Europabloggen.no

Det er ingen mangel på konferanser og seminarer om EU, men Dahrendorf-symposiet i Berlin i dag ser ut som en av de mer interessante. Symposiet streames live og innleggene presenteres fortløpende på en egen blogg.

Blant innlederne er Simon Hix, professor ved London School of Economics. Antakelig overraskende for alle som er vant til å høre kritikk, for ikke å si latterliggjøring av EU-parlamentet, presenterte Hix forskning som viser at institusjonen utvikler seg til et stadig mer velfungerende parlament:

He thus concludes that the European Parliament is becoming an ever more attractive democratic arena and, indeed, a well working parliament, which no doubt reflects the democratic discourse in Europe. In doing so, it provides a stark contrast to the closed-door decision making of the council, which structurally works more like a senate. He ended his presentation with the question on how to bridge the gap between public perception of democratic deficits and the improving performance of European Parliament? Tackling this question will be fundamental for the EP to gain public support. In the following discussion, he argued for an election of the EC President out of a set of rivalling candidates, to provide a focal point to the decisions made in the EP, as direct elections are still to far off.

Fra rødt rundt millenniumsskiftet til blått i 2011. Grafikk: The Guardian.

Det er på ingen måte noen nyhet at de fleste europeiske land styres av “blå” regjeringer og at sosialdemokratene sliter, noe man også kan se på vår liste over valg og regjeringer. Ifølge David Miliband må man tilbake til tiden rundt første verdenskrig for å finne en tilsvarende høyredominans. Høyresidens valgseiere kommer også bra frem i The Guardian sin interaktive grafikk, hvor man kan se utviklingen fra 1972 og frem til i dag. Mens det for nær 40 år siden var blått i vest og rødt i øst, var Europa rundt milleniumsskiftet nesten helt rødfarget. Nå derimot har det politiske kartet endret seg.

Kartet ser muligens noe rødere ut enn hva virkeligheten egentlig tilsier. Finland har f.eks. en koalisjonsregjering bestående av seks partier, deriblant Sosialdemokratene, Venstrealliansen og De grønne – men ettersom det konservative Samlingspartiet er det største av partiene, regnes det av The Guardian som en høyreregjering. Og de har i skrivende ikke lagt inn Helle Thorning-Schmidt som ny sosialdemokratisk statsminister i Danmark…

Hvilken italiener er verdens mektigste? Fra 1.november er det ikke lenger sexfikserte, superrike, statsminister Silvio Berlusconi. Nå kommer Super-Mario. Draghi til etternavn. Den nye presidenten i den europeiske sentralbanken (ESB)

Silvio Berlusconi har i snart 20 år dominert italiensk politikk og er landets lengst sittende regjeringssjef. Selv om han er omstridt i hjemlandet har han overlevd over 50 mistillitsvotum og over 2000 rettsaker. Men euro-krisen kan bli hans bane. For Italia er nå EUs sårbare hæl.

Landets gigantiske gjeld på 1 900 milliarder euro (over 14 000 milliarde rkroner) er så stor at selv Tyskland og Frankrike ikke kan tre støttende til om markedets tillit til landet kollapser.

Over til Mario

En ny italiener kommer på banen denne uken. Mario Draghi blir den nye europeiske sentralbanksjefen etter franskmannen Jean-Claude Trichet. Super-Mario er er en ganske annen type italiener enn sex-fikserte Silvio. Han er kjent verden over som en pragmatisk og effektiv finansmann som løser kriser i stedet for å skape dem. Han er født i Roma, utdannet i USA og har jobbet i Asia og anerkjent over hele Europa. Rett mann for globale kontakter og en mann med mer politisk og økonomisk  krisefølelse enn oldingen Silvio.

(more…)

Russland har i to tiår søkt medlemskap i Verdens handelsorganisasjon WTO — uten å lykkes. Men vil egentlig Russland inn i WTO? Og hvem avgjør saken?

Om Russland får medlemskap kan i denne runden bli avgjort 15. desember. Russland er nå den suverent største økonomien utenfor WTO, og investorer verden over venter på avgjørelsen.

Tvetydig fra Putin
I Moskva er stemningen for et WTO-medlemskap delt. På den ene siden har Russland i lang tid uttalt at de ønsker å bli medlem. Men på den andre siden kommer stadig Vladimir Putin med negative uttalelser i forhold til Russlands eventuelle WTO-medlemskap.

Putin sier blant annet at det er ”fifty-fifty” gode og dårlige sider ved et medlemskap for Russland. Men innrømmer at de positive sidene kan veie noe tyngre. I tillegg tyder kanskje hans utspill om den Eurasiske Union i siste innspurt av WTO-forhandlingene på at statsministeren ikke er veldig innstilt på at Russland blir medlem.

