Europabloggen.no

2. mai 2010, etter en tung helg i Brussel, bestemte EU-landenes finansministre seg for å legge penger på bordet for kriselån til Hellas. To år er gått, med dype kutt i kriselandenes velferdsordninger, rekordhøy arbeidsledighet, kriselån til Irland, Portugal og Hellas (igjen) samt iherdige forsøk på å rette på euroens konstruksjonsfeil. Ikke rart det begynner å røyne på:

• Spania: I mai 2009 mente åtte av ti spanjoler at EU-medlemskapet var positivt for landet. Tre år senere er støtten falt til 55 prosent, viser målingen gjengitt over. Andelen som mener Spania får lite eller intet positivt ut av unionen er økt fra 4 til 37 prosent; den har økt med 15 prosentpoeng på bare de tre siste månedene. Pyreneene blir høyere igjen, skriver Josep Lobera i meningsmålingsbyrået Metroscopia. Tankevekkende — Spania er tradisjonelt et av landene med en sterkt EU-positiv opinion.
• Nederland: Krisen har nådd en av EUs grunnleggere, et land med solid økonomi. Geert Wilders’ parti så seg ikke lenger tjent med å støtte sentrum-høyre-regjeringen, som ville kutte i statsbudsjettet for raskt å få ned underskuddet til under 3 prosent igjen. Det blir nyvalg i september, etter en valgkamp med rikelig anti-EU-konfliktpotensial.
• Frankrike: I første omgang av presidentvalget sanket EU-skeptikere på høyre- og venstrefløyen nær en tredjedel av stemmene. I likhet med Wilders i Nederland gjør Marine Le Pens Nasjonal Front EU-motstand til en hovedsak. Hun håper å bli valgt til parlamentet i juni med en ny koalisjon av høyreorienterte krefter. Merk hennes nei til å støtte Nicolas Sarkozy i andre valgomgang 6. mai. Det hjalp ikke at Sarkozy har forsøkt seg på anti-EU-toner i valgkampen med sin trussel om å stenge grensene og forlate Schengen.
• Hellas: Misnøyen med de etablerte partiene vil etter alt å dømme gi et mer fragmentert parlament etter valget førstkommende søndag. Det kan bli enda vanskeligere å styre Hellas. EU og Hellas’ ledelse har satt sin lit til en stor taus majoritet som ønsker å beholde euroen – hva gjør denne velgergruppen 6. mai?

EU-lederne begynte å snakke mer om vekstfremmende tiltak tidligere i vinter. For strenge innsparingstiltak kan gjøre krisen dypere på kort sikt. De siste ukene, særlig etter Hollandes valgseier i første omgang i Frankrike, er vekst-“fløyen” styrket. Mer om dette i kommende innlegg.

Franske velgere ser ut til å gå for sosialisten François Hollande som ny president. Han fikk 28,6 prosent av stemmene i første valgrunde, foran den konservative Nicolas Sarkozy (27,1 %) og høyrepopulisten Marine Le Pen (18 %). Se tabell med hele resultatet nederst i saken.

— Jeg ligger best an til å bli republikkens neste president, sa Hollande søndag kveld.

De fleste målinger viste på forhånd en fordel for Hollande overfor Sarkozy. Den endelige avgjørelsen står mellom de to i andre runde om to uker.

Venstre om?
Presidentvalget i Frankrike kan bli starten på en ny venstrebølge i Europa. For nå svinger fagforeningsfanene igjen over Europa. Euro-krisen gir kraftige kutt i de europeiske velferdsstatene og fagorganiserte vegrer seg med streik og demonstrasjoner. Men selv om velgerne er på vei til venstre i flere viktige valg i mai og juni gjør mangfoldet av protestpartier det vanskeligere å danne stabile regjeringer.

(more…)

I går, 6. april, markerte Sarajevo at det er 20 år siden krigen startet. Hovedgaten var fylt av 11541 stoler, en for hver av byens innbyggere som ble drept i løpet av den over tre år lange beleiringen. APs journalist formidler stemningen:

While remembering the dead, many also cannot forget feeling that the international community had let them down during the war. All the world did was condemn the horrors in Bosnia and send food packages. What Sarajevo residents really wanted was an end to the death and destruction, the restoration of electricity, water and heating, a halt to the shelling and sniping every day. “Those chairs are for the international community,” former Bosnian vice president Ejup Ganic said. “The international community that did not help us during the war … it is a picture of the world somehow at that time. But life goes on. We have peace without justice.”

