Europabloggen.no

Både Nato og EU vil få viktige roller i gjenoppbyggingen og utformingen av det nye Libya, noterer Wall Street Journal. Nato kan få en militær rolle selv etter Gaddafis fall; Libya blir ikke stabilt igjen over natten. Og det er EU som vil måtte betale for mye av gjenoppbyggingen, mener Ian Lesser fra German Marshall Fund. EU er på sin side i gang med planleggingen, sier talsmann Michael Mann:

We have post-Gadhafi planning going on… we do have a number of scenarios that we have worked in terms of our assistance post-Gadhafi.

Inntil nylig ble eurobonds — felles statsobligasjoner garantert av alle landene i eurosonen — sett som en urealistisk ide klekket ut ved brüsselske tankesmie-skrivebord. Men de siste par ukene har debatten om eurobonds som essensiell ingrediens i en varig og stabil løsning på eurosonens problemer eksplodert, ikke minst i Tyskland. SPD og De grønne har lenge vært åpne for eurobonds, og i det siste har stemmer i Angela Merkels CDU også luftet muligheten — eller i hvert fall sagt at man ikke kan avvise den kategorisk. Nå i helgen kom Merkel riktignok opp med et stykke effektiv retorikk: Felles garantert gjeld løser ikke problemene, det fører lukt til en “gjeldsunion”.

Hva er så euro-obligasjonene? Jeg har bidratt til en grundig gjennomgang i en sak i denne ukens Mandag Morgen (krever abonnement). Mye av debatten har blitt fokusert rundt et opprinnelig forslag fra økonomene Jakob von Weizsäcker og Jacques Delpla. Essensen her er at eurosonens samlede gjeld deles i to. En “blå” del som utgjør opptil 60 prosent av et lands BNP (dette er gjeldsgrensen i Maastricht-avtalen) garanteres av alle 17 euroland i fellesskap. Har et land gjeld utover dette, må den finansieres av “rød” obligasjoner som landet selv må utstede. Ideen er at den blå gjelden får en lav rente og har førsteprioritet, mens den rød gjelden blir atskillig dyrere og har annenprioritet. Dermed skal hvert land gis et sterkt insentiv til å presse gjelden ned mot 60 prosent av BNP. Om dette virkelig vil fungere, er et omstridt spørsmål.

En rundspørring blant økonomer og finansfolk som Reuters gjorde sist uke, viser at et stort flertall ser eurobonds som del av en god løsning på eurokrisen. Mange tror de første obligasjonene kan utstedes alt neste år eller i 2013.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble ordvalg er spesielt verdt å følge i disse dager. Schäuble regnes som den tyske regjeringens mest overbeviste “europeer”; samtidig er han en dreven realpolitiker. Hans linje nå er at han sier at eurobonds ikke er aktuelt så lenge eurolandene ikke fører en felles finanspolitikk. Med andre ord, det kan bli aktuelt, hvis… I et intervju i helgen sa han at han “som privatperson” ikke ville hatt noen problemer med å delegere suverenitet til Brussel, og gjerne aksepterer en felles EU-finansminister (som ESB-sjefen har foreslått). Så fortsetter han: “Som tysk finansminister, derimot, sier jeg: Her og nå er det vår oppgave å løse problemene så raskt som mulig basert på de eksisterende traktatene. Vi kan ikke gå lenger og raskere på veien videre [mot politisk union] enn vi klarer å overbevise folk i medlemslandene og deres parlamentariske representanter om.”

