Europabloggen.no

Fra The Suns forside 10. desember 2011.

Mens EU-toget skrangler videre mot noe som kalles en budsjettunion, står Storbritannia tilbake alene på perrongen eller på et selvvalgt sidespor. Landet motsatte seg en ny endring av EU-traktaten i bytte mot at finansbyen City of London skulle unntas for nye finansregler. Det kunne de andre ikke gå med på og det 17. krisemøtet i EU på to år resulterte i et nytt prinsippvedtak hvor detaljene ikke er klare før utpå våren. Det beroliget i hvert fall ikke ”Markedet” som har tatt over styringen av det meste.

Det EUs statsledere ble enige om litt ut på morgenkvisten var at de 17 landene som utgjør €urosonen skal enes om en egen ”budsjettpakt” som kanskje kan bli en traktat. De land som ikke er med i €urosonen kan slutte seg til den. Fire land har tatt betenkningstid for å konsultere sine nasjonale parlamenter. Disse er Sverige, Danmark, Ungarn og Tsjekkia. Slike budsjettregler eller minitraktater kan eventuelt tas inn i de nasjonale grunnlover slik bl.a. Tyskland og Spania allerede har gjort. Forbundskansler Merkels problem er at bakenfor synger forfatningsdomstolen i Karlsruhe som kan si at en budsjettpakt strider mot den tyske grunnloven. Hovedproblemet for alle land er at slike endringer ikke må sendes ut til folkeavstemning slik Irland som regel må. En belgisk avis skriver at forelegges befolkningen i et av EU-landene et spørsmål som inneholder ordet Europa, vil det automatisk bli nei uansett hva spørsmålet er.

Det man er blitt enige om etter et nærmest tysk-fransk diktat er at reglene for underskudd i statsbudsjettene skal strammes ytterligere inn fra dagens 3 prosent til 0,5 prosent av bruttonasjonalprodukt. Ligger man over dette vil det bli straffebestemmelser i form av økonomiske bøter som ilegges mer eller mindre automatisk. EU-domstolen er også tiltenkt en rolle ved å påse at reglene følges og vil muligens kunne ilegge store bøter.

En slik ny budsjettunion som også omtales som en ”fiskalunion” eller ”budsjettkompakt”, skal sørge for at man ikke en gang til kommer i en situasjon hvor statene må bygge opp stor gjeld for å finansiere underskudd på statsbudsjettene. Dette innebærer en slags forhåndsgodkjenning i Europakommisjonen av statsbudsjetter før de vedtas nasjonalt. Tatt i betrakting den taushetsplikt som finnes før et statsbudsjett legges fram, kan dette by på store utfordringer. En del av disse reglene ligger allerede inn i en del av EUs nye fullmakter i en såkalt ”sixpack” som allerede er vedtatt. Toppmøtet har derfor strammet ytterligere inn på det nasjonale økonomiske manøvreringsrommet. Problemet er at ikke noe av dette starter å virke i dag, men kanskje i mars neste år, og dermed er de kortsiktige problemet fortsatt ikke løst. En rente på 33 prosent for greske statsobligasjoner etter møtet viser dette til overmål.

For mange år siden skrev avisen ”The Times” på sin forside: ”Tåke i kanalen, kontinentet er isolert.” I kontinentale aviser er det Storbritannia som omtales som isolert. Den britiske statsminister hylles stort sett av sine mest høyreorienterte medlemmer av Underhuset hvor 80 representanter krevde utmelding av EU for noen uker siden. Alle finansmeglerne i City synes også fornøyd, mens deler av opposisjonen mener at Cameron har satt landet i en håpløs posisjon. Også den liberale og EU-vennlige visestatsminister Clegg er bekymret. Det kan bety at det kommer regler for finansnæringen i London som de ikke lenger får innflytelse på, men som vil gjelde for transaksjoner internt i EU.

Det som skjer nå er en gjentakelse av historien for nøyaktig 20 år siden. Tidlig om morgenen den 9. desember kom den daværende konservative statsminister John Major ut fra toppmøtet og erklærte ”set-, game- og matchball”. Han hadde slått Europa overlegent. Da hadde han motsatt seg at EU skulle drive med arbeidsrettslovgivning og han fikk en opt-out fra den felles framtidige valutaen som da ble kalt Ecu. Det endte opp i det som ble Maastrichttraktatens sosiale protokoll, som omfattet 11 av daværende 12 EU-land. De kunne og kom til å vedta en rekke lover om arbeidstakernes rettigheter, bl.a. om konsernutvalg. Når dette skjedde skulle britene ha igjen sin del av hva møtelokalet kostet. Det samme gjør de nå. Selv om bildet er at Storbritannia sitter alene på gangen, kan det i praksis bli at de 26 andre eller hvor mange det blir, må forlate møtelokalet når det skal drøfte den kommende pakten fordi de ikke kan benytte seg av EUs institusjoner eller konferanselokaler som gjelder for 27 EU-land.

Da John Major overtok etter Margaret Thatcher var utsagnet at UK skulle bli ”in the heart of Europe”. Under pressebriefingen i Maastricht ble det sagt at nå er det bare ”one major obstacle left to agreement and that is Mr. Major himself”.

Da satte landet seg på et sosialt og arbeidsrettslig sidespor hvor de ble stående til nye Labour overtok noen år senere under Tony Blair. Men den sosiale og arbeidsrettslige vogna ble koblet på bakerst og med nødbremsen konstant på. De klarte å bremse den videre utvikling på det arbeidsrettslige området og fikk ytterligere hjelp da utvidelsen med ti nye medlemsland fra Øst-Europa skjedde i 2004.

I disse dager er det flere som minnes det doble ”NON” fra den tidligere franske presidenten Charles de Gaulle. Han ville ikke at Storbritannia skulle komme med blant de da seks EF-land for å bremse integrasjonen i Europa. Det er 50 år siden, men bildet har endret seg lite. Vil landet gå ut av EU? Det er det nok mange på begge sider av kanalen som kan ønske og ville, men alternativene er ikke mange. Det er fortsatt folk i EFTA som husker en lett arrogant stormakt som kunne bruke av sitt uuttømmelige forråd av gloser på sitt eget morsmål når man drøftet skjøre kompromisser. De øvrige EFTA-landene var ikke 100 prosent sikre på betydningen av alle. Men det sto jo i vedtaket, så da var det vel i orden, da.

Britain rule the words.

Tags: David Cameron, eurokrisen, Storbritannia

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.