Europabloggen.no

En mennesketype det ikke er noen grunn til å misunne i disse dager: Den greske velger. Nikos Konstandaras skriver skarpt og bevegende om bakgrunnen for Hellas’ krise og det umulige valget:

At a moment when the choices should be as clear as possible — between reform and stagnation, between Europe and isolation, between painful progress and the deceptive comfort of surrender — the issues are hopelessly confused by false expectations, by false choices and by the total failure of a political class that can’t propose solutions to the country’s problems and can’t forge a minimal national consensus on what is at stake and what needs to be done.

Konstandaras kommer til slutt inn på en av dagens greske gåter — hvorfor har ikke alle grekere løpt ned bankene og reddet det de kunne av sparepengene sine? Ja, mye er tatt ut, men i mai var det ennå 170 milliarder euro igjen, til tross for koret av økonomer som sier at landet vil forlate den felles europeiske valutaen:

Why? Maybe when the volcano rumbles, when the thugs come for our neighbor, when a society gives up the fight for progress, the familiarity of our routines numbs us to the dust and roar of the coming stampede. Maybe we do not think bad things will happen to us. Maybe that’s what the people of Constantinople felt before it fell to the Ottomans in 1453, or the Greeks who were swept out of Asia Minor in 1922, or the innocents sucked into the civil war of 1946-49. What I want to remember from Greece in 2012 is how laziness and years of intellectual sloppiness can waste the gift of freedom and leave open the gates of the city — how we allowed our leaders to pander to us until we had no one capable of leading us, no one next to us at the barricades.

Søndag går grekerne til valgurnene igjen. Det må være i en av de mest ekstreme situasjonene for et demokratisk europeisk land i nyere tid. Innbyggerne er i full sving med å tømme bankkontoene sine, det mumles om EU-kriseplaner for å stenge grensene og begrense mulighetene for uttak fra minibankene. Lederen for venstreorienterte Syriza, som har ligget først på de siste meningsmålingene, spiller høyt med sitt krav om reforhandling av betingelsene for krisehjelp fra EU. Han kan ha rett i at EU-landene vil strekke seg langt — jeg tilhører dem som tror konsekvensene av en gresk exit fra euroen vil bli svært, svært ille, både for Hellas og for Europa for øvrig. Å ønske en exit står for meg som ekstremt uansvarlig.

Ikke rart at nervene er tynnslitte rett før valget. Tirsdag forlot en av Syrizas ledende personligheter partiet med et smell. I et avskjedsbrev skrev Nikos Hanias at det ville bety katastrofe for landet om Syriza kommer til makten:

It is shameful and dishonourable that by exploiting the justified rage of society, you are gambling with our future, betting on the non-existent possibility that our creditors are bluffing without proposing something if the case is the contrary, especially when you know that your maximalist and surreal positions have no contact with reality.

Det er mange gode engelskspråklige kilder til informasjon om valgkampen. The Guardian har en egen valgblogg (avisen imponerer virkelig med Europa-dekningen sin for tiden). Greske Kathimerini og Athens News er gode og nyttige. Bloggen Inside Greece likeså.

I går møtte kansler Angela Merkel europeiske studenter sammen med statsminister Jens Stoltenberg og hans britiske kollega David Cameron for å snakke om fremtiden. Midt i euro-krisen tok den tyske regjeringssjefen seg tid til å snakke med lederne fra to utenfor-euro-land og EUs unge borgere. Hva vil de at det europeiske samarbeidsprosjektet skal bli når de en gang vokser opp og skal ta kontinentet videre?

— Vi snakker et språk som gjør at vi forstår hverandre, sa Stoltenberg og roste Merkel opp i skyene som “fantastisk menneske”.

— Angela tar avgjørende ansvar for Europa og Europas økonomi, sa han og skrøt av Merkels krisehåndtering.

Merkel har fått mye kjeft fra gjeldstyngede land og Europas venstreside, fordi hun ikke raskt blar opp de etterlengtede “eurobonds” og dermed på kort sikt bruker tysk kredittverdighet til å løse søreuropeernes problem med dyre renter for opptak av nye lån. Men Merkel vil ikke gi mer penger til de kredittavhengige.

Ingen penger før reformer
De må først få orden på økonomiene sine – så kan de snakke om ny finansiering. De skakkjørte landene i sør må bli mer lik de effektive økonomiene i nord og de oppadstrebende reformlandene i øst før de får mer penger.

