Eurokrisen er en kompleks sak som har både politiske og økonomiske aspekter. Mediene har et stadig behov for ekspertkilder som hjelper med å fortolke, kommentere og sette nye hendelser i perspektiv. Siden krisen startet for over to år siden er det ingen tvil om hvem som har erobret hegemoniet som medienes foretrukne ekspertise: Økonomene.
Sjeføkonomer i banker og meglerhus, professorer i samfunnsøkonomi og andre med økonomisk ekspertstatus er stadig å finne i nettaviser og avisspalter og som snakkende tv-hoder. Dette er en god ting. De villig og hurtig snakkende økonomer har gjort mye for å øke nordmenns kunnskap om statsgjeld, eksport og konkurranseevne i Europa. Hegemoniet har imidlertid også en mindre god side: Det trengs også annen kompetanse for å forstå eurokrisen.
Krisen utvikler seg i et kontinuerlig samspill mellom mange aktører – i finansmarkedene, nasjonalstater og overnasjonale institusjoner (EU, IMF). Med et ensidig økonomisk perspektiv risikerer man stadig vekk å undervurdere eller misforstå hva de politiske aktørene – regjeringssjefer, partier, institusjonene i EU – har makt og mulighet til å utrette eller ikke utrette, hva som er deres motiver og reelle handlingsalternativer. Det er her statsviterne burde kjenne sin besøkelsestid og gi økonomene konkurranse som eksperter. Men de gjør det svært sjelden.
Søk i avisarkiver gir støtte til inntrykket. Jeg har sett på ti aviser samt nettavisen E24*. De siste tre årene har sjeføkonomer og økonomiprofessorer opptrådt minst 237 ganger i saker som omhandler eurokrisen (altså der betegnelsen “eurokrise” er brukt). Statsvitere gjenfinnes i 51 saker. En grundigere analyse ville trolig vist et enda større gap.
Kriseplanen for Hellas er et eksempel på en sak som statsvitenskapelig ekspertise kunne bidratt til å belyse bedre. Den opprinnelige planen (Memorandum of Understanding) fra mai 2010 forutsatte at Hellas skulle klare å gjennomføre flere dyptgripende reformer på rekordtid – en oppgave selv et effektivt statsapparat og velfungerende politisk system ville hatt enorme problemer med. Det problematiske ved dette ville en statsviter være bedre i stand til å forklare enn en økonom. Også de store prøvene de siste par årenes krisehåndtering har satt demokratiene i Europa på kunne statsvitere fortolket og analysert i samspill med mediene. Der økonomer tenderer til å forvente effektivitet og raske løsninger, kan statsvitere peke på at demokratiske prosesser ofte nødvendigvis bør og må ta tid – og forklare hvorfor det er slik.
Noen statsvitere vil kanskje innvende at ingen journalister ringer dem. Men dette kontrollerer de selv. Profilering kan skje ved kronikkskriving, ved blogging, ved deltakelse i sosiale medier. Det er betegnende at det er lenger enn langt mellom norske statsviterprofiler med egen blogg og interesse for Europa (et par hederlige unntak finnes). De som tar seg bryet og har noe interessant å si, vil raskt oppdages av redaksjonene.
Nå stunder det igjen mot EU-toppmøte der “markedene” forventer at lederne en gang for alle skal servere Løsningen på eurokrisen. Det kommer ikke til å skje. Klarest ble det sagt tirsdag denne uken – av en norsk økonom med solid politisk kompetanse:
Det virker som at noen tror at bare dét krisemøtet blir holdt eller dén krisepakken kommer, så vil krisen løses. Det møtet eller den pakken kommer aldri… Det tok mange år å bevege seg inn i krisen, og det vil ta mange år å bevege seg ut av den igjen… Det finnes bare dårlige utfall.
***
*Søk i Atekst i disse avisene og E24: Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen, Nationen, Stavanger Aftenblad, VG. Søkebegreper: eurokris* AND statsviter*, eurokris* AND sjeføkonom*, eurokris* AND økonomiprofessor*.
Innlegg