Ed Vulliamy fra The Guardian var en av journalistene som først oppdaget de serbiske konsentrasjonsleirene sommeren 1992. I årene siden har han fulgt mange av menneskene han møtte under krigen, og er nå aktuell med en ny bok om Bosnia – The War is Dead, Long Live the War. I boken, og i dagens Observer, forteller han om hvordan det har gått med seks av dem, og med landet:

“Reconciliation” and “post-conflict resolution” are buzzwords these days and a lucrative industry for the colonial international strata that still live, on tax-free salaries, in Sarajevo. But these words – reconciliation and resolution – are also lies, for what I found, in the absence of reckoning for these refugees and survivors, was post-conflict irresolution. Open wounds and nightmares that deepen with time, redeemed – if at all – not by any fantasy of reconciliation, but strength of will, family, alcohol and laughter among those who call themselves “the limbo people”.

Presidentvalgkampen burde dreie seg om arbeidsledighet og kjøpekraft, ifølge en meningsmåling publisert i avisen Les Echos. 52 prosent av de spurte vil høre Nicolas Sarkozy, Francois Hollande og de andre kandidatene snakke mer om ledigheten, mens 42 prosent mener kjøpekraft burde være et topptema. Terroren i Toulouse til tross, ikke flere enn 23 prosent velger sikkerhet som hovedtema. Innvandring velges av bare 11 prosent. Tendensene i opinionen kan ikke sammenlignes med presidentvalget i 2002, sier direktør Francois Miquet-Marty i ViaVoice, som har laget målingen. Den gang var sikkerhet den dominerende saken og Jean-Marie Le Pen ble nr. 2 i første valgomgang.

Foreløpig ser det heller ikke ut til at datteren Marine skal klare det samme som faren gjorde for ti år siden. Meningsmålingene har Nasjonal Fronts kandidat ganske stabilt rundt 17 prosent. Sarkozy og Hollande er helt jevnt i målingene til den første valgomgangen 22. april. Hollande får 54 prosent mot Sarkozys 46 når respondentene spørres om den andre omgangen 6. mai.

The Economist (som gjør veldig mye riktig med sin bloggstrategi) vier en egen, ny blogg til presidentvalgkampen.

16. mars stemte parlamentet i Moldova inn Nicolae Timofti som ny president i landet – mer enn 900 dager etter at Vladimir Voronin sa opp jobben.

Timofti er en forholdsvis nøytral politisk figur, noe som var nødvendig for å oppnå det grunnlovsfestede 3/5 flertallet.  Men Timofti ble foreslått som kandidat av Alianţa pentru Integrare Europeană (Alliansen for europeisk integrasjon), og er en klart pro-europeisk leder – noe som ikke er bare lett med en sterk kommunistisk opposisjon i parlamentet og i et land med sterke bånd til Russland.

Timofti har uttalt at en sterk tilknytning til Europa er nødvendig for å fremme utvikling i landet, men samtidig at Moldova trenger gode forbindelser med Ukraina og Russland og fremhevet et ”strategisk partnerskap” med Russland. Moldova er avhengig av å importere energi fra Russland, og hva som skal skje med Transnistria-regionen på grensen mot Ukraina er fortsatt et åpent spørsmål. Russiske tropper har vært stasjonært i området siden 1992, og regionen anser seg selv som selvstendig selv om den ikke er internasjonalt anerkjent.

Med sine 4 millioner innbyggere og en gjennomsnittlig lønn på drøye 1500 kroner i måneden er Moldova det klart fattigste landet i Europa. Det har siden 2010 mottatt finansiell støtte fra IMF og EU, og med en skore på 2,9 (0-10 hvor 0 er veldig korrupt) på Transparency International sin ”Corruption Perceptions Index 2010” har Moldova en stor jobb foran seg. Men landet har høstet lovord fra EU for sine planer om økonomisk reform, og er midt inne i forhandlinger med EU om en spesiell avtale som Moldova håper med tider og stunder vil legge grunnlaget for samtaler om EU-medlemskap.

