Europabloggen.no

Jeg liker Economists faste Europa-kommentar signert Charlemagne — det er noe med den britiske innstillingen som skinner gjennom, passe kynisk, mer positivt innstilt til europeisk integrasjon enn de fleste briter, men samtidig med ironisk distanse til Brussel, og selvsagt, i tråd med bladets profil, alltid på vakt for liberale og markedsøkonomiske prinsipper. Nylig har Karl den store også begynt å blogge, og Charlemagne’s Notebook er føyd til min (altfor lange) faste leseliste.

Denne ukens Charlemagne dreier seg om maktspillet rundt hvem som skal bli EU-kommisjonens neste leder — får Barroso en ny periode, eller blir han skjøvet ut? Megetsigende kontrast: Barroso beskyldes ofte for å være for passiv, man vil ha en sterk president i Kommisjonen. I neste åndedrag beskyldes han så for å være for nidkjær i forsvaret av det indre marked!:

When leaders say that the commission is being too passive, they actually mean the reverse: they think it is too zealous about enforcing Euro-rules on free competition. They want it to stand aside so interventionist governments can create “European industrial champions” through measured doses of protectionism, privileged access to public contracts or cosy collusion between firms in different bits of Europe.

Hørt om ACTA – Anti-Counterfeiting Trade Agreement? Hvis ikke, på tide å følge litt nøyere med disse akronymene! Særlig dersom du er interessert i informasjonsteknologi, personvern, kopibeskyttelse, EU, etc. Jeg burde ha hørt om ACTA før, men det var først i forrige uke at jeg fikk øynene opp for disse hemmelige forhandlingene mellom USA, EU, Sveits, Japan, Australia, Sør-Korea, New Zealand, Mexico, Jordan, Marokko, Singapore, Forente Arabiske Emirater og Canada.

ACTA er altså  internasjonal forhandlinger som pågår i respons til den økte handelen med piratprodukter. Hensikten er å utvikle et regelverk for hvordan håndtere brudd på opphavsretten. Noen lekkasjer i fjor gjorde forhandlingene enda hemmeligere. Wikileaks har mye mer.

Svenske Jonas Morian skriver at ACTA kan gjør det lovlig for tollvesenet å gjennomsøke mp3-spilleren eller datamaskinen din når du er ute på tur, på jakt etter materiale som er lastet ned ulovlig.

ABCNyheter har mer om saken her.

Vil dette føre til en ny tollkontroll på flyplassen: Gå på grønt dersom du ikke har for mye alkohol og bare lovlig nedlastet musikk og filmer?

Morian etterlyser debatt om saken i Sverige, som frem til nå nærmest har vært fraværende. Men ting begynner å skje i Sverige. Nå vil den svenske Europaparlamentarikeren Eva-Britt Svensson (V) vite mer om de hemmelige forhandlingene i ACTA.

Hva så med Norge? Er Norge involvert i ACTA? Hvem er Norges representerer, i så fall? Vil det fremtidige forhandlingsresultat være relevant for norsk lov? Dersom Norge ikke er involvert, men likevel må forholde oss til det eventuelle lovforslaget, hvordan kan vi påvirke lovteksten?

Noen som vet mer?

“Følger beslutningsprosessen fra EU til Norge” er undertittelen på nettstedet EØS-saker. Alle som har prøvd vet at det er langt fra enkelt å forstå og få oversikt over hvordan saker beveger seg i EU-systemet og mellom medlemslandene og EØS-statene. Dette nettstedene gir virkelig god orienteringshjelp og virker som et veldig nyttig verktøy. Bak står Tore Grønningsæter ved den norske EU-delegasjonen i Brussel. Se også tidligere innlegg om nyttige EU-verktøy.

For drøyt to år siden skrev jeg i en Mandag Morgen-artikkel (pdf) at Europa har et akutt behov for nytenkning om integrering av minoritetsungdom. Det er vel ikke mindre riktig i dag. Artikkelen dreide seg om det tyske Start-prosjektet, der begavede og engasjerte ungdommer støttes økonomisk og får faglig oppfølging og kursing av lærekrefter på toppnivå samt rådgivning om videre utdannings- og karrierevalg. Bak prosjektet står Hertie-stiftelsen, og flere hundre ungdommer får stipend hvert år. Partnere som andre stiftelser, de tyske delstatenes utdanningsmyndigheter, skoler, bedrifter og privatpersoner bidrar økonomisk og på andre måter. Målet er at flere minoritetsungdommer skal ta høyere utdanning, og på sikt at en ny innvandrerelite løftes fram.