Det er lett å forstå Schäubles posisjon. Spørsmålet om demokratisk legitimering av videre skritt mot en reell politisk union kan aldri neglisjeres. Thomas Klau i European Council on Foreign Relations mener toppmøte-krisehåndteringen i regi av statslederne har vist seg som et “ineffektivt oligarki” altfor dominert av de store landene. Krisen leder oss mot dypere integrasjon og sterkere europeiske institusjoner, ikke av idealisme, men av nødvendighet og av hensyn til behovet for effektiv beslutningstaking og ledelse, mener han:

As it is clearly not a sustainable option for the eurozone to grant its members full economic, budgetary, financial and fiscal room for manoeuvre, the only alternative to an inefficient oligarchy of national leaders is a strengthening of the political bodies less prone to takeover from the strongest and biggest nations, meaning the European Commission and the European Parliament. (…) The eurozone needs the powerful, politically game-changing instrument of eurobonds – and eurobonds will ultimately need federal, democratically controlled institutions to give them sufficient legitimacy.”

Til denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet om Finlands forhold til EU etter jordskjelvvalget i april. Kommentarene i utenlandske medier til Sannfinnenes brakvalg var preget av en slags moralsk forargelse og skuffelse over at befolkningen i enda et land hadde falt for populistisk anti-Brussel-retorikk — og kanskje særlig at dette skjedde i et land som hele tiden har vært en lojal og konstruktiv EU-partner. Finske eksperter er langt fra så rystet over valgutfallet; snarere kan det innebære en slags normalisering (det har hele tiden vært en substansiell andel av befolkningen som har vært kritisk til EU-medlemskapet, som i de andre nordiske landene) og til og med demokratisk fornyelse (det ligger an til mye mer offentlig debatt om europapolitikken, som har vært sterkt preget av finsk konsensuspolitikk).

En viktig kilde i saken er en artikkel av Kaisa Korhonen og Juha Jokela om Finland etter valget. Avslutningsavsnittet framhever demokratiaspektet:

From a pro-European point of view, any scenario may seem like bad news, but at best, this abrupt departure from the status quo might promote European democracy. Paradoxically, the European economic crisis has brought the EU closer to the Finns and for the first time since joining the EU, at least some aspects of European integration are being widely debated in Finland. Moreover, Finnish society seems to be re-politicizing on many fronts – in workplaces, on the streets and in social media – and people are once again joining political parties as well as NGOs. The 2011 elections are proving to be not only a big bang for the True Finns, but also a big bang for political activism in the country in a wide variety of forms.

Resultatet av gårsdagens valg i Portugal blir etter all sannsynlighet en flertallskoalisjon av liberale og konservative partier. Dermed slutter portugiserne seg til det store flertallet av EU-land. Kun Spania, Hellas og Kypros styres nå av sosialdemokrater eller sentrum-venstre-regjeringer (se oversikt).

Pedro Passos Coelho fra partiet PSD overtar som statsminister etter Jose Socrates fra sosialistpartiet (PSD har “sosialdemokratisk” i partinavnet, men partiet er liberal-konservativt). Coelho vil trolig danne koalisjon med det konservative Partido Popular.

Det klare valgresultatet kan bidra noe til å styrke finansmarkedenes tillit til Portugal:

“This result will be seen as positive by markets and investors,” said Filipe Garcia, head of Informacao de Mercados Financeiros consultants in Porto. “It allows for a stable government that can last the full mandate and that is positive.”

OPPDATERING 21. juni: Passos Coelho har nå som ventet overtatt som statsminister for en koalisjon mellom Sosialdemokratene og Partido Popular.

[table id=15 /]

Den europeiske sentralbankens sjef Jean-Claude Trichet ble i går tildelt Karlsprisen for 2011. I takketalen presenterte han flere ideer om hvordan framtidige økonomiske problemer i euroland kan håndteres (med andre ord, bedre enn dagens kaotiske strev med Hellas, Portugal og Irland). I en første fase kan de øvrige landene yte økonomisk støtte koblet til et reform- og spareprogram. Hvis dette ikke gir resultater, må eurosonens institusjoner kunne gripe inn og til og med kunne legge ned veto mot nasjonale økonomiske beslutninger. Slik ser Trichet for seg at denne inngripen i suvereniteten skal forsvares og fungere:

The rationale for this approach would be to find a balance between the independence of countries and the interdependence of their actions, especially in exceptional circumstances. We can see before our eyes that membership of the EU, and even more so of EMU, introduces a new understanding in the way sovereignty is exerted. Interdependence means that countries de facto do not have complete internal authority. They can experience crises caused entirely by the unsound economic policies of others. With a new concept of a second stage, we would change drastically the present governance based upon the dialectics of surveillance, recommendations and sanctions. In the present concept, all the decisions remain in the hands of the country concerned, even if the recommendations are not applied, and even if this attitude triggers major difficulties for other member countries. In the new concept, it would be not only possible, but in some cases compulsory, in a second stage for the European authorities – namely the Council on the basis of a proposal by the Commission, in liaison with the ECB – to take themselves decisions applicable in the economy concerned. One way this could be imagined is for European authorities to have the right to veto some national economic policy decisions. The remit could include in particular major fiscal spending items and elements essential for the country’s competitiveness.

I et mye lengre perspektiv bør EU få et eget finansdepartement, fortsetter Trichet i talen.

Not necessarily a ministry of finance that administers a large federal budget. But a ministry of finance that would exert direct responsibilities in at least three domains: first, the surveillance of both fiscal policies and competitiveness policies, as well as the direct responsibilities mentioned earlier as regards countries in a “second stage” inside the euro area; second, all the typical responsibilities of the executive branches as regards the union’s integrated financial sector, so as to accompany the full integration of financial services; and third, the representation of the union confederation in international financial institutions.

Journalisten og forfatteren Misha Glenny dekket Balkan-krigene på 1990-tallet for BBC. Han har skrevet to bøker om emnet. Her er hans kommentar til arrestasjonen av Ratko Mladic.

(more…)

I anledning pågripelsen av Ratko Mladic, snart 16 år siden massakren i Srebrenica, minner vi om hva FNs krigsforbryterdomstol i Haag har tiltalt den tidligere generalen for de bosniske serberne for:

• the direct involvement in the genocide committed after the fall of Srebrenica in July 1995;
• the killing of close to 8,000 men and boys following the fall of this enclave;
• the terror inflicted upon civilians during the 1992-1995 siege of Sarajevo;
• the widespread campaign of persecutions, deportation, torture and murders during 1992 in large parts of Bosnia and Herzegovina, including infamous detention camps like Omarska, Keraterm, Manjača and Trnopolje in northwestern Bosnia and Herzegovina.

Mladic har vært etterlyst av krigsforbryterdomstolen siden 25. juli 1995.

Regjeringsforhandlingene etter riksdagsvalget i Finland begynner etter påske og kan komme til å ta sin tid, minst fire uker, ifølge YLE. Sannfinländarna (jeg klarer ikke å få meg til å skrive “Sannfinnene”, skal dette virkelig bli den offisielle norske oversettelsen?) regner med å komme med i regjeringen etter sin utrolige valgseier.

Valget er virkelig det finske gjennombruddet for kritikk av overføring av makt fra nasjonalstatene til EU-institusjonene. I EU-parlamentet sitter Sannfinländarna i gruppen Frihet og demokrati i Europa sammen med bl.a. britiske UKIP, italienske Lega Nord og Dansk Folkeparti. Alle befinner seg et sted ganske langt ute på høyresiden, men som også Klassekampen er inne på, det blir for enkelt å plassere Sannfinländarna i høyreekstrem-båsen. Her er detaljene viktige. Finlands utenriksminister er allerede ute og advarer utenlandske medier mot stereotypisering av partileder Timo Soini.

Jeg har ikke registrert at Nei til EU har kommentert utviklingen i Finland. Det ville vært svært interessant å høre hva man der i gården mener om det siste medlemmet i familien av nordiske integrasjonsmotstandere. Ettersom det har gått dårlig for svenske og danske EU-motstandere i det siste, er vel dette gode nyheter?