Merkel går samtidig inn for en tettere politisk union der alle parter må gi sitt. Solidaritet skal ikke være en enveiskjøring. Tyske småsparere har mer enn 5000 milliarder kroner bare i livsforsikringer. Det er mer enn alle redningsskjermer. Skulle de pengene bli flyttet i euro-panikk vil krise i Hellas være en storm i et vannglass.

Den store samtalen
Det var store perspektiver og små rammer på Merkels borgermøte. Men folk fikk snakke sammen. Det såkalte Borgerforumet er en rekke av samtaler Merkel har med sine velgere etter mønster fra rundebordskonferansene som dukket opp i Øst-Tyskland og andre kommunistland under kommunismens fall i i 1989-90. Merkel var da midt i kampens hete som ung aktivist for mer demokrati i de eks-kommunistiske landene.

Hun har en annen bakgrunn enn sine jevnaldrende i Vesten. Mens de brukte 70- og 80-tallet til å lovprise diktatorer som Mao, Pol Pot og Stalin vokste Merkel opp som datter av en prest som bevisst hadde flyttet til det kommunistiske øst for å holde kirkene der i live. Mens venstresidens intellektuelle drev med sine revolusjonære tankespill i ansvarsfrie debattklubber fikk Merkel og hennes generasjon av opprørere oppleve hva kommunismen virkelig var for et undertrykkelsesapparat.

Men de 10 nye EU-landene i øst med sine erfaringer med kommunistisk diktatur og vanstyre får lite oppmerksomhet hos EU-eliten i vest. Til tross for at de representerer nær 100 millioner EU-borgere – mer enn både Tyskland og Frankrike. Hvorfor skal da disse landenes erfaringer med vanstyre fortsatt ignoreres?

(more…)

De siste dagene har oppslagene om “mer union” som redningen for euroen avløst hverandre. I Brussel og de store hovedstedene arbeides det nå dag og natt med forberedelser til toppmøtet i slutten av juni, heter det. Der skal det legges fram et veikart mot en finansunion, som så skal utarbeides i detalj utover høsten. Eurolandene må avstå mye mer suverenitet, og både Kommisjonen, Parlamentet og Domstolen styrkes. Angela Merkel var tidlig oppe i dag og solgte ideene på tysk morgen-tv.

Det er litt av et krysspress nå: Euroen trenger en troverdig redningsplan raskt, men så store endringer må nødvendigvis ta tid. Spørsmålet om demokratisk legitimering kan ikke skyves til side. Før vi ser nærmere på dette, tror jeg det er lurt å kikke på Tysklands rammebetingelser (som nøkkelland). For tre år siden godtok den tyske forfatningsdomstolen Lisboa-traktaten, men med klare betingelser. Det nasjonale parlamentet må godkjenne videre integrasjon. Dette fikk domstolen mye kritikk for; enkelte mente den tiltok seg en politisk rolle den ikke skal ha. Nylig intervjuet Die Zeit forfatningsdomstolens president Andreas Voßkuhle. Her fikk han spørsmål om hva han mener om forestillingen om et Europas forente stater — en Europa-føderasjon (min overs.):

ZEIT: Hva er så ille ved ideen om Europas forente stater?

Voßkuhle: Denne ideen er slett ikke ille, tvert imot. Personlig har jeg aldri forsøkt å skjule at jeg mener det er riktig å bevege seg mot en europeisk forbundsstat. Men det ville være fatalt om en slik forbundsstat ble etablert så å si umerkelig, uten demokratisk legitimering og uten de tilhørende institusjonene på europeisk nivå. Over tid ville ikke dette utgjøre et bærekraftig fundament, og det ville undergrave tilliten til den europeiske integrasjonsprosessen. Folk ønsker et sterkt Europa, men de ønsker et Europa som fungerer på en måte de kan forstå og hvor de kan påvirke politiske beslutninger og den politiske utviklingen.

Får den eventuelle dypere unionen som skal til for å redde euroen et solid nok fundament?

Det ble 60,3 prosent ja og 39,7 prosent nei i Irlands folkeavstemning om finanspakten – tettere samarbeid om budsjett- og finanspolitikk – som 25 av de 27 EU-landene forhandlet seg fram til i vinter. Storbritannia og Tsjekkia står utenfor avtalen, som er mellomstatlig og ikke en del av EU-traktatene (hele finanspakten finner du her – pdf).

Avtalen trer i kraft hvis 12 av landene ratifiserer den. Et irsk nei ville altså ikke ha stoppet finanspakten, men det hadde heller ikke vært noe godt tegn med et nei i det eneste landet som la ut avtalen til folkeavstemning. I den irske debatten har et sentralt poeng vært om et nei ville ha avskåret landet fra videre krisehjelp fra EU når den nåværende krisepakken utløper.