Det sosialdemokratiske partiet Smers seier i det slovakiske parlamentsvalget, slår alt i moderne slovakisk historie.

Smer fikk 44,4 prosent av alle stemmene i landet som fram til 1. januar 1993 var en del av Tsjekkoslovakia. I tiden etter frigjøringen var det nasjonalistiske-sentrum/venstre-partier som syntes i det politiske landskapet. Særlig nasjonalisten Vladimir Meciar dominerte den politiske scenen i Bratislava på 1990-tallet. Men selv hans største valgseier var ikke i nærheten av Robert Ficos seier denne helga. På den meste fikk Meciar 74 mandater av de 150 som velges til Slovakias nasjonaforsamling. Fico fikk denne gangen hele 83 og kan styre helt alene, han manglet bare syv stemmer for at hans parti skulle kunne endre grunnloven alene i parlamentet. Valgdeltakelsen var på nesten 60 prosent, som regnes for å være et godt frammøte.

Robert Fico er dermed i samme situasjon som regjeringspartiet Fidesz i det sørlige nabolandet Ungarn, de trenger ikke å ta hensyn til en eventuell brysom opposisjon. De to landene har hatt etniske kontroverser seg imellom, all den stund det er en stor ungarsk minoritet i Slovakia. Den største forskjellen mellom de to landene er likevel at regjeringen i Budapest er sterkt høyreorientert, mens altså slovakene nå har valgt venstresiden.

I Slovakia falt nasjonalistene og de mest høyreorienterte partiene helt ut av parlamentet, blant annet nasjonalistpartiet til Jan Slota. Ikke bare det, men også sentrumspartiene ble stående igjen med lua i hånda.

Partiet Směr har kjørt en kompromissløs holdning overfor korrupsjon i mange år og det kan også ha vært en veldig viktig grunn til at de nå på ny inntar regjeringskontorene.

— Resultatet overrasket oss. Jeg hadde en hemmelig drøm om å få en million velgere.

Slik kommenterte Robert Fico selv resultatet i landet som har en befolkning på om lag Norges størrelse.

Den kanskje største overraskelsen var trolig likevel det nye partiet “Vanlige folk og uavhengige personligheter”, som fikk flere stemmer enn den forrige statsministeren Iveta Radicova. Ja, de ble nest størst i parlamentet, men makten vil altså sosialdemokratene forvalte. Den forrige regjeringens partier mistet om lag halvparten av sin velgere.

Slovakia har hatt euro som betalingsmiddel fra 1. januar 2009. Dette har gjort situasjonen i det vesle østeuropeiske landet ganske vanskelig etter at finanskrisen slo til for fullt da grekernes situasjon kom for en dag.

I fjor høst gikk til slutt slovakene med på å støtte utbetalingene til Hellas etter sterkt press fra Brussel. Det var det siste euro-landet som sa ja. Den dagen da pengene ble utbetalt steg Slovakias utenlandsgjeld med ufattelige 30 prosent.

Mange slovakiske velgere har vært opprørte, frustrerte og sinte for denne linjen, all den stund de har en langt lavere gjennomsnittlig inntekt enn Hellas, samt en pensjonsalder som er langt høyere enn Middelhavs-landene.

[table id=20 /]

Det er presidentvalgkamp og Nicolas Sarkozy ønsker sikkert først å a) innkassere en PR-seier for deretter å b) skyve hele Hellas-problemet til side inntil gjenvalg er sikret. Men Nicolas burde være litt forsiktigere. Hovmod står som kjent for fall, og skjebnen kan straffe den som kommenterer den vellykkede greske kreditorhårklippen så løssluppent som dette:

I would like to say how happy I am that a solution to the Greek crisis, which has weighed on the economic and financial situation in Europe and the world for months, has been found. Today the problem is solved…. a page in the financial crisis is turning.

