Europabloggen.no

To flagg og trekk over sidespeilet: ikke noe uvanlig syn i Berlin for tiden. Foto: Haakon Gunnerud.

At nasjonalstolthet og nasjonale symboler er kompliserte temaer i Tyskland, har naturlig nok med 2. verdenskrig å gjøre. Det at landet var delt i to i mellom 1949 og 1990 gjør heller ikke saken enklere.

Men fotball-VM (og EM) er tiden hvor det er lov å vise nasjonalfølelse. Avhengig av hvor langt landet når, kan det bli en måneds feiring. Flagg er overalt, og det er nesten ikke grenser for hva slags fan-artikler man kan finne. Øyevipper, BH-er, hårbøyler og revehaler er blant tingene man får kjøpt i de tyske fargene. Stern og Spiegel har laget oversikter over noen av dem.

Det er skrevet mye om hvordan fotball-VM 2006 hadde en forenende, patriotisk effekt på tyskerne, og at de endelig fikk utløp for følelser. Skjønt på fotballstadionet er det ikke noe nytt fenomen, noe man kan se på klipp fra VM i 1974 (Vest-Tyskland vant VM på hjemmebane) og 1990 (Tyskland vant VM i Italia).

Som blekkspruten Paul forutså, vant Tyskland kampen mot Ghana og er klar for 1/8-finale – noe som naturlig nok ble feiret. Nå har oppvarmingen til kampen mot England begynt, og overskriftene i både engelske og tyske aviser vil nok flomme over av metaforer og historiske henvisninger i dagene som kommer.

OK, dette blir litt ensidig, men tyskerne spiller ikke bare den beste VM-fotballen, de lager de beste videoene også! Her er en stilig versjon av Grand Prix-vinneren hvor du slipper Lenas merkelige engelsk.

100 % seriøs tysk fotballanalyse.

13 europeiske nasjoner deltar i VM i Sør-Afrika, og flere er blant favorittene til å løfte den store pokalen 11. juli. Illustrasjon: www.worldcupswallpapers.com.

Fotball-VM har avspark i dag, og 13 europeiske nasjoner er blant deltakerlandene. Dessverre er Norge ikke med – skjønt det er kanskje ikke så mange utenfor Norges grenser som savner Norge. Danske Nikolas Bendtner gjør i hvert fall ikke det.

Som vanlig er flere av de europeiske lagene blant favorittene, sammen med i første rekke Argentina og ikke minst Brasil (som ifølge analytikere hos Danske Bank vil vinne VM). Tiden vil vise om vi får en reprise av 2006, da bare europeiske land var igjen da man kom så langt som til semifinalene.

Mer utførlige oversikter er å finne på mange nettsider, som for eksempel hos VG eller Nettavisen. Ivrige lesere av de nettsidene vil nok kjenne igjen noen argumenter her. Det er forøvrig ikke lett å predikere eksakt hvem som vil vinne eller hvor langt de ulike landene vil gå; tidligere landslagssjef Semb mener for eksempel at 9 land kan stikke av med seieren. Men her er i hvert fall en oversikt over europeiske deltakere, rangert etter hvor langt undertegnede tror de vil nå (synkende rekkefølge).

Spania: Er for mange en favoritt til å vinne turneringen. Statistisk sett blir det vanskelig for Spania. Sist gang en regjerende europamester vant VM var i 1974, da Vest-Tyskland tok hjem seieren. Men de slapp å transportere pokalen langt, de spilte nemlig på hjemmebane, noe som må sies å være en stor fordel i et slikt mesterskap. I tillegg har Spania for vane å ikke gjøre sitt aller beste i VM, og har aldri klart medalje i VM før. Men med Xavi, Iniesta, Fabregas, Torres og David Villa blant spillerne å velge fra kan det være at tiden er inne for å endre på det (og nevnte Fabregas og Torres er ikke engang garantert en plass i startoppstillingen). Riktignok har noen av nøkkelspillerne vært skadet til inntil nylig, men 6-0 over Polen nylig viser at storformen er inne. Har knapt tapt en kamp de par siste årene. (Artikkel fortsetter under bildet.)
(more…)

Wim Lagendaal skyter utenfor, landskamp Nederland-Belgia i 1932 (foto: Nationaal Archief)

Vi tipper at ganske mange i den nederlandske befolkningen er mer opptatt av oransjetrøyenes innsats i Sør-Afrika enn morgendagens valg. Nationaal Archief følger opp og har publisert en flott samling historiske fotballbilder.

Faksimile: Süddeutsche Zeitung Magazin

Tyske Süddeutsche Zeitung hadde i uken som var en reportasje om Norge som hovedartikkel i sitt ukentlige fredagsmagasin.  ”Kein schøner Land” er ført i pennen av Torgrim Eggen, og noen vil kanskje hevde at den er i overkant positiv til Norge som land:

”Norge er bedre, mer moderne, mer verdt å leve i enn ethvert annet land i verden, sier statistikkene. Altså et paradis?” Slik lyder ingressen, som underbygges med henvisninger til oljefond, topping av FNs Human Development Index, tilnærmet likestilling mellom kjønn, sosial ro og tillit, lav arbeidsledighet m.m. Noe som jo er riktig, men å konkludere med at de eneste som lider i Norge er forfattere – hva skal de fylle sine sider med, når alt er storartet? – høres noe pompøst ut, skjønt det er kanskje halvveis ment som en spøk.