Debatten i EU om videre integrasjon mellom eurolandene har flyttet seg hurtig vekk fra finanspakten etter at den ble underskrevet i mars. I lys av de siste ukenes stadige forverring av krisen i spesielt Spania og Hellas, og Hollandes valgseier i Frankrike, dreier diskusjonene seg nå mye om konsepter for hvordan landene kan dele ansvaret for håndtering av statsgjeld og stabilitet i bankvesenet (for eksempel gjennom felles “eurobonds”). Se bare gårsdagens tordentale fra sentralbanksjef Mario Draghi til Europas politiske ledere:

Europe’s political leaders need to show “vision”, he said, and can’t expect the ECB to act as a surrogate eurozone government. A eurozone banking union would need to be supervised centrally, include eurozone guarantees for depositors and a resolution fund, he said.

FTs Brussel-blogg har plukket opp detaljer om hvordan diskusjonene nå utvikler seg i kulissene.

Francois Hollande overtar en fransk økonomi i store vanskeligheter. Det gir ham begrenset handlingsrom både innenrikspolitisk og på den europeiske scenen. I en ny analyse går Ronja Kempin og Daniela Schwarzer ved tankesmien SWP i Berlin gjennom problempunktene:

• Mindre konkurransedyktig: Lønningene har steget mer enn de tyske etter etableringen av eurosonen. Sosiale kostnader er også høye.
• Underskudd: I fjor hadde landet et underskudd på handelsbalansen på 84 milliarder euro. Tyskland hadde et overskudd på 157 milliarder.
• Lukket: Eksport utgjør i Frankrike 22 prosent av BNP, i Tyskland er det 41.
• Industridød: Industrien utgjør 13 prosent av BNP, i Tyskland 26.
• Gjeldsvekst: Frankrikes statsgjeld kan i 2012 nå 90 prosent av BNP. Nye nedgraderinger fra kredittbyråene truer.

Hvordan i all verden skal Hollande med dette utgangspunktet innfri sine dyre valgløfter? Kempin og Schwarzer spår at presidenten raskt vil gå gjennom statsfinanser og økonomi og muligens finne at situasjonen er verre enn hans forgjenger hevdet. Det vil gi Hollande et påskudd til å gå vekk fra løfter som å ansette 12.000 nye lærere per år framover.

Ellers har Hollande sagt at han ikke vil løse Frankrikes problemer med kutt og sparing. Derimot skal små og mellomstore bedrifter og regionene få mer støtte. En ny bank opprettes for formålet.

På EU-nivå vil Hollande, som mange har pekt på, insistere på at “Tysklands” fiskalpakt suppleres med en “vekstpakt” (her har han nå også fått støtte fra de tyske sosialdemokratene i SPD, som værer nye muligheter etter valgseieren i Nordrhein-Westfalen på søndag). En reforhandling av betingelsene i fiskalpakten kan han etter alt å dømme glemme; isteden vil han få gjennomslag for veksttiltak. Hollande vil gi Den europeiske investeringsbanken (EIB) mer midler, og han vil virkeliggjøre EU-kommisjonens ide om prosjektobligasjoner for å finansiere ny infrastruktur. Tyskerne og nordlige EU-land er i utgangspunktet ganske skeptiske, men det ser ut som tiden arbeider for dette forslaget nå. Enighet ville la seg selge som en forhandlingsseier for Hollande, skriver Kempin og Schwarzer, og dermed åpne veien for ratifisering av fiskalpakten i Frankrike.
(more…)

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble mottar om få dager Karlsprisen, en høythengende utmerkelse for bidrag til et forent Europa (blant tidligere vinnere er Jean Monnet, Winston Churchill, Vaclav Havel og Gro Harlem Brundtland). Blant dagens aktive tyske politikere er han den tydeligste talsmannen for europeisk integrasjon.

Schäuble er også en nøkkelfigur i kampen for å redde det samme europaprosjektet fra kollaps. Snart tar han trolig over som formann for eurolandene. Og den politiske veteranen er fortsatt overbevist og optimist på unionens vegne, det gir han klart uttrykk for i et intervju med Welt am Sonntag i dag:

“Jeg er overbevist om at det er galt å alltid bare spørre: Hva er i Tysklands interesse? Dette spørsmålet må stilles i en europeisk kontekst: Hva er det beste for Europa? Og det er som regel da også det beste for Tyskland.”

Så får han spørsmål om hvordan han tror EU ser ut om ti år.

