valgt inn i det nye parlamentet.

— Disse dunkle demoniske kreftene som forsøker å ødelegge Europa — dem må vi stoppe. Vil vi redde Europa-tanken må vi også være villige til å gå uvanlige veier, sier Kerber, som er professor i økonomi på Technische Universität i Berlin og gjesteprofessor ved IEP (Institut for politiske studier) i Paris. Han er også jurist, bedriftsrådgiver og grunnlegger av den politiske tenketanken Europolis i Berlin.

Euro+
Veien han foreslår er å lage en ny klubb for euroland +. Der skal EU-landene med solide finanser — anført av Tyskland og Nederland — være medlemmer. Deres nye skyggevaluta kaller han “Gyldenmark” etter de gamle nederlandske og tyske valutaene som ble erstattet av euroen i 1999.

Den nye valutaen skal ikke være fysisk i mynt og sedler, men et finansielt anker de svakere euro-landene kan orientere seg mot. Euroen skal fortsette som betalingsmiddel i euro-sonen, men skyggevalutaen gjør det mulig å endre euroens interne verdi i de ulike landene.

— “Gyldenmarken” skal også være åpen for alle de landene som ønsker og klarer kravene. I dag ser vi Tyskland, Nederland, Finland, Østerrike og Luxembourg som mulige medlemmer. Vi er åpen også for de landene som ikke er med i euroen — som Sverige eller Danmark i nord og Polen i øst. Italia er det sørlige euro-landet som er best kvalifisert for å være med i den nye euro+-klubben, mener Kerber.

(more…)

Statoils Helge Lund og Rosnefts Eduard Khudainatov skriver under samarbeidsavtalen. Vladimir Putin påser at det går riktig for seg (foto: Statsmin. kontor, Russland)

Statoil feirer storavtalen med russiske Rosneft. Jens Stoltenberg tilfører samarbeidet en politisk dimensjon ved å ta en telefonprat med Putin. Norge borer seg dypere ned i et fossilt interessefellesskap med Russland.

De forretningsmessige manøvrene Statoil gjør for å utvikle sin business har noen politiske dimensjoner det er verd å dvele ved. Det kan ha langtrekkende utenrikspolitiske implikasjoner for Norge når Statoil forsterker sin tilstedeværelse i Russland gjennom partnerskapet med oljeselskapet Rosneft på toppen av Shtokman-alliansen med Gazprom.

Norge har en posisjon i det klima- og energipolitiske landskapet i Europa som våre samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner burde bruke mer ressurser på å analysere. EUs klima- og energipolitikk skaper nye rammer, både politisk og økonomisk.

På den ene siden er Norge en arktisk petroleumsnasjon som har felles interesser med Russland – som leverandør av fossil energi til EU. Som gasseksportører har Norge og Russland sterke fellesinteresser i at EU ikke designer sin energipolitikk på en måte som undergraver gassens verdi. Både Moskva og Oslo fyller kassen på grunn av oljeindekserte gasskontrakter europeiske forbrukere betaler dyrt for.

På den andre siden er Norge et vesteuropeisk land. Vi hører hjemme i Europa – politisk, kulturelt og økonomisk. Norge har sterk interesse i at det går bra med våre naboer i Norden og rundt Nordsjøen. Tyskland, Storbritannia og Danmark er de landene på kloden som har kommet lengst i å utvikle vidtrekkende avkarboniseringsstrategier. Kjernen i energipolitikken i disse landene handler om å redusere klimautslipp og importavhengighet – og å fremme grønn vekst.
(more…)

Som forhåndsmeldt har EU-toppmøtet brukt tid på diskusjoner om vekst i dag. Kommisjonspresident Barrosos presentasjon (pdf) viser at det faktisk er en hel del milliarder å hente i ubrukte midler fra EUs strukturfond som er bevilget for perioden 2007-2013 (det var litt uklarhet om dette sist uke). Det høres smått utrolig ut, men Spania har altså 10,7 milliarder euro som man ikke har funnet prosjekter å bruke på ennå. Det er 31 prosent av beløpene til Spania for hele perioden. Kriselandene Italia, Spania, Hellas og Portugal har til sammen 26 ubrukte milliarder. Totalt for hele EU står 82 milliarder euro til disposisjon.

Barrosos veksttiltak fokuserer som ventet på ungdomsarbeidsledighet og små og mellomstore bedrifter. Verdt å merke seg er at Kommisjonen vil ha landene til å innføre en garanti til ungdom om jobb, utdanning eller videreutdanning innen fire måneder etter at de har sluttet i skolen. Videre et ønske om flere lærling- og traineeplasser.

I forkant av dagens toppmøte har seks nordlige EU-land, både innenfor og utenfor euroen, lansert et felles forslag om tiltak som skal skape mer vekst i EU. De seks er Irland, Nederland, Storbritannia, Sverige, Estland og Finland (artig at Danmark er utenfor, av diplomatiske grunner som EU-formannsland, kanskje?). Irene forsøker med dette å distansere seg fra den gemene krise-hop av sørlige land.