Frykter nedlagt industri og sosial uro
Det man er redd for fra russisk hold er at enkelte sektorer skal bli utkonkurrert, da man vil få en sterkere internasjonal konkurranse. Mange sektorer er i dag beskyttet av høye tollsatser — som gjør det vanskelig for utenlandske aktører å konkurrere på det russiske markedet.

Dersom Russlands egne bedrifter vil utkonkurreres, vil dette kunne føre til stor sosial uro i mange av de industrielle millionbyene. Dette er noe Putin, som ledende presidentkandidat, ikke vil risikere. Spesielt med tanke på at en av Putins høyeste prioriteter er nettopp sosial stabilitet.
(more…)

Knut Arne Sanden ved LOs kontor i Brussel — som også er gjesteskribent her på bloggen — oppsummerer euro-situasjonen etter de siste toppmøtene i en artikkel på LOs nettsider. Sanden trekker blant annet fram et avisinnlegg fra den tidligere britiske statsministeren John Major, som tror tettere integrasjon mellom eurolandene også vil ha virkninger for andre:

Det virkelig interessante i hans observasjon er at det vil tvinge også de 10 øvrige landene utenfor €urosonen til et tettere samarbeid fordi konsekvensene vil bli merkbare. OG det samme må gjelde for EFTA-landene som Norge, Island, Liechtenstein og Sveits som heller ikke kan sitte igjen på grenen og se passivt på. Kanskje mannen er framsynt?

Tittelen har jeg hentet fra Sandens avslutningsavsnitt — anbefales!

Lederne for eurolandene ble sittende til kl. 04 før de ble enige. Sluttdokumentet er på 15 sider (pdf). Det inneholder en “frivillig” avtale med bankene om ettergivelse av gresk gjeld samt andre tiltak som skal bringe Hellas’ statsgjeld ned til 120 prosent av BNP innen 2020. Videre er det enighet om hvordan EFSF skal gis større finansielle muskler (leveraging) uten at landene øker sine garantier. Det viser seg at det ble ja takk, begge deler til de to alternativene som hadde sirkulert på forhånd:

We agree on two basic options to leverage the resources of the EFSF:
• providing credit enhancement to new debt issued by Member States, thus reducing the funding cost. Purchasing this risk insurance would be offered to private investors as an
option when buying bonds in the primary market;
• maximising the funding arrangements of the EFSF with a combination of resources from private and public financial institutions and investors, which can be arranged through Special Purpose Vehicles. This will enlarge the amount of resources available to extend loans, for bank recapitalization and for buying bonds in the primary and secondary markets.
The EFSF will have the flexibility to use these two options simultaneously, deploying them depending on the specific objective pursued and on market circumstances. The leverage effect of each option will vary, depending on their specific features and market conditions, but could be up to four or five.

Avtalen inneholder mer, blant annet om nok en runde med styrking av koordinering og gjensidig kontroll eurolandene i mellom. Det synes klart at det gjenstår opptil flere djevelske detaljer å utarbeide.

Det aller viktigste spørsmålet vil fortsatt beskjeftige analytikere, politikere og borgere: Er dette de riktige tiltakene? Vil de fungere, eller vil de i verste fall forsterke problemene? Den nagende tvilen er ikke fjernet.

(Se også: En kortere pressemelding med resultatene).

EU-toppmøtet er i gang i Brussel. Angela Merkel har med seg i veska et stort flertall fra dagens Bundestag-avstemning. Regjeringssjefene skal greie ut mange uavklarte spørsmål, og ikke minst: De må endelig formulere detaljene i avtalene om hvordan krisefondet EFSF skal gis større muskler, hvordan bankene skal tilføres mer kapital, og hvordan Hellas skal få delvis ettergitt statsgjeld.

Hvorfor detaljene er så djevelsk viktige, forklarer Stephen Fidler godt i en analyse av hvordan EFSF skal få mer slagkraft. Videre redegjør han for hvilke to løsninger som diskuteres:

There are two options to boost the EFSF. One would provide investors with first-loss insurance certificates that could be traded separately from the bonds they insure. The second would create a special-purpose investment vehicle (SPIV) into which the EFSF would put the first-loss capital, and others would put in money with higher seniority in case of default. The two are economically equivalent. However, option 2 is being structured to encourage investment from sovereign wealth funds, which may have other interests in play rather than a pure risk-reward calculation.

Det er i alternativ 2 det norske “pensjonsfond utland” kan komme inn, eller på annen måte norske midler. EU håper nok enda mer på kinesisk interesse. EFSF-sjefen Klaus Regling reiser fredag til Beijing for å få Kina med på å redde de kriserammede eurolandene.

Den beste minutt-for-minutt-dekningen utover kvelden har nok FTs The World-blogg.

Det sveitsiske folkepartiet spilte mye på innvandring i valgkampen, og plakater med "Nå er det nok! Stopp masseinnvandringen" og "Sveitsere stemmer SVP" var å se overalt. Alle foto i artikkelen: Haakon Gunnerud.

