Europabloggen.no

Nattens møtemaraton endte med enighet om kriselån på 130 milliarder euro til Hellas (se WSJs oppsummering). Ingen — absolutt ingen — tror avtalen løser Hellas’ eller eurosonens problemer en gang for alle. Men utover hovedpoenget, at en snarlig kaotisk statsbankerott i Hellas synes avverget, inneholder avtalen noen viktige avklaringer, ifølge Guntram Wolff i Bruegel. Privat sektor vil ikke lenger være eksponert mot Hellas. Eventuelle nye redningsaksjoner vil dermed “bare” involvere de andre eurolandenes regjeringer. Det vil være politisk vanskelig (for å si det mildt), men ikke true det finansielle systemets stabilitet.

Verken finansministrene eller markedsaktørene rakk noe særlig mer enn å trekke et lite lettelsens sukk før problemene igjen tårnet seg opp. Faktisk skjedde det i forkant av nattens enighet: Reuters fikk tak i et konfidensielt IMF-notat om de greske statsfinansene (last det ned her). Det inneholder noen barske analyser som viser at nattens avtale er bygd på svært usikre forutsetninger. Hvis Hellas’ økonomi utvikler seg dårligere, vil ikke målet om å redusere gjelden til 120,5 prosent av BNP innen 2020 bli nådd. Siden økonomene fra IMF, EU og ESB allerede har vist at de har bommet kraftig på prognosene de laget i 2010, hvorfor skal det gå bedre nå? Et nøkkelsitat:

there is a fundamental tension between the program objectives of reducing debt and improving competitiveness, in that the internal devaluation needed to restore Greece competitiveness will inevitably lead to a higher debt to GDP ratio in the near term. In this context, a scenario of particular concern involves internal devaluation through deeper recession (due to continued delays with structural reforms and with fiscal policy and privatization implementation). This would result in a much higher debt trajectory, leaving debt as high as 160 percent of GDP in 2020.

Mer detaljer: Peter Spiegel i FT går grundig gjennom notatet.

Den politiske situasjonen i Hellas er også en kilde til stadig større usikkerhet. De tradisjonelle statsbærende partiene, som tvinges til å garantere at betingelsene for kriselånene oppfylles, taper oppslutning. Hva skjer hvis valget i april ender med at partier som er mot alle kutt-tiltakene får makt?

Det er derfor bare å vente at argumentene for å la Hellas forlate eurosonen ikke vil forstumme. Det er verdt å merke seg at enkelte tyske kommentatorer i det siste har gått inn for eller i hvert fall luftet en slik løsning, kombinert med utstrakt økonomisk hjelp for å få landet på fote igjen.

Forholdet mellom tyskere og grekere blir stadig dårligere. Demonstranter i Athen brente nylig det tyske flagget, og det er blitt rutine å utstyre portretter av Angela Merkel med nazisymboler, skriver Zacharias Zacharakis på Zeit Online. Merkel må ta sin del av skylden for den giftige stemningen, mener han. Allerede i 2010 burde hun ha reist til Athen og holdt en tale i parlamentet. Isteden har hun, bevisst eller ikke, unnlatt å innlede en dialog med grekerne om en felles løsning på grekernes gjeldskrise og den større eurokrisen. Men det er ikke for sent: Så vanskelig det enn er, Merkel må innlede en forsoningsprosess med grekerne, appellerer Zacharakis. Hun må gjøre klart at hun tror fullt og fast på det europeiske prosjektet med Hellas som viktig deltaker.

Forslaget er ikke nytt. På et debattmøte i Berlin i november gikk flere av tilhørerne inn for nettopp dette: Merkel må til Athen og holde en stor tale der prinsippene for det europeiske samarbeidet klargjøres. Etter hvert tok det litt av. En publikummer foreslo at Merkel skulle holde talen på Akropolis.

Det hadde vært noe.

En av de merkelige tingene med Hellas-krisen er at man så sjelden hører om nye politiske aktører, bevegelser eller oppfinnsomme aksjoner. Det er politikere fra de samme gamle partiene som dominerer. Derfor var det så spennende og oppmuntrende å lese Spiegels profil av Yiannis Boutaris (69), Thessalonikis borgermester siden januar i fjor. Han er den eneste (?) greske politikeren som får ros av troika-inspektørene fra EU og IMF, og selvfølgelig er han ikke noen vanlig politiker. Han er egentlig forretningsmann (vinprodusent) og tilhører ingen av de etablerte partiene. Medarbeiderne er unge mennesker med variert bakgrunn, gjerne fra næringslivet.