Men lykkes prosjektet? Ja, men det har også forbedringspotensial, går det fram av en ny studie (kun på tysk) fra Universitetet i Osnabrück.
(more…)

Foto: Incurable_hippie, Flickr (Creative Commons)

Selv om “geek“-ordet har fått en voldsom oppsving de siste årene, er mange unge jenter skeptiske til å gi seg selv den merkelappen. Mange 16 år gamle jenter sliter med å skulle identifisere seg med den gamle stereotypen av geeken: De store brillene, livet foran dataskjermen, det litt tomme blikket, den klønete adferden. EU vil gi geek-stereotypen et kulere image, og hevder at “Cyberella is IT”.

Anledning er 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, dagen da tallene skal telles opp og ulikhetene måles. Kvinner er dårligere betalt enn menn,  siste tall fra EU i dag er 17, 4 prosent i menns favær. Vi vet også at det er færre kvinnelige ledere og andelen hjemmeværende kvinner med ansvar for barneomsorg er mye større enn for menn. Dessverre tar det lang tid å endre på disse tallene, både i Norge og i EU.

Men når Europakommisjonen og kommissær for informasjonssamfunn og media, Viviane Reding, etterlyser flere Cyberellaer (i motsetning til Cinderella), så handler det først og fremst om holdninger, dernest om tall. EU (og Norge) har for få Cyberellaer eller IT-jenter, slik denne rapporten viser, og det er færre jenter som studere IT-relaterte studier i dag enn for noen år siden. Teknisk Ukeblad hadde nylig en sak om samme tema. Ikke bra!

Europabloggen snakket med kommissær Viviane Reding i dag, og hun mente at dette var et holdningsproblem, både blant unge jenter og blant arbeidsgivere som vegrer seg for å ansette IT-jenter.

Kommisjonær Viviane Reding (Foto: DG Informasjonssamfunn og media)

– Dette handler om holdninger. En del unge jenter er redd for at maskinene skal bite dem.  De tror at teknologi bare handler om maskiner, men egentlig dreier dette seg om mennesker og samfunnsrelaterte problemstillinger, slik som helse, innovasjon og kommunikasjon. Og industrien må bli flinkere til å jobbe med jenter, både fordi de trenger mer arbeidskraft og for å skape en bedre balanse i arbeidsstyrken sin, sa Reding til Europabloggen.

Hun selv kaller seg ikke en geek, hun kommer fra en guthenbergs bakgrunn med bøker og skriving. Men hennes tre gutter fikk henne interessert i dingser.

– For meg er ikke maskinene interessante i seg selv, men som utstyr eller verktøy, de kan utføre noe, for meg som politiske interessert enkeltindivid eller for samfunnet.

EU gjør blant annet to ting for å få flere jenter interesserert i teknologi og for få flere teknologibedrifter til å ansette jenter:

• De har en skyggedag, dvs at 500 unge jenter “skygger” eller følger kvinnelige ingenører eller programmerer, og ser hva de jobber med.
• EU har i dag lagt frem en “Code of Best Practise”, en samling av anbefalinger for hva teknologibedrifter kan gjøre for å rekruttere flere kvinnelige arbeidstakere og ledere, og for å holde på dem lengre.

Det er mulig EU klarer å oppnå mye med tiltakene de setter i gang, men på grasrotplan har jeg mye større tro på prosjekt som det nå globale nettverket Girl Geek Dinner, som synliggjør og bygger nettverk mellom kvinnelige geeker i en morsom setting. Hvem ønsker å starte det i Norge?

Tyskland avviser foreløpig en EU-plan for å redde de hardt rammede økonomiene i Øst-Europa. Under EU-toppmøtet i Brussel i dag foreslo Ungarn et EU-fond på opptil 190 milliarder euro. Ungarns statsminister Ferenc Gyurcsany advarte mot et nytt jernteppe i Europa (ikke ulikt opposisjonsleder Viktor Orban, som jeg skrev om nå i helgen).