OPPDATERING: Kapitalismus skriver om europeisk høyrepopulisme etter det finske valget, og lenker til en analyse av finsk politikk og Sannfinländarna skrevet av Anders Ravik Jupskås ved UiO:

Denne holdningsmessige kombinasjonen av en omfattende velferdsstat, fokus på kjernefamilien, skepsis ovenfor utviklingen i EU, mer fokus på nasjonal identitet (i det finske tilfellet: kravet om å fjerne svensk som obligatorisk fag i skolen) og ønsket om en mer restriktiv innvandringspolitikk har stor støtte i befolkningen mange Vesteuropeiske stater – inkludert i Finland. I mange tilfeller bør vi heller stille spørsmålet, slik den nederlandske forskeren Cas Mudde gjør: Hvorfor er ikke disse partiene enda større?

OPPDATERING 22. juni: Det tok to måneder, men nå har Finlands nye regjering overtatt. Statsminister er Jyrki Katainen fra det konservative Samlingspartiet. Hele seks partier er med i regjeringen — de andre er Sosialdemokratene, Svenska folkpartiet, Kristdemokraterna, Vänsterförbundet og de Grønne. Med andre den reneste regnbuekoalisjonen. Det ble først forhandlet med Sannfinnene, men det ble ingen enighet med dem. Det blir spennende å se hvordan Soini & co nå håndterer tilværelsen som stort opposisjonsparti.

[table id=14 /]

EU-kommissær Cecilia Malmström presenterte i dag Kommisjonens evaluering av datalagringsdirektivet. Pressekonferansen ble en kortvarig affære; flere journalister til stede i Brussel var tydeligvis mer opptatt av konfliktene rundt innvandringen fra Tunisia.

Evalueringsrapporten er publisert (pdf) etter at den først hadde lekket ut i scannet versjon. Som ventet og omtalt i vår sak på fredag inneholder den mange kritiske merknader, men slår også fast at datalagring skal fortsette.

Malmström sier hun nå går inn i lyttemodus, og vil i de kommende månedene be om innspill fra høringsinstanser på hvordan direktivet skal endres. Det bærer mot færre valgmuligheter for medlemslandene i den nye versjonen av direktivet. Noe av kritikken som kommer fram i rapporten går på at forskjellene er for store med hensyn til faktorer som lagringstid, hvilke myndighetsorganer som har tilgang til dataene, hvordan kostnadene fordeles.

Fem land har ikke datalagring i dag. Sverige og Østerrike har utsatt implementeringen. I Tyskland, Romania og Tsjekkia har forfatningsdomstolen suspendert datalagringen fordi måten direktivet ble gjort til nasjonal lov på bryter mot grunnloven. Sverige har fått varsel om dagbøter på grunn av sin forsinkelse, og Malmström sa at Kommisjonen nå forbereder lignende prosedyre mot de andre etternølerne — dette er Kommisjonens plikt, sa hun. På spørsmål om det ikke er merkelig å gjøre dette med et direktiv som uansett skal endres betydelig, sa hun at reglene er slik, og at man ikke kan gjøre unntak i enkeltsaker (en tysk journalist påpekte imidlertid at man tidligere har inngått uformelle avtaler om å utsette slike straffeprosedyrer for direktiver som kommer til å bli endret).

Malmström sa også at ting tar tid i EU, og at det kan ta flere år før de kommende endringene er vedtatt både i Rådet og Parlamentet. Uansett hva man mener om direktivet må dette være en uheldig situasjon, når Kommisjonens egen rapport slår fast betydelige problemer med direktivet.

Her er hovedpunktene hvor Kommisjonen ser behov for innstramminger og forbedringer (s. 32 i dokumentet):

• Consistency in limitation of the purpose of data retention and types of crime for which retained data may be accessed and used
• More harmonisation of, and possibly shortening, the periods of mandatory data retention
• Ensuring independent supervision of requests for access and of the overall data retention and access regime applied in all Member States
• Limiting the authorities authorised to access the data
• Reducing the data categories to be retained
• Guidance on technical and organisational security measures for access to data including handover procedures
• Guidance on use of data including the prevention of data mining
• Developing feasible metrics and reporting procedures to facilitate comparisons of application and evaluation of a future instrument

Uavhengig av Kommisjonens oppfølging blir direktivet trolig behandlet ved EU-domstolen. En gruppe i Irland har tidligere klaget inn direktivet for brudd på EUs charter om grunnleggende rettigheter (artikkel 8 skal sikre personvernet). Evalueringsrapporten bekrefter at en prøving ved EU-domstolen er ventet.