Problemet løst? Det blir ingen umiddelbar og kaotisk gresk statskonkurs, men ellers har Hellas bare så vidt begynt å nøste i sine problemer. Markedsaktørene er ikke dummere enn at de vet dette godt. Etter siste EU-toppmøte 1-2. mars advarte Janis Emmanouilidis i tankesmien European Policy Centre mot akkurat slike reaksjoner som Sarkozy kom med i dag. Krisen har mange fasetter, og både institusjonene i Brussel og medlemslandene må være i krisemodus i flere år for å komme ut av dette med eurosonen og demokratiet i behold. For Hellas’ del har Emmanouilidis og kolleger lenge pekt på at utgiftskutt i offentlig sektor må følges av strukturelle reformer og en troverdig plan for hvordan Hellas skal kunne vokse seg ut av krisen — slik alle nødlån og krisepakker faktisk forutsetter.

All tåregassen vi ser på TV-nyhetene til tross, grekerne har foreløpig ikke gitt opp håpet om å få forbli et euroland. Det er en taus majoritet på 65-70 prosent av grekerne som fortsatt vil ha euroen, mener Emmanouilidis. Det gir liten grunn til frykt for at regjeringen som tar over etter det ventede valget i vår vil bli anti-EU. Derimot vil den nok prøve å forhandle seg fram til mer vekst-orientert støtte.

***
To gode grafiske framstillinger av kreditorhårklippen: Frankfurter Allgemeine | Financial Times.

Russland er som et langt tungt godstog. Litt rustent i kantene, men tøffer sikkert og trutt videre. Uten å la seg bikke av sporet til tross for vanskelige humper i veien. Problemet er at man nå avskriver de første to-tre vognene. Glemmer disse. Den største delen som danner midten og enden av toget er de som løftes frem i lyset. Det er de som får skryt. I Medvedevs presidentperiode har vi hørt mye snakk om innovasjon og nyskapning. Skal det nå bli slutt på denne trenden?

Den siste tidens demonstrasjonsmøter og flom av valgobservatører består først og fremst av unge, fremgangsrike mennesker, den nye generasjonen. Enkelte signaler tyder nå på at Putin vender seg vekk fra disse. I stadig mer sovjetisk stil ser han mot sine støttespillere som i stor grad består av fabrikk- og gruvearbeidere. For de er Putin gud, tsaren. Han gir nye muligheter: Flere og flere av de kan kjøpe leiligheter, reise til Tyrkia en gang i blant og shoppe moteklær. Deler av arbeiderklassen er blitt en spe middelklasse. De føler seg mer siviliserte enn noen gang. Fremgang.Takk Putin – sier majoriteten.

Vladimir Vladimirovitsj sine støttespillere utgjør helt klart den største delen av befolkningen. Det er helt forståelig at disse menneskene støtter han. Men han glemmer de to-tre første vognene i toget. De som ligger foran. De som trekker. Disse menneskene fikk oppfylt de nevnte godene for ti år siden. Nå krever de mer. De krever stadig kjappere internett, ærlige valg og sivilisert trafikk på veiene. Finere hus, flottere arkitektur osv. Han har sagt han skal støtte disse, satse på høyteknologi og innovasjon, men her har han et paradoks. Det er ikke blant disse velgerne han har sine støttespillere.

Derfor snur han seg vekk fra den nye elitistiske klassen når han takker sine velgere på Russlands TV skjermer. Menneskene Putin sender sin takk til på direkten etter valgseieren er fabrikkarbeidere og de som graver i gruvene. Denne andre, nye gruppen blir ikke nevnt.

Den blir derimot latterliggjort. Fremstilt som en gjeng feminine Iphone-fans med fotoapparat og alt for store solbriller.

Kanskje vil han skifte retning, eller kanskje vil han sitte fast i fortiden. Siste alternativ vil bli skadelig for Russlands økonomi. Og han vil skyte seg selv og landet i foten. Russland trenger sårt et hopp i utviklingen av ny teknologi og å komme seg inn på et nytt spor. Et spor som ikke bare dreier seg om å grave i gruver og å selge pels, olje og gass dyrest mulig. Det var dette man fryktet når han meldte seg som president – en ny periode med stagnasjon for det veldige landet i øst.

Men uansett, gratulerer VVP med seieren. Folket har talt – nå er det opp til lederen.