De ni østeuropeiske landene (Polen, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia, Bulgaria, Romania og de tre baltiske statene) hadde sitt eget minitoppmøte før møtet med de andre 18 medlemmene. De går også inn for en plan for raskere inntreden i eurosonen. Kommentator Wolfgang Münchau mener at en rask “euroisering” er det beste virkemiddelet mot en truende økonomisk katastrofe i Øst-Europa:

In my view, the smartest answer to the prospect of meltdown is the adoption of the euro as quickly as possible. There is no need to switch over tomorrow. All we need tomorrow is a credible and firm accession strategy – one for each country – which would include a firm membership date and a conversion rate, backed up by credible policies.

Hvis finanskrisen driver landene i Øst-Europa konkurs, kan hele EU-samarbeidet ryke, advarer The Economist. Spørsmålet er om landene og de politiske lederne i Vest-Europa — “Old Europe” — forstår hvor alvorlig situasjonen faktisk er. Dette er ikke bare et teknisk-økonomisk spørsmål om statsfinanser og valutakurser. Det er neppe klokt å glemme at de gamle Warszawapakt-landene bare har 20 års erfaring med markedsøkonomi. Bloggkollega Yngland og jeg fikk fredag kveld et fascinerende innblikk i vurderingene til politiske ledere i et av landene som er hardest rammet av finanskrisen. Adenauer-stiftelsen markerer 20-årsjubileet for de øst-europeiske landenes (stort sett) fredelige overgang til demokrati med en serie arrangementer i sine lokaler i Berlin, og Ungarn var først ut. Blant gjestene var tidligere statsminister Viktor Orban, i dag leder for det største opposisjonspartiet Fidesz, og Imre Pozsgay, som var en sentral reformfigur i kommunistpartiet på 1980-tallet.

Viktor Orban (foto: orbanviktor.hu)

Ungarn spilte en nøkkelrolle i begivenhetene i 1989 med åpningen av grensen mot Østerrike. Ved den såkalte pan-europeiske picknicken 19. august fikk Jernteppet sitt aller første hull. Vi fikk høre både morsomme og bevegende detaljer fra denne og andre sentrale hendelser i 1989. Men dette var ikke bare en historiemarkering, selv om det er viktig nok å minnes de fredelige revolusjonene. Viktor Orban benyttet anledningen til å trekke linjene fra 1989 til 2009, og delte perioden inn i fire deler:
1. Innføringen av markedsøkonomi, demokrati og rettsstat (ungarerne kastet seg over mulighetene — 150 politiske partier ble registrert de første tre månedene!).
2. Kampen for integrasjon — medlemskap i EU og NATO.
3. Kampen for å høyne levestandarden, med mål om ta igjen mest mulig av vesteuropeernes forsprang. Ungarerne sammenligner seg helst med Østerrike, og her mente Orban at de ikke har fått til nok. Nå øker avstanden til “old Europe” igjen.
4. Dagens økonomiske krise, som kaster dype skygger over det som ellers i det store og hele er en 20 år lang suksesshistorie — de beste 20 årene siden Westfalen-freden, ifølge Orban!

Og det var her advarslene til Vest-Europa kom. Hvis vi ikke passer på nå, vil de store landene håndtere krisen slik at de ødelegger det indre marked, mente Orban, med klar adresse til de proteksjonistiske tonene som er kommet fra særlig Frankrike i det siste. Det er verdt å merke seg at østeuropeerne er de som klarest forsvarer prinsippene bak det indre marked nå. EU-landene i Sentral- og Øst-Europa må stå sammen om å forfølge egne interesser, sa Orban. Fortsatt har et flertall av ungarerne beholdt troen på det europeiske prosjektet, på integrasjon, mente Orban, men lot det skinne tydelig gjennom at dette ikke skal tas for gitt. Og Orban gikk dypere til verks: Sentraleuropeerne kan ikke lenger lete etter forbilder i Vesten, fordi krisen etter hans mening skyldes karakterproblemer i kapitalismens vestlige høyborger: Pengene ble ikke dårlig investert, de ble regelrett stjålet.

De østeuropeiske landene, i og utenfor EU, er ikke like ille ute alle sammen. Economist har en statusrapport som også går inn på årsaker til ulikhetene. Og International Herald Tribune skriver også om de nye øst-vest-problemene.

