Europabloggen.no

Kan grådigheten temmes? Allerede for 100 år siden var grådige kapitalister et hett tema hos den amerikanske tegneren W.A. Rogers. Tegning. W.A. Rogers/Creative Commons

Kan finansdyret temmes? Må politikerne gripe inn for å få markedskreftene bedre under kontroll? Et år etter at finanskrisen begynte er ikke alle like enige lenger. Grådigheten er på vei tilbake – fra uventet hold.

Europeiske politikere som Angela Merkel og Nicolas Sarkozy går i bresjen for mer kontroll av finansmarkedene. Selv om gamle stormakter som Tyskland og Frankrike er blitt mindre viktige økonomisk enn før – spiller de fortsatt en nøkkelrolle når de mektiges nye globale forum – G20 – møtes til arbeidsmøte i London i helgen. De skal forberede dagsorden for toppmøtet i Pittsburgh 24-25. september. Her møtes lederne for verdens 20 største økonomier – fra Argentina og Brasil over USA, EU, Japan og Kina til Saudi-Arabia og Sør-Afrika. De 20 står for over 80 prosent av verdensøkonomien og verdesnhandelen.

I helgens arbeidsmøte skal finansministrene og sentralbanksjefene vurdere forslag som:

– strengere kontroll med hedgefonds og spekulative finansinstrumenter

– såkalt Tobin-skatt – en avgift på valutastransaksjoner for å redusere spekulasjon

– uttørking av skatteparadiser

– behovet for nye krisepakker

– begrensninger i bonusordninger og lederlønninger

For krisen er ikke over. Organisasjonen for økonomisk samarbeid OECD advarer nå mot fallende priser og faren for deflasjon. Krisestemningen gjør nemlig at prisene faller i flere land. Følger lønningene etter nedover er det fare på ferde for en depresjon. OECD ber om fortsatt lav rente og nye statlige hjelpepakker for å holde farten oppe.

Tyskland og Frankrike er pådriverne for mer kontroll og får støtte fra de fleste EU-land, men med britene haltende etter. De frykter i likhet med amerikanerne og den kommunistiske (!) regjeringen i Kina at deres innbringende finansmetropoler London, New York og Hong Kong skal lide under dårlige rammevilkår. Det står mellom frykten for en ny finanskrise og frykten for å ikke tjene penger.

Og rike Norge har sitt eget lille problem. EUs  handlekraft under finanskrisen og opprettelsen av europeiske overnasjonale organer utenfor EU-kommisjonen viser EØS-avtalens begrensninger, advarer EU-ambassadør Oda Helen Sletnes.

OECD anbefaler Island å komme seg inn i EU og eurosonen så fort som mulig:

Iceland’s monetary policy credibility has been seriously damaged by the financial crisis. Even before the crisis, unsatisfactory inflation outcomes had already undermined the credibility of the monetary framework and, consequently, inflation expectations were poorly anchored. Rebuilding credibility is likely to take time and, even then, maintaining it might be very difficult. In the meantime, risk premiums on króna assets will remain high. In view of these considerations, the best way forward for Iceland would be to seek entry into the euro area, which would require accession to the European Union. Iceland would thereby participate in the credibility of euro-area monetary policy, which would be a stabilising influence and would lower interest rate premia. Lower real interest rates would reduce the government’s debt servicing costs, ease balance-sheet adjustment for the private sector and lower the cost of capital to the private sector. The sharing of a common currency would reinforce trade linkages with other euro-area economies.

Sitatet er hentet fra policy brief-delen av landrapporten om Island (pdf).

Nå er det sånn med råd at de fort kan gå ut på dato. Litt vel fort i OECDs tilfelle, for som ABC Nyheter minner om: OECD roste islendingenes deregulering av bankene så sent som i 2006. “Finansmarkedene i Island blomstrer,” skrev OECD da.

Et ikke særlig dristig tips er at islendingene vil tenke seg godt om før de skal stemme om EU-medlemskapet. I mellomtiden kan de trøste seg med avgått vikar-sentralbanksjef Svein Harald Øygards avskjedsord:

Island har et utgangspunkt for høy verdiskaping som kanskje ingen andre land i Europa. Island har et rikere utvalg av mulige kilder til ny vekst sett i forhold til økonomiens størrelse. Fisk, energi, turisme og IT-kompetanse er viktige deler av grunnlaget Islands økonomi skal bygges på i årene fremover.