Et interessant poeng Eggen bringer frem, er hvor mye vi flyr i Norge. På et tidspunkt var det flere flygninger mellom Oslo og Trondheim enn det var mellom London og Paris. Og i 2008 var tre norske innenriksflygninger blant de 20 travleste rutene i Europa.  Et tegn på sviktende togtilbud?

Jonas Gahr Støre blir brukt som eksempel på at ”likhetsideologien” i Norge står sterkt. Som snobb med utdanning fra fransk eliteuniversitet var han for lite folkelig. Men etter å ha innrømmet hvor godt han synes Pizza Grandiosa smaker, ble han godtatt: ”Slik fikk snobben muligheten til å demonstrere at også han satte til livs søppel, slik som alle andre”. Hvorvidt det er hele årsaken til at folk liker Støre tviler jeg på, men i det minste en artig anekdote.

Lena fra Tyskland vant Melodi Grand Prix i Oslo og fikk kyss, klapp og klem fra fjorårsvinneren Alexander Rybak. Men hvem stemte egentlig på henne?

For det var første gang siden 1982 at Europas mest folkerike land vant en GP-finale. Den gangen sang 16 år gamle Nicole om fred i verden på fire språk (tysk, engelsk, fransk og nederlandsk).

Det var kald krig i Europa på den tiden og atomrakettene pekte mot hverandre fra øst og vest. Tyskland lå som mulig slagmark midt på kontinentet og sympatien strømmet mot den spinkle, skjøre, unge jenta fra det delte og krigsherjede landet.

Tre år tidligere hadde Tyskland vært nære på med GP-klassikeren “Dschinghis Khan” som kom på 4.plass i 1979. Men den var kanskje for krigersk for et land som har startet to verdenskriger. Eller var den for ufrivillig morsom? Den endte i alle fall opp som stammesangen for folk som verken kan danse eller synge (med det fryktelig fengende refrenget HA-HA-HA-HA!)

Under Lenas seier i år strømmet 12-poengerne igjen inn til tyskerne. De som ellers er vant til å gjøre det så dårlig at de foretrekker å gå på kneipe og drikke øl for å være i fred for nye GP-nederlag på TV. I år samlet tusener av mennesker seg på gatene og så på offentlig TV. Stemningen var elektrisk som under fotball-VM for fire år siden.

(more…)

Best i test. Wien er valgt til verdens beste by å bo i. Byens romslige wienerschnitzler er i alle fall et godt argument. Foto: Mikel Ortega. CC:by-sa)

Verdens beste by å bo i er Wien, fulgt av Zürich og Geneve. De tre mellomeuropeiske byene leder an i en undersøkelse gjort av rådgivningsselskapet Mercer.

Oslo ligger på 24.plass mellom Hamburg og Dublin. De nord- og mellomeuropeiske hovedstedene dominerer listen sammen med kanadiske og australske byer. Verdens verste byer å bo i er Bagdad, Harare og Port au Prince. Mercers liste er den mest anerkjente av flere slike storby-rankinger.

Kriteriene for målingen er alt fra boligpriser og skoletilbud via politisk stabilitet og kriminalitet til klima og miljøstandard. I den siste kategorien gjør Oslo det skarpere enn i hovedfeltet og havner på en delt niendeplass med Stockholm, men etter både København (nr.8) og Helsinki (nr.3).

I Europa er Athen den store taperen med en markant dårligere utvikling på grunn av miljø (branner) og politisk usikkerhet (streiker, opptøyer). De europeiske byene som klatret raskest på listen ifjor var hovedsteder i tidligere kommunistiske land. Byer som Beograd (Serbia), Ljubljana (Slovenia), Tallinn (Estland) og Praha (Tsjekkia) ble vinnerne i undersøkelsens europeiske del.

Illustrasjon: NRK / EBU.

… i hvert fall den delen av Europa som er interessert i Melodi Grand Prix – Eurovision. Nå som årets Champions League-finale er vel overstått og Inter Milan for første gang på 45 år har vunnet Europas gjeveste fotballturnering for klubblag, er det neste store europeiske arrangementet denne ukens musikkfestivitas i Norge.

Norge er antatt å komme blant topp 10, mens Aserbajdsjan og Tyskland står frem som to av de største favorittene. Noe NRK antageligvis er glad for, tatt i betraktning hvor mye det koster å arrangere Eurovision.

Naturlig nok får favorittene en god del spalteplass. Omtalen av aserbajdsjanske Safura i norsk presse har riktignok i stor grad vært redusert til spørsmålet om hvorvidt hun egentlig bare er 17 år.

19 år gamle Lena har i følge Spiegel på få måneder gått fra kun å synge i dusjen til og ha tre topp 5-singler i Tyskland. Retten til å representere hjemlandet fikk hun gjennom å vinne TV-konkurransen ”Unser Star für Oslo”, skjønt alle er ikke imponerte. En tysk kommentator mener engelsken hennes høres ut som om en svensk logoped skulle ha imitert Ali G., og frykter at tusener – om ikke millioner – unge tyskere skal ta etter henne og ende opp med å være like dårlig i engelsk som utenriksminister Westerwelle. Det er med andre ord ikke bare norske Didrik som får kommentarer for engelskuttalen.

Den britiske programlederen Ian Wright har forøvrig laget tre ”count down-program” til årets Eurovision som er å se online.