Hitler-kortet er slutten på alle seriøse debatter

Det er lett å trekke Hitler-kortet i en debatt, men det er ikke ufarlig. For slemmingen Hitler kan slå alle veier. Det har Høyres Per Kristian Foss fått erfare denne uken etter at han i en debatt med Fremskrittspartiets Siv Jensen om den angivelige islamiseringen av Norge – sammenlignet fremskritternes frykt for islam med nazistenes angrep på den jødiske minoriteten i Europa mellomkrigstiden.

I alle fall var det slik  Siv Jensen tolket Foss.

Men Hitler-logikk er ikke noe nytt. Den har faktisk sin egen lov. Den amerikanske internetteksperten Mike Godwin laget den allerede i 1990 – i nettets barndom. Godwins lov går ut på at jo lenger en debatt på nettet varer jo større er sannsynligheten for at noen trekker Hitler-kortet.

Hitler-argumentet går som følger. Du gjør noe som Hitler og hans nazister gjorde – altså er du like slem som Hitler. Og alle vet at han var verdenshistoriens slemmeste. Han startet en verdenskrig og forsøkte blant annet å utrydde jøder, sigøynere, psykisk syke og homoseksuelle. Nærmere 50 millioner mennesker mistet livet på grunn av følgene.

Hitler-argumentet kan brukes til det meste. Du kan for eksempel vise til at Hitler hatet sigarettrøyk – og vise til at ikke-røykere også har slike hitlerske trekk, fordi de vil forby folk å røyke på offentlig sted. Hitler var også vegetarianer så om du liker kjøtt kan du hevde at de som bare spiser grønt, har like ekstremistiske trekk som Hitler.

Slik Hitler-logikk har sitt eget latinske navn – Reductio ad Hitlerum.

På norsk burde det kanskje kalles “Hitling”? Det er i alle fall et farlig våpen. For om man retter det mot noen kan det like godt skyte tilbake. Ifølge Aftenposten er det nå Siv Jensen som bykser frem i meningsmålingene etter å ha brukt Hitler-kortet mot Per-Kristian Foss. Eller var det Foss som brukte det mot henne?

Hitler og Holocaust er et hett tema – ikke bare i Norge.

Selv 70 år etter den annen verdenskrig kan Hitler-kortet  true noen av verdens mektigste. For eksempel  Pave Benedikt XVI . Han forsøkte i all stillhet å forene noen sære avspaltede biskoper med moderkirken. Det han glemte å sjekke var Hitler-kortet. For den britiske biskopen Richard Williamson som oppholdt seg i Argentina var en av dem som fornekter at seks millioner jøder ble myrdet av nazistene i Holocaust. Er han nazist? Vet ikke, men i det mediene tok tak i Hitler-kortet var både han og paven i en håpløs omdømme-situasjon. Paven beklaget og Williamson måtte forlate Argentina med en truende knyttneve mot TV-fotografene.

En annen beryktet brukere av Hitler-kortet  er den tyske advokaten Horst Mahler. Denne uken ble han dømt til seks års fengsel for å ha utbredt materiale som fornekter Holocaust. Han ble fraktet rett fra rettsalen til fengselet p.g.a fluktfaren.

Han startet som 68-er og revolusjonær som ville ta et oppgjør med foreldregenerasjonens rolle under Hitler. Han var grunnlegger av den venstreorienterte terror-organisasjonen Rote Arme Fraktion og forsvarte flere av medlemmene der i rettsaker. De siste ti årene har Mahler beveget seg over til den andre politiske ytterlighet og markert seg med høyreekstremistiske standpunkter. Nå bruker han Hitler-kortet for å få oppmerksomhet om sine anti-jødiske synspunkter.

Men hvorfor har Hitler-kortet en slik makt? Ville det ikke være bedre å ignorere folk som sier noe så dumt som at Holocaust ikke fant sted? Gir man dem ikke uønsket oppmerksomhet? Det er vanskelig å si. Men når man ser på hva Hitler og høyreekstreme over hele Europa klarte å stelle i stand etter bare 12 år ved makten (1933-45) er det grunn til å ta dem alvorlig. Men ikke spille Hitler-kortet i utide.