Brussel-tankesmien Bruegel har i dag presentert en blekke på 102 sider med “notater” til den kommende nye EU-kommisjonen om hva som bør være dens økonomiske målsettinger og prioriteringer i perioden 2010-2015. Jeg har ikke tid til å pløye alt dette nå, men her er i hvert fall en klar melding fra forordet:

…the next European Commission will have an exceptionally difficult task. At a time of retreat into the national sphere and disenchantment with the EU, it will need to fight in defence of commonly agreed rules, to propose new solutions, to redefine the European narrative, and to make the EU an effective player in a fast-transforming world. If the Commission succeeds, it may turn the crisis into an opportunity. If it fails, the EU may become less relevant.

Jon Worth var til stede og liveblogget presentasjonen, der blant andre den tidligere danske statsministeren Poul Nyrup Rasmussen deltok.

Den 2. verdenskrig begynte i dag for 70 år siden med det tyske angrepet på Gdansk (Danzig). I dag klokken 04.45 begynte minnehøytidelighetene i byen med at et æreskompani spilte Polens nasjonalsang.

Blant gjestene i dag er Vladimir Putin, som tjuvstartet med en artikkel i den polske avisen Gazeta Wyborcza i går. Her kalte han Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland fra august 1939 for “umoralsk”. Det er sjelden at russiske topp-politikere er såpass tydelige i kritikken av pakten, ifølge den polske historikeren Slawomir Debski.

Putin avslutter sin artikkel med en appell om en mer “konstruktiv logikk” i forholdet mellom Polen og Russland. Den polske presidenten Lech Kaczynski “svarte” i dag med en tale i Gdansk der han kalte Sovjets innmarsj i Polen 17. september 1939 for et dolkestøt i ryggen. Drapene på tusener av polske offiserer i Katyn sammenlignet Kaczynski med nazistenes forsøk på å utrydde jødene.

Hovedseremonien i Gdansk finner sted tirsdag ettermiddag.

OPPDATERING 2. september: New York Times har en nyhetsanalyse av forholdet mellom Polen og Russland i lys av Putins besøk og relativt forsonlige budskap. Man kan bare lure på hvorfor russiske myndigheter på samme dag sørget for å offentliggjøre historiske dokumenter som angivelig viser at Polen samarbeidet med Nazi-Tyskland på 1930-tallet.

Sarajevo, jugosfærens hjerte? (foto: Rob Hogeslag, CC-lisens: by)

Morsom ordlek fra The Economist: Jugoslavia er dødt, leve jugosfæren. Båndene som så brutalt ble kuttet over på 1990-tallet, knyttes nå sammen igjen:

This huge shift in the daily life of the western Balkans is happening without fanfare. Few people have even noticed it. Those within the sphere take it for granted. Those outside are blithely ignorant. Perhaps that is not surprising. Good news is no news: the preparatory meeting to set up a south-east European firefighting centre, part of the Regional Co-operation Council, is hardly worth mentioning even in Sarajevo (where it took place), let alone anywhere else. Yet it is precisely the fact that soldiers who were fighting one another not long ago now train together, or that firemen co-operate on a routine basis or that everyone from vets to central bankers meets with almost dreary regularity which constitutes the good news.

Den nylige arrestasjonen av fire ungarske menn mistenkt for å ha drept seks sigøynere (roma) og skadet 55 andre i en serie brutale angrep, bringer med seg håp om at Ungarn kan gjøre noe effektivt med sine høyreekstreme miljøer. Politiet går ut fra at drapene har et rasistisk motiv.

Jahn Otto Johansen beskriver i en kommentar på ABC Nyheter de nasjonalistiske spenningene i Sentral-Europa. For å bli medlemmer av EU måtte land som Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Romania garantere minoriteters rettigheter, men potensialet til å mobilisere mot naboer og etniske minoriteter er ikke fjernet. Johansen etterlyser politisk ledelse både i landene og på europeisk nivå:

…regningen kommer i form av et mer nasjonalistisk og populistisk Europa der alle kjemper mot alle og solidaritet og integrasjon henvises til uforpliktende festtaler. Vi har ikke lenger de politikere som i sin tid hadde visjonene om et europeisk fellesskap og viste evne og vilje til å gjennomføre dem. Det er urovekkende for Europas fremtid.

Det lyder som et ekko av ideer jeg hørte fra Ungarns opposisjonsleder og (ganske sikkert) kommende statsminister Viktor Orban i vår. Men Orban må selv bevise at han kan trekke Ungarn ut av den økonomiske elendigheten samtidig som rom-folkets rettigheter og sosiale situasjon forbedres.