Boutaris har satt i gang revisjon av kommuneadministrasjonen, laget et ordentlig budsjett, slår ned på gamle systemer med fiktiv overtid og søker råd om beste praksis utenlands (som fra Berlins veldrevne renholdsverk).

“The good thing about the crisis,” says Boutaris, is that the Greeks are being forced to change their way of thinking, and that the politicians’ empty promises and irresponsible actions have come to an end. “There isn’t any money left to buy voters,” says Boutaris. As a result, he says, politicians actually have to do something.

Mottoet har han skrevet på en tavle i kontoret sitt i rådhuset: “We’re going to believe in honest things again.”

Hørt om Aspropyrgos på Thriasio-sletten? Det hadde ikke jeg heller, inntil Kathimerini fortalte historien om dette industriområdet som skulle bli “Sydens Rotterdam”, et logistikk-knutepunkt for hele Sør-Europa. Kineserne som har kjøpt seg inn i havnen i Pireus er tiltenkt en nøkkelrolle. Høres ut som noe Hellas virkelig kunne trenge nå? Ja, men det går bare så sakte, eller det går ikke i det hele tatt:

A mishmash of divergent zoning plans — part industrial, part commercial wholesale, part “undefined” — Thriasio is scattered with warehouses, factories, scrapyards and legions of freight containers behind razor-wire fences. Connecting them is a labyrinthine set of unnamed narrow roads that frequently choke up, as cargo trucks must maneuver in limited space while street signs are mostly absent.

Det er sånt som gjør en motløs på Hellas’ vegne. Byråkratiet er ugjennomtrengelig, kvernen maler ufattelig sakte (15 år for å få godkjent en reguleringsplan!). Historien om Sydens Rotterdam dreier seg mye om hvor nødvendig en effektiv offentlig sektor er for en moderne økonomi. “Hva er det med grekerne,” spurte kollega Yngland her på bloggen. Akkurat.

I dag møtes eurosonens finansministre i Brussel for å diskutere det neste store nødlånet til Hellas. De greske politikerne har forhandlet på overtid av overtiden. Det dysfunksjonelle politiske systemets spill fungerer fortsatt utmerket på sine premisser. Som det er blitt sagt: De greske politikerne later som de gjennomfører reformer, mens kollegene i EU later som de tror på det. Uansett var det helt fra begynnelsen svært, svært usannsynlig at Hellas skulle klare reformkravene de ble pålagt.

Den beste analysen av Hellas jeg har sett på en stund ble levert av kokken Giorgos Dimas (25) i et intervju med The Guardian:

At the back of my mind there is always the thought that the restaurant I’m about to work in might go bust, given that no one has any money any more. But although it might take a few years for my generation to find work I actually think the crisis has been a good thing. Greece was all about jobs for civil servants and nothing else. It had to change.

I Tyskland blir 1945 kalt Stunde Null. Samfunnet sto ved nullpunktet, alt måtte bygges på nytt. Hvis en slik bevissthet kan spre seg i den greske befolkningen, da er det likevel mulig å øyne håp. Igjen er det de unge, de som blir stemplet som den tapte generasjonen, som ser det klarest. Her er arbeidsledige Christos Xeraxoudis (24):

Greece needed to change. It needs to be rebuilt from the beginning. It has so much going for it but somehow had lost its way. After all, we had got to the point where we were importing lemons from Argentina.

Valgkampen i Russland, om man kan kalle den det, er godt i gang. Valgkampen tok en uforutsett vei etter at Putin og hans horde vant parlamentsvalget den 4. desember på uærlig vis. Det ble stor oppstandelse og opposisjonen reiste seg etter valget. Folket er nå delt i flere grupper, men det viktigste er om man er “med eller mot Putin” frem mot presidentvalget 4. mars.