“Jeg er ganske optimistisk. Jeg kan forestille meg at alle EU-medlemmer kommer til å ha euroen om ti år. Og EU vil være større enn i dag. Kanskje er også land som Norge og Sveits med. Det kan naturligvis bare landene selv bestemme – men den europeiske døren står åpen for dem. Min visjon er et handlekraftig Europa, som yter et større bidrag til global stabilitet.”

Norge EU-medlem i 2022 — med euroen som valuta? Sannsynlig virker det ikke, men merkeligere ting har skjedd. Hva tror våre lesere?

2. mai var det 20 år siden at daværende utenriks- og handelsminister Bjørn Tore Godal skrev under EØS-avtalen i byen Porto, en by mest kjent for sin portvin.

Avtalen ble i liten grad feiret i de nå tre gjenværende EØS-landene Norge, Island eller Liechtenstein. I Norge var det en liten mimreseremoni i regi av NUPI, Norsk utenrikspolitisk institutt. Der innledet Godal som i forhandlingsprosessen ble tilhenger av EU-medlemskap, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og leder av den omfattende Europautredningen professor Fredrik Sejersted. Bondevik hadde ikke endret standpunkt og kunne med en viss fryd konstatere at hans parti hadde tidlig pekt på EØS-avtalen som et varig alternativ til EU-medlemskap. Sejersted mente at Norge hadde tre alternativer, enten mer integrasjon, det vil si EU-medlemskap; mindre integrasjon, en slags redusert EØS-avtale; eller status quo, med andre ord at avtalen bare fortsetter. Han anså det siste som det mest realistiske.
(more…)

På forhånd var et (enda mer) uregjerlig Hellas et sannsynlig utfall av parlamentsvalget, men resultatet overgår de dystreste forventningene. Partiene som har forhandlet fram kriseavtalene med EU og IMF, Pasok (sosialdemokratene) og Nytt demokrati (konservative), får under 40 prosent av stemmene. Det siste partiet som deltok i regjeringskoalisjonen, Laos, falt helt ut av parlamentet.

Det blir mildt sagt vanskelig å danne regjering. Nytt demokrati blir størst og vil prøve. Nyvalg kan imidlertid ikke utelukkes. Uansett sier Nytt demokratis leder Antonis Samaras at han vil reforhandle avtalene med EU.

Partier både til høyre og venstre som er mot avtalene regjeringen har inngått med EU og IMF gjorde det enda bedre enn ventet. Radikal venstrekoalisjon (Syriza), som er mot krisepakkene, kan til og med bli nest største parti. Kommunistpartiet, som også kommer inn i parlamentet, vil at Hellas skal forlate EU.

En direkte uhyggelig nyhet fra dette protestvalget er at nynazistpartiet “Gyllent daggry” blir representert i parlamentet.

Wall Street Journal har en nyttig guide til valget i Hellas. Merk at sperregrensen er 3 prosent. Parlamentet har totalt 300 mandater.

(Artikkelen er oppdatert flere ganger siden første versjon 6. mai kl. 18).

[table id=22 /]

Francois Hollande er valgt til Frankrikes neste president med 51,7 prosent av stemmene. Nicolas Sarkozy fikk 48,3 prosent. Valgdeltakelsen var 81 prosent.

Kandidat Hollande gikk til valg på være en “normal president” – en vellykket strategi sett i lys av at franskmenn flest var blitt ganske så lei av Sarkozys hyperaktive væremåte, hans streben etter å henge ute med de nyrike vennene sine og hans lengsel etter å bli anerkjent av de store politiske tungvekterne som Tysklands kansler Angela Merkel eller USAs president Barack Obama.

Ved forrige franske valg for fem år siden lot Hollande sin daværende kone, Segolene Royal, få forrang som kandidat. Men hun klarte ikke å mobilisere massene slik Sarkozy gjorde – og tapte. Like etter skilte de to seg. Ingen hadde særlig politisk fremtid foran seg.

Hollande kom i skyggen av sosialistpartiets gamle kamphund, Dominique Strauss-Kahn. Men da han i 2011 havnet i en sexskandale med en stuepike på et hotell i New York og forlot jobben som president i Det internasjonale pengefondet, IMF, åpnet veien seg for Hollande.

Hans nøkterne stil er valgt, men også hans egen personlighet. Han er en kjedelig byråkrat, men han gir et inntrykk av å  være ærlig og på folkets side. Ingen dårlig strategi i kjølvannet av finanskrisen. Nøkternhet er nå bedre enn nye løfter.

(more…)