EUobserver forteller i dag om en rapport skrevet for Nordisk ministerråd av Christian Ketels ved Harvard og Handelshögskolan i Stockholm, der behovet for at hele Norden går inn i eurosonen drøftes. Her er noen utdrag EUobserver har gjort:

The experience of the Nordic countries in the current crisis …leads to a need to review whether the other Nordic countries would be better off to follow the Finnish example and join the euro-zone…. The Nordic countries will have to discuss whether the changes in the global economy suggest more fundamental changes in their economic policy architecture… The balance of costs and benefits from operating an independent currency and staying outside the European Union might have shifted.

Dessverre er bare en smakebit tilgjengelig på Nordisk ministerråds nettsted.

Rapporten presenteres samtidig som de nordiske statsministrene møtes til et globaliseringsforum på Island.

Framtiden til det europeiske prosjektet — europeisk integrasjon — står på spill, skriver Timothy Garton Ash i dag. Svakhetene i EU-systemet slik det har blitt skrudd sammen siden slutten av 40-årene, og særlig siden 1989, begynner å vise seg, skriver han. Den økonomiske krisen setter samholdet på prøve, og det er akkurat nå en skjør balanse mellom europeisk solidaritet og nasjonal egoisme. Til slutt siterer Garton Ash EU-grunnleggeren Jean Monnet, som likte å si at det finnes to typer mennesker: de som vil være noe og de som vil gjøre noe.

Merkel i Kanzleramt (foto: oaø, CC-lisens by-nc/2.0/deed.en)

Tidligere i dag tok jeg turen til forbundskanslerens kontor her i Berlin, der Angela Merkel hadde satt av en time til å svare på spørsmål fra utenlandske journalister. Et par hundre hadde møtt opp. Som man kunne vente dreide mange av spørsmålene seg om krisen, så Merkel fikk muligheten til å vise om hun er en som vil gjøre noe. Hun er kjent for å være en dyktig politiker, men har også blitt hardt kritisert for å ha vært for passiv i håndteringen av krisen. Under spørsmålsrunden glimtet det til et par ganger, først da hun fikk sjansen til å snakke om skatteparadiser, et tema vi skrev om etter det uoffisielle toppmøtet på søndag. En sveitsisk journalist lurte på om det var en avstraffelse av Sveits at landet ikke var invitert til det kommende “G20”-møtet i London. Merkel nærmest fnyste av dette og sa at man ikke skulle føle seg forfulgt når man ikke er det. Hun håpet også at det skulle gå an å gjøre det så lite attraktivt å gjøre forretninger med skatteparadiser at flere vil tenke seg om (nøyaktig hvordan dette skulle gå til, sa hun selvsagt ikke). Den andre gangen det glimtet til var da hun ble spurt om grensetvisten mellom Slovenia og Kroatia. Slovenia blokkerer medlemskapsforhandlingene med Kroatia på grunn av denne uløste striden. Politikk er bare mulig hvis partene viser seg kompromissvillige — det er viktig at det ikke går prestisje i slike saker, sa Merkel. Her trakk hun linjene til to andre fastlåste europeiske konflikter: Kypros og Makedonia (der Hellas nekter å anerkjenne nabolandets navn). Her gjorde hun et nummer av å spørre sin pressetalsmann med påtatt undring om “hva er nå dette navnet vi bruker på Makedonia igjen — akkurat, FYROM, ja”. På dette punktet så også Merkel sitt snitt til å trekke linjene til EUs “founding fathers”. Budskapet: dette var folk som visste hva som var viktig å prioritere og hva man måtte la ligge for å få gjort noe.

Kanzleramt i Berlin (foto: froutes, CC-lisens by-sa/2.0/deed.en)

Den økonomiske krisen setter det internasjonale samfunnet på en hard prøve (“Nagelprobe”) i 2009, slo Merkel fast. Problemene kan bare løses i fellesskap, sa hun også. Men etterlot hun et inntrykk av å være en leder av det kaliberet som trengs i denne kritiske situasjonen? Det er jeg ikke helt overbevist om, selv om denne pressekonferansen ikke akkurat er det viktigste forumet å vise seg fram i. Som Garton Ash også skriver: en ting er hva en politiker kan gjøre, en annen hva velgerne tillater henne å gjøre. Og i år er det valg i Tyskland.