Stortingsbehandlingen av de nye EØS-midlene for perioden 2009-2014 førte ikke med seg debatt. Det hele varte kun i fem minutter og bar preg av å være en formalitet. I perioden 2009-2014 skal Norge bidra med 14 milliarder kroner til fattigere EU-land. Dette tilsvarer 2,8 milliarder kroner i året. Riktignok er Island og Liechtenstein med på giversiden, men Norge står for 97 prosent av EØS-midlene. Overføringene har en historie som strekker seg tilbake til signeringen av EØS-avtalen for nesten 20 år siden. Til tross for at dagens sum er 20 ganger større enn det man så for seg i 1994, har midlene ikke skapt noen kontroverser. EØS-midlene er ikke synlige i media eller politikken, men det har vært et fast inventar i Norges forhold til EU siden 1994.

Det er på tide å akseptere denne realiteten og gjøre midlene til en formell del av Norges samarbeid med EU.

Hvor mye penger representerer egentlig EØS-midlene?
Vurderingen av EØS-midlenes størrelse kan gjøres på mange måter. Utgiftene til EØS-midlene utgjør rundt 0,13 prosent av norsk BNP. Det høres kanskje ut som lite penger. For å sette tallene i perspektiv: I dag er Polen det landet i verden som mottar mest bilaterale bistandspenger fra Norge — nesten 1 milliard kroner i året. Dette er nesten like mye som Norges nordområdesatsing. Støtten gjennom EØS-midlene er like stor som hele den bilaterale støtten til Afrika. Det er altså snakk om store summer.

Samtidig er det slik at nordmenn per hode betaler litt over en 500-lapp i året til utjevning i EU. Dette er mer enn en finne betaler, men kun halvparten av hva svenskene betaler per hode. Sånn sett er prisen lav. Arbeidstakere fra EU i Norge forventes å bidra med verdiskapning på 40-50 milliarder kroner i året. Sånn sett er prisen veldig lav. Slike øvelser kan man gjøre i det uendelige, men til syvende og sist baseres vurderingene på subjektivt skjønn. Jeg mener at det ikke ville være urimelig om Norge la seg på det svenske nivået.
(more…)

Time gjorde rett i å plassere Mario Monti på forsiden denne uken. Italia har vært kjent for å gjøre mindre av seg i Brussel enn landets størrelse tilsier, men Monti har på få måneder snudd opp ned på dette. Til tross for at reformene teknokratregjeringen hans har vedtatt gjør vondt for mange italienere, er han stadig populær i hjemlandet. Effektiviteten han har vist så langt og stjernestatusen han har oppnådd i utlandet, kan forandre italiensk politikk permanent.

Evnen til å levere reformer og i hvert fall midlertidig roe finansmarkedene har gitt ham spillerom overfor EU-partnerne, til og med Tyskland. Dette forsøker han stadig å utnytte og utvide. De siste ukene har han profilert seg som den fremste forkjemperen for en ny vekstorientert dagsorden i EU, i kontrast til den dominerende tyske budsjettregel- og innsparingslinjen. Et nytt sjakktrekk kom i går, da 12 land sendte et felles brev til EU-toppene med åtte forslag for å styrke vekstmulighetene i EU. Italia sluttet seg til, men det gjorde ikke Tyskland og Frankrike (en tysk tjenestemann forsøkte arrogant å avfeie det med at man ikke kan ha oversikt over alle brev som går hit og dit). Mange av forslagene er resirkulering av kjente tanker og planer, men andre er absolutt egnet til å presse Tyskland, slik som ønsket om å liberalisere tjenestesektoren. Tyskland har mange bransjer som ennå nyter beskyttelse, og er kjent for en underutviklet tjenestesektor.

I går rakk også Monti å holde en tale i Milano, der han leverte et par stikk til Tyskland og Frankrike. Tjenestesektoren var ett, et annet at den nylige budsjettpakten ikke egentlig er nødvendig:

For one, he called the fiscal compact EU leaders will sign next month as “perhaps not strictly necessary” and mainly just something that Germany and the European Central Bank wanted.

Monti tenker høyt, og det er interessante tanker. Teknokratrollen han ble tilskrevet har han vokst ut av for lengst, og han kan virkelig bli Europas viktigste mann.