Søndag 23. oktober ble det valgt representanter til parlamentet her i Sveits. Alle de 200 representantene til Nationalrat (“store kammer”) ble valgt, samt 29 av 46 representanter til Ständerrat (“lille kammer”). Kommentaren her gjelder primært Nationalrat.

Valgkampen har blitt betegnet som uvanlig rolig og harmløs, skjønt Det sveitsiske folkepartiet (SVP) spilte mye på innvandrerstopp og fremmedfrykt i sine valgkampsplakater. Tidligere i år var atomkraftverk og energi hyppig debatert, men i valgkampen var det ikke et viktig tema. Militærreformer og kjøp av jagerfly har vært oppe til debatt, og såklart også den økonomiske situasjonen, mens EU som tema har vært unngått mest mulig. Valgdeltakelsen var den høyeste siden 1975, men fortsatt under 50 % (49,1). Sentrumspartiene fikk noe økt oppslutning på ytterfløyenes bekostning, og for første gang på flere valg gikk SVP tilbake. Også innad i sentrum ble maktforholdene noe endret, med flere mandater til de grønnliberale samt borgerligdemoratene i BDP (utbrytere fra SVP).

På et par punkter skiller Sveits fra de fleste andre land. Antallet folkeavstemninger og muligheten for å kreve disse gjør nok sitt til at parlamentsvalget ikke blir så sentralt som vi er vant til i Norge. Videre er det ikke et parlamentarisk styresett; regjeringens syv medlemmer velges av parlamentet etter forholdsmessige prinsipper. Slik blir alle de store partiene representert, og endringer i partienes valgresultater trenger ikke bety endret maktforhold i regjeringen. For det tredje er kamrene i parlamentet like viktige på den måten at lover må vedtas i begge, og Ständerratsvalget er preget av fokus på enkeltpersoner fremfor partier. I Ständerrat sitter 2 representanter for hver kanton (samt 1 fra de såkalte halvkantonene) uavhengig av kantonens størrelse, og kan minne litt om Senatet i USA.

Se et utvalg valgkampplakater fra Sveits under tabellen med valgresultatet.

[table id=18 /]

(more…)

Søndagens EU-toppmøte nærmer seg og vi slår til med en ekstrautgave av kriserunden (FT har i dag en “live” kriseblogg, hvis du vil ha det fra minutt til minutt).

EFSF-muskler: Fortsatt mye usikkerhet om hvordan det midlertidige krisefondet kan få pumpet opp musklene utover de 440 milliardene euro det nå rår over etter at alle 17 eurolandene har godkjent den siste utvidelsen. Nå skrives det mye om et forsikringskonsept der EFSF gir delkasko-garanti til långivere, f.eks. på 20 prosent. Slik skal fondet kunne pumpes opp til 1 eller sågar 2 billioner euro. Det er (forståelig nok) mange som er urolig over dette. Spekulerer politikerne mot markedet? WSJs Brussel-blogg går gjennom tallene.

Sarkozys gatecrashing: Frankrikes president lot fødsel være fødsel og dukket uanmeldt opp på sentralbanksjef Trichets avskjedsmiddag i Frankfurt i går kveld. Det utviklet seg til et spontant minitoppmøte Tyskland-Frankrike-ESB-EU-kommisjonen-Rådet; en dramatisk natt, ifølge Spiegel. Frankrike og Tyskland skal ennå ikke være enige om EFSF-løsningen.

Det dreies og spinnes: Å vri og vende på toppmøteforventninger er et eget fag.

Tysk lønnsbonus: Et hovedproblem med eurosonen er spriket i konkurransedyktighet mellom landene. Det siste tiåret før finanskrisen steg tyske reallønninger bare så vidt, mens de greske og spanske økte kraftig. Å snu dette ville hjulpet en hel del (siden Hellas & co ikke kan devaluere). Derfor er dagens prognose fra den tyske regjeringen positiv: Tyskernes lønninger vil stige med 3 prosent neste år, og arbeidsledigheten vil fortsette å falle. Dårligere tider på verdensmarkedet vil ramme eksporten, men mer av økonomien vil bæres av innenlandsk forbruk. Hvis bare grekerne kunne slutte å streike…

Greske tanter i Sveits: Velhavende grekere har angivelig saltet ned 200 milliarder euro i sveitsiske banker, og mye av det skal være unndratt beskatning. De to landene har innledet samtaler om en skatteavtale, bekreftes det.

EU ved vippepunktet: EU gjennomlever en trippel krise, skriver Andre Wilkens i Open Democracy — en økonomisk, en politisk og en identitetskrise. EU er ikke “too big to fail”. Mangelen på folkelig deltakelse og legitimitet for europeisk integrasjon er blitt en systemisk risiko.