Motrapport fra aktivistgruppe
European Digital Rights har laget en motrapport til evalueringen, som konkluderes slik:

European citizens, and Europe’s hard won credibility for defending fundamental rights, have paid dearly for this Directive, both in terms of a reduction in the right to privacy and also in the chaotic and lawless treatment of personal data. The Commission report and our shadow report show that the Directive has failed on every level – it has failed to respect the fundamental rights of European citizens, it has failed to harmonise the European single market and it has failed as a necessary instrument to fight crime.

EU-kommissær Cecilia Malmström presenterer mandag 18. april Kommisjonens lenge varslede og forsinkede evaluering av det omstridte datalagringsdirektivet.

OPPDATERING: Malmström har gitt et intervju til Die Welt i dag hvor hun røper noe av innholdet i rapporten. Se nederst i denne saken.

Evalueringsrapporten skal blant annet ta stilling til om det er behov for endringer i direktivet. Det knytter seg en del spenning til rapportens innhold, selv om Malmström i en tale i desember mer enn antydet at datalagringen uansett skal videreføres. Det har også ansvarlig for evalueringen Søren Schønberg gjort.

I Tyskland er implementeringen av direktivet suspendert av forfatningsdomstolen, mens den svenske Riksdagen nylig besluttet å utsette implementeringen i ett år. Det kan bety millionbøter for Sverige. Mens Stortinget altså valgte å vedta direktivet til tross for den uklare situasjonen i EU.

Den tyske regjeringen er alvorlig splittet i saken. FDP, som med Sabine Leutheusser-Schnarrenberger har justisministeren, er sterk motstander av datalagring. Justisministeren går inn for såkalt “quick freeze” som alternativ, altså at påtalemyndigheten kan kreve “hurtig-innfrysing” av trafikkdata ved mistanke. Da blir data knyttet til konkrete personer holdt tilbake fra sletting mens etterforskningen pågår. Regjeringspartneren CDU/CSU vil imidlertid gjeninnføre datalagring.

Signalene fra Kommisjonen har ikke vært entydige — det viser kommentarer som er kommet til den tyske debatten. I januar uttalte justiskommissær Viviane Reding at “quick freeze” var et lovende skritt på veien mot en løsning på problemet med å finne balansen mellom terrorbekjempelse og personvern. Malmström var på sin side svært skeptisk til ideen i desember:

And we need to address the argument that data retention should be replaced by a system of data freeze, or data preservation. I am not convinced that this would be an effective alternative. Data freeze will never bring back deleted data. Only data retention ensures that data which may one day be decisive – to prosecute or to clear a criminal – are available. I am afraid there are no easy choices or shortcuts here.

Organisasjonen European Digital Rights skrev nylig en kommentar om Malmströms dilemmaer som kan være verdt å få med seg.

Innstramming i omfang og lagringstid kan komme
I et intervju med Die Welt fredag varsler Malmström endringer i datalagringsdirektivet. Hun vil i de neste månedene “arbeide tett sammen med påtalemyndigheter, telekomselskaper, borgere og personvernforkjempere”, ifølge avisen, og forhåpentlig legge fram et nytt forslag før nyttår.

Rapporten har avdekket “tungtveiende mangler” ved direktivet som ble vedtatt i 2006. Dagens direktiv gir medlemslandene for stort spillerom i utformingen av nasjonale regler. Blant annet gjør dette det for lett for påtalemyndigheten å få tilgang til trafikkdata. Også lagringstiden kan bli endret. Både kortere lagringstid (i dag minimum 6 måneder, maks to år) og én felles lagringstid for hele EU er tenkelige alternativer.