Den siste tiden har det vært mange sterke uttalelser i russisk politisk klima. I disse videoene (med norsk tekst) kan dere se noen av uttalelsene og oppleve russisk politikk på sitt beste: 🙂

Vladimir Zhirinovsky, leder for LDPR , Russlands Liberal demokratiske parti snakker i Statsdumaen. Zhirinovsky er også i relasjon til Kreml, men allikevel en viktig og interessant stemme i Russland.(27.01.12)

Se også denne videoen!

En arbeider fra flyfabrikken “Star” i Perm har reist til Ekaterinburg i den industrielle Ural-regionen for å delta på et møte til støtte for Vladimir Putin, Forente Russland og Folke-Fronten. Møtet ble arrangert som et motstykke til opposisjons-demonstrasjonene på Bolotnaya Plassen i Moskva.(28.01.12)

Gårsdagens Merkel-marsjordre om vekst og stimuli til økonomien ble fulgt opp i dag. I Berlin bekreftet godt informerte regjeringskilder at mandagens toppmøte i Brussel skal dreie seg om tiltak mot arbeidsledighet, særlig ungdomsledigheten, og for ny økonomisk vekst i Europa. Kriselandene må reformere sine arbeidsmarkeder og ta fatt i strukturproblemer som har utviklet seg over flere år, het det. Det skal legges opp til en utveksling av “best practice” for lav ungdomsledighet, der en ikke skal vike tilbake for å fortelle hverandre “ubehagelige sannheter”. Innen sysselsetting av unge står Tyskland, Østerrike og Nederland spesielt sterkt. Med sine lærlingtradisjoner har de tradisjonelt svært lav arbeidsledighet blant de under 30.

Penger til umiddelbar støtte til vekstfremmende tiltak skal hentes fra EUs regional- og sosialmidler, slik Merkel varslet i går. Her må Kommisjonen og det enkelte land støvsuge pengepottene etter ubrukte midler. Flere land skal bare ha brukt en mindre andel (som 30 prosent) av det de har fått tildelt innen denne budsjettperioden, så det er faktisk en del milliarder å hente. Tyskerne vil at dette særlig skal gå til ledighetsbekjempelse og til små og mellomstore bedrifter (f.eks. for å lette deres finansieringsbehov), men den tyske regjeringen vil ikke diktere hvor et land som Spania skal finne sine prosjekter.

Hvorfor er ikke midlene brukt opp? Dels har dette med krav om at landene må med-finansiere prosjekter å gjøre, men disse reglene ble myket opp i fjor. Dels skyldes det manglende administrativ kapasitet og konsepttørke.

Men er dette virkelig en paneuropeisk vekststrategi? Foreløpig virker det noe puslete. Guntram Wolff i tankesmien Bruegel sier til Reuters at energisektoren er en god kandidat for å blinke ut tydelige prosjekter som passer inn i den nye fortellingen Merkel & co vil skape om europeisk vekst:

“They need to think about a typical investment project that has a strong European component, such as the energy transition story,” said Bruegel’s Wolff. “It’s a long-term story, but on the other hand, the adjustment we’re going to see in southern Europe is going to take 5-10 years anyway.”

På energi- og klimafeltet har i hvert fall EU-kommisjonen store ambisjoner og til dels utviklede planer i skuffen som det hadde gått an å forsere. For ikke å snakke om at de sørlige landene har naturlige fortrinn innen sol- og vindenergi.

Oppfordringene til Angela Merkel har kommet fra alle retninger, og mer og mer høylytt: Tyskland må ta mer resolutte grep for å lede EU ut av eurokrisen, og budsjettdisiplin alene er ikke nok — ny vekst må til. Nå ser det ut som Merkel er i ferd med å endre kurs.

Signalet gis i et intervju med seks europeiske aviser, en PR-offensiv før mandagens toppmøte. Vekst og sysselsetting skal nå settes i sentrum for arbeidet med å løse krisen. Midler til konkrete vekst-tiltak vil Merkel hente fra EUs regional- og strukturfond, som beløper seg til 350 milliarder euro i denne budsjettperioden. Bare en drøy fjerdedel av denne potten er brukt (et kjent og kritisert faktum). Merkel ser for seg at mer midler herfra stilles til rådighet for små og mellomstore bedrifter, gründere og forskning.