Nordalliansen foreslår blant annet at den langtrukne prosessen med å få på plass en felles patentordning for hele EU endelig skal avsluttes. Reguleringsbyrden for små og mellomstore bedrifter skal reduseres. Og de vil at EU skal få på plass frihandelsavtaler med India og Canada.

Her er dagsorden for det “uformelle” toppmøtet i Brussel (pdf).

Guardian kjører som vanlig på med sin live-blogg om eurokrisen.

Dystre utsikter for Spania: negativ økonomisk vekst og økt arbeidsledighet, særlig blant unge. Illustrasjon: stock.xchng.

Vi har tidligere skrevet om ungdomsledigheten i Europa, hvor hver femte person under 25 år står uten jobb. Nye tall fra Spania viser at tilstanden der blir stadig verre: 51,4 % av unge spanjoler har ikke noe arbeid å gå til. Og det er ikke bare de unge som har problemer: til sammen 5,3 millioner spanjoler er arbeidsløse. Dette tilsvarer en prosentandel på 22,9, noe som er den høyeste siden 1995 for Spanias del. Ganske utrolig å tenke på at andelen arbeidsløse spanjoler så sent som i 2007 kun var på 8 %.

Den spanske sentralbanken, EU og IMF er alle så klart meget bekymret for situasjonen, og vil at den nye regjeringen til konservative Mariano Rajoy skal innføre nye arbeidsmarkedsreformer. Å skape arbeidsplasser er ikke bare enkelt i en tid med negativ økonomisk vekst. Dessuten må det kuttes i statsgjelden, og da blir det få nye arbeidsplasser i offentlig sektor. Et nytt lovforslag sier at landets 17 regioner vil måtte forplikte seg til å kutte all gjeld senest innen 2020.

I fjerde kvartal 2011 sank BIP med 0,3 % sammenliknet med forrige kvartal. Utsiktene for resten av 2012 er alt annet enn rosenrøde. Ifølge den spanske sentralbanken vil den økonomiske veksten forbli negativ, og arbeidsløsigheten forventes å stige til 23,4 %.

Ratingselskapet Fitch nedgraderte fredag Spania fra AA- til A, på en dag hvor også ratingen til Italia, Belgia, Slovenia og Kypros ble satt ned. Tidligere i januar ble Spania nedgradert av Standard & Poor’s.

Ikke overraskende ble fredagens nedgradering av Frankrike og åtte andre euroland møtt med protester. Ratingbyråene er alltid velkomne objekter for kritikk. Men budbringerjakten bør avblåses. Begrunnelsen fra Standard & Poor’s er nøktern, saklig og trygt innenfor hovedstrømmen av kritikk mot EUs (les Tyskland-Frankrikes) håndtering av eurokrisen. Les for eksempel hva S&P skriver om årsakene til krisen og ensidig vektlegging av kutt og sparing for å komme ovenpå igjen:

In our view, however, the financial problems facing the eurozone are as much a consequence of rising external imbalances and divergences in competitiveness between the EMU’s core and the so-called “periphery”. As such, we believe that a reform process based on a pillar of fiscal austerity alone risks becoming self-defeating, as domestic demand falls in line with consumers’ rising concerns about job security and disposable incomes, eroding national tax revenues.

Typisk nok var forbundskansler Angela Merkels respons at nå haster det med å få på plass den nye “budsjettpakten”. Men denne er nettopp svært fokusert på budsjettdisiplin. I tillegg ser det ut til at selv disiplineringstiltakene kan bli mindre strenge enn Merkel ønsker.

Nødvendig ny vekst skal komme som følge av strukturelle økonomiske reformer. Men det tar tid før disse gir effekt. I mellomtiden må kriselandene sikres finansiering, og helst bør befolkningene gis et troverdig perspektiv. I fjor sommer var det en stakket stund tale om en “marshallplan for Hellas”. Lite å høre om det nå.

Tankesmien Bruegel støtter S&Ps vurdering og ser en ensidig sparestrategi som risikabel:

Governments may need incentives to act, but they also need to be able to show their citizens that reform pay off. If after a few quarters of fiscal adjustment and painful reform output is lower, unemployment higher, and the outlook darker than before governments may soon lose the support of the population and reform may stall, as we have seen in Greece. Reform-minded teams may lose power to populist ones. Furthermore, a deteriorated macroeconomic and financial environment increases risks of bank failures, with immediate consequences for public finances and economic confidence. These risks are compounded by the simultaneity of such adjustments in several countries.

Euro-kalkulatoren i flittig bruk hos McKinsey (foto: Rock Cohen, CC: by-sa)

De nordlige landene i eurosonen tjener mest på den felles valutaen, ifølge en studie fra McKinseys Tyskland-kontor. I 2010 kunne Østerrike takke euroen for hele 7,8 prosent av BNP. De neste på listen er Finland (6,7%), Tyskland (6,6%) og Nederland (6,2%). På grunn av sin størrelse stakk Tyskland av med 165 milliarder euro, nesten halvparten av den totale gevinsten det ga eurolandene å ha felles valuta i 2010.