Det er ikke gjort i en håndvending å endre rom-folkets levekår. Langsiktig, dedikert innsats vil være nødvendig. EU og Europarådet burde samarbeide tett med rom-folkets representanter og nasjonale og lokale myndigheter — for dette er et klassisk eksempel på en kompleks politisk utfordring som krysser nasjonsgrensene.

Politisk interesserte bloggere kan være dypt fascinert — eller oppriktig frastøtt — av EUs politiske hestehandler. Men de er ofte mindre interessert i økonomiske sammenhenger. Det er rart.

Ser Europa snart lyset etter finanskrisen? (Foto: DSMP)

For etter min mening er økonomi det politikk handler om. Hvem skal skape og fordele verdier – luftige finansakrobater eller praktiske håndverkere. De store politiske visjoner er blitt sjeldnere siden Berlin-Muren falt i 1989. Og etter det kommunistiske eksperimentet som delte Europa i 40 år vet vi at det politiske uansett ikke lar seg gjennomførbare uten et økonomisk fundament.

Politikere flest snakket mye om finanskrise det siste året…… For når fundamentet svikter kan man ikke drive politikk.

Her er noen tips til å få bedre grep om EU-økonomien. Norge er forlengst en del av den.

(more…)

20 år siden 1989: Ojars Kalnins skriver om den baltiske veien:

1989 var et betydningsfullt år i verdenspolitikken, og nedrivningen av Berlinmuren var en av dets viktigste begivenheter. Men to måneder før Berlinmurens fall, nærmere bestemt den 23. august 1989, skjedde følgende i et område langt innenfor Jernteppet: To millioner latviere, litauere og estere dannet en menneskelenke langs hovedveiene, som knyttet deres land sammen i en massiv demonstrasjon for nasjonal selvstendighet. De kalte den for Den baltiske vei. Menneskelenken strakte seg over 600 km fra Tallinn i Estland i nord, gjennom Riga i Latvia og til Vilnius i Litauen i sør.

Mer informasjon på Balticway.net. Kalnins er direktør for Det latviske institutt.

Ryanair inn i politikken. (ill: ryanair.com)

Kampanjen fram mot Irlands folkeavstemning om Lisboa-traktaten 2. oktober ser ut til å bli, vel, fargerik. Den beskrivelsen passer i hvert fall på Michael O’Leary, Ryanair-sjefen (ledere for lavpris-flyselskaper pleier ikke å være A4, tydeligvis). I går lanserte han sin støtte til ja-siden med følgende tirade:

Without Europe and the Euro, the Irish economy would be run by our incompetent politicians, our inept civil service and the greedy public sector trade union bosses, who through social partnership have in recent years destroyed Ireland’s competitiveness, created an epidemic of useless quangos and feathered the nests of the public sector at the expense of ordinary consumers in Ireland. I believe that Ireland must vote “Yes to Europe” on 2nd October; otherwise our economic future will be destroyed by Government and Civil Service mismanagement and the narrow vested interests of the public sector trade unions.

Ryanair-flyene beklistres med store YES-merker, og Ryanair skal bruke en halv million euro på annonser i presse og på nett.

Den norske EU-debatten er til tider litt skremmende. Tirsdag kveld møttes lederne for Høyre og Senterpartiet, de to fløypartiene i medlemskapsspørsmålet. Høyre-folk er nesten like massivt for som Sp-ere er mot. Vi som ikke kunne være til stede under debatten mellom Solberg og Navarsete, kunne godt tenkt oss å se den selv på video etterpå. Dette viser seg vanskelig. Nei til EU tvitret i dag en lenke til et Se opptak av Navarsetes innledning, publisert av Senterpartiet. Når Liv Signe er ferdig, er åpenbart EU-debatten over for Sp. Ingen grunn til å høre på motpartens argumenter. Nåvel, jeg lette likevel etter mer video fra debatten, og fant bare en ikke-fungerende video på Høyres nettsider med Solbergs kommentar.

Hver side foretrekker altså å høre sin egen stemme, og bare den, i EU-saken. Dette er et symptom på noe mer, for man finner det samme i den beskjedne EU-bloggosfæren. Lenker mellom nei- og ja-blogger er nærmest ikke-eksisterende (bruk vår oversikt og sjekk selv). EU- og Europa-interesserte blogger der nei eller ja ikke er hovedtema for de fleste innlegg, er mangelvare.

Høyre er Høyre og Senterpartiet er Senterpartiet, og aldri skal de to møtes i EU-saken. Men det må gå an å etablere en felles offentlighet for EU- og Europa-spørsmål. Vi gir oss ikke så lett. I mellomtiden, for den matematiske balansens skyld, en video fra hvert ekkokammer.