I tillegg vil Merkel på ny gå sterkt inn for strukturelle reformer for å få fart på veksten. Hun vil prøve å overtale de andre medlemslandene til å reformere sine arbeidsmarkeder, særlig for å gi unge større sjanser på jobbmarkedet. Land som Spania har rekordhøy ledighet blant unge, som er taperne i et todelt arbeidsmarked der folk som er i jobb nyter godt av sterkt oppsigelsesvern. Hun ønsker også å fjerne beskyttelse av næringer og tjenester og åpne for mer privatisering.

I intervjuet ser også Merkel lenger fram. Her er det interessante toner. Merkel har blitt kritisert for å svekke EU-institusjonene og flytte makt tilbake til statene via de stadig hyppigere toppmøtene. Ved slutten av en lang og gradvis prosess med å flytte myndighet til det overnasjonale nivået, vil EU-kommisjonen fungere som EUs regjering, mener Merkel. Parlamentet må styrkes og Det europeiske råd bli et slags andrekammer:

My vision is one of political union because Europe needs to forge its own unique path. We need to become incrementally closer and closer, in all policy areas,” the chancellor said. “Over a long process, we will transfer more powers to the [European] Commission, which will then handle what falls within the European remit like a government of Europe. That will require a strong parliament. A kind of second chamber, if you like, will be the council comprising the heads of [national] government. And finally, the supreme court will be the European court of justice. That could be what Europe’s political union looks like in the future – some time in the future, as I say, and after a goodly number of interim stages.

De seks avisene har sammen produsert en stor pakke artikler som belyser EU-samarbeidet fra ulike vinkler og med mange eksempler — Guardian har gitt serien det montypythoneske mottoet “What has Europe ever done for us?”.

66 prosent av kroatene stemte for (za), 33 prosent mot (protiv) medlemskap i EU i folkeavstemningen søndag. Deltakelsen ble såpass lav som 43,5 prosent.

Dermed ligger alt til rette for at Kroatia blir EUs 28. medlem fra 1. juli 2013.

Kroatias president sa søndag at landet vil hjelpe de øvrige landene i regionen inn i EU. Kanskje havner hele “Jugosfæren” i EU om ikke så mange år. Til og med Bosnia-Hercegovina kan ta avgjørende skritt mot medlemskap i år. Landets nye statsminister Vjekoslav Bevanda har som sin førsteprioritet å oppnå status som søkerland i løpet av 2012.

OPPDATERING: Sveinung Rotevatn kommenterer norsk mediedekning av kroatenes “nølende” ja. Mediene ville gjort lurt i å forhøre seg med Balkan-kjenneren Florian Bieber, som stadig skriver opplysende om regionen på sin blogg. Så også om folkeavstemningen. Kroatenes ja ga gjenlyd, skriver han, og viser til at det var ja-flertall over hele landet, selv i de mest skeptiske sørlige regionene Split og Dubrovnik. Stemningen har snudd fra betydelig EU-skepsis i 2009-10, noterer Bieber, og konkluderer:

The referendum suggests two things about support for EU accession in the Western Balkans: First, citizens might be growing weary of the EU as negotiations drag on, once they are concluded, it is easier to warm up to the EU. Second, many citizens might not “love” the EU, but they consider it the least bad option. Thus among many “Yes” voters in Croatia today are surely also those who rather not take any chances, especially as the alternative remained unclear and potentially risky. Thus, even if support for accession is likely drop in the other countries of the region–as it so often dues in the accession process–this does not suggest that citizens will vote against membership at the end.

Europautredningen “Utenfor og innenfor” er publisert. Utvalget ble ledet av Fredrik Sejersted. Nå er det bare å kose seg med de 911 sidene…

Tvitringen skjer under #EUdebatt og #europautredningen.

Kroatias nyvalgte sentrum-venstre-regjering lanserte i går sin kampanje fram mot folkeavstemningen om EU-medlemskap 22. januar.

Meningsmålinger tyder på at rundt 60 prosent av kroatene vil si ja i avstemningen, ifølge Balkan Insight. Dersom det blir ja, blir landet EUs 28. medlem fra 1. juli 2013 (forutsatt at tiltredelsen ratifiseres av de 27 nåværende medlemmene).

Det er ikke noe minimumskrav til deltakelse i folkeavstemningen, men regjeringen ønsker naturligvis høy deltakelse. Utenriksminister Vesna Pusic håper på 80 prosent.