Overfor Business Week forklarer rapportskriverne den positive effekten av euroen på samfunnsøkonomien slik:

The removal of nominal exchange rates within the euro zone lowered transaction costs, trade within the euro zone increased, competitiveness rose as firms benefited from economies of scale and scope, and investment and consumption were boosted by low interest rates.

Økningen av handel innenfor eurosonen er på 15 prosent som følge av euroen, ifølge McKinsey.

Kanskje påvirker slike tall opinionen i de nordlige euro-landene noe, der mange er lei av å høre om stadige nye krisepakker til de sørlige landene. Men problemene i eurosonen består — studien er en god illustrasjon på de økonomiske ubalansene.

PS: Både Italia og Spania har i dag klart å selge statsobligasjoner til lavere rente enn ved forrige sammenlignbare auksjon.

Hvem ble egentlig vinnere og tapere etter denne ukens euromøte i Brussel? Var det “Merkozy” sin fikk gjennomslag for sitt forslag om gjeldsbrems – eller var det britenes David Cameron som bremset opp EU på vei mot overnasjonalitet i finanspolitikken? Eller var det hele avtalt spill?
Her er et par teorier som sirkulere mens pressekonferansene i Brussel avsluttes.

Dette er starten på et Europa i to hastigheter, mener magasinet Der Spiegel. Kansler Angela Merkels overkjørsel av britenes David Cameron kan skade EUs ånd. Tiden da enighet var viktigere enn resultater er over. Nå vinner de som samler flertallet bak seg. Sinkene kan komme etter. Heretter er det “lov å være uenig” i EU.

_ EU må tåle sin verste splittelse i sin 54 år lange historie, mener EU-skeptikerne i Daily Telegraph . Årsaken er at de 17 euro-landene vil inngå forpliktende avtaler om gjeldsbrems og nye stabilitetskrav på tross av britenes veto. Men av de EU-landene som ikke har euro, vurderer å følge euro-landene. Sverige og Ungarn støttet først britene, men skal senere ha sagts eg villig til å vurdere stabilitetspakken til “Merkozy” (slik kansler Angela Merkel og president Nicolas Sarkozy kalles på grunn av sitt stadig tettere samarbeid).

(more…)

Den europeiske sentralbanken, ESB, har i disse dager lagt ut en PR-film på You Tube. Der er det mye å høre om euroens mange muligheter, men lite om krisen som truer den. ESBs nye president, Mario Draghi, står og ser alvorlig på sine rundt 330 millioner daglige euro-brukere.*

— Tross utfordringene Europa står overfor, slik også resten av verden gjør det, kan eurosonens borgere være sikre på at Den europeiske sentralbanken holder fast ved sitt mandat om prisstabilitet, sier italieneren Draghi.

I forrige uke startet hans landsmann, statsminister Mario Monti, ryddeaksjonen etter forgjengeren Silvio Berlusconi. Monti er klar på hvem som har skylden for uføret landet han er havnet i. Italia er sammen med Hellas (og Japan) blant den industrialiserte verdens største gjeldsslaver.

— Italias høye gjeldsbyrde er vår egen skyld – og ikke Europas, sa Monti da han i forrige uke presset tiltakspakken gjennom parlamentet. Den skal spare inn 24 milliarder euro (185 milliarder kroner).

Den tidligere EU-kommissæren Monti leder teknokrat-regjeringen som skal få Italia ut av krisen. Hans greske kollega, Lucas Papademos, gjør det samme i Hellas. Heller ikke han sparte på svulstige ord da han lanserte sine nedskjæringer i parlamentet.

— Hvis vi ikke gjør dette vil historien aldri tilgi oss, sa Papademos før han fikk parlamentet med på en runde innsparinger på fem milliarder euro (39 milliarder kroner).

*Innbyggere i eurolandene: Ca. 330 millioner. I tillegg kommer landene som bruker euro uten å være euro-medlem.

Reuters hadde i går kveld en viktig sak om en mulig nøkkelrolle for IMF i redningen av eurosonen:

Some G20 officials see increased IMF funding as a potential “grand bargain” in the making: Euro-zone leaders would commit to credible deficit-reduction plans and easier monetary policy, while countries with current account surpluses would pump more money into the IMF. The motivation is to prevent Europe from pulling the rest of the world into a deep recession. Funding from the IMF, accompanied by ECB bond purchases, would buy euro-zone countries some time to put political mechanisms in place for strong fiscal discipline.

En av fordelene med en slik avtale ville være at man omgår konfliktene rundt hva Den europeiske sentralbanken bør eller kan (har lov til) å gjøre. Eurolandenes sentralbanker ville forsyne IMF med kapital direkte, som så ville bli lånt ut igjen til de kriserammede landene. En ulempe er naturligvis at det eksponerer tydelig at eurosonens egne institusjoner er utilstrekkelige.

Dette blir i så fall en global aksjon der også Norge bidrar.

Etter gårsdagens koordinerte aksjon fra sentralbankene er stemningen litt lettere på finansmarkedene i dag. Frankrike klarte å plassere 4,3 milliarder euro i obligasjoner til litt lavere rente enn i forrige måned. Rentene for Spania, Italia og Belgia har også falt en del det siste døgnet.