Europabloggen.no

Klar hakkeorden i EU-treet. Den tyske ørnen, Angela, har fått ro på flokken, men det stikkes og kives nedover på stammen.

Så ble det julero i euroland i år også. Slik denne fine karikaturen av det europeiske juleneket viser (fikk den av en tsjekkisk kollega som skal forsøke å finne navnet på kunstneren i jula). Tante Angela er ørnen i flokken og passer lett irritert på at de andre skikker seg. Hun har satt klare displinregler for å få pakke i år og nå venter de alle i spenning. Ingen får bruke mer penger på gaver enn de har råd til. Og ingen får gi gaver til seg selv.

I etasjen under sitter de to evige urokråkene David og Nicolas. De krangler om hvem av de to som burde nedgraderes fra sin nåværende kredittpinne og heller sitte på pinnen nedenfor. Det eneste de kan glede seg over er at den spjåkete skjæra Silvio er borte. Han stjal alltid showet – og prøvde seg på alle damene. Etterkommeren, Mario, er mest opptatt av tallrekker som skal få Silvios gamle synder til å forsvinne.

Helt nederst sitter frysepinnene fra sør som spiste opp alle frøene sine på sommeren og ikke la noe til siden for den uventet harde høsten. I midten sitter den store flokken som er litt enige med alle, men som egentlig er fornøyd hvis de får gjennomslag for noen av sine særstandpunkter. På de store rådsmøtene i fugleflokken i Brussel soler de seg i glansen av sine mektigere venner, men når de kommer hjem snakker de litt stygt om “de mektige” likevel. Litt makt og lite ansvar er ganske greit.

Ørnen Angela har hatt en stri tørn i høst og fortjener nå en lang juleferie. Men så maktsyk og dominerende som mange kommentatorer har fremstillt henne, er hun slett ikke. Selv den britiske kråka David, som ødela julefesten hennes på siste EU-toppmøtet, roser henne som et av de høfligste menneskene han har møtt. Og sender sin julehilsen. Til rivalen Nicolas fortvilelse.

Etter en heftig høst med mange politiske krisemøter kom også julegavene. I form av 500 milliarder euro i kreditter fra den europeiske sentralbanken, ESB. 500 europeiske banker kastet seg over pengeflommen til lav rente for å refinansiere sine råtne lån. Pengene må de ikke betale tilbake før om tre år. Kanskje et vendepunkt i eurokrisen? 1. januar er euroen 10 år og ser akkurat nå ut som den kan klare 10 år til.

Så det var juleeventyret. Her er virkeligheten.

Vi journalister som daglig vandrer rundt med Merkels medarbeidere, rådgivere og motstandere kan bare si oss enig. Selv de journalistene som er så kritiske at de er selvkritiske, har vansker med å finne en holdbar historie om denne angvelige maktsyke, intrigante damen i nazi-lignende panserjakke (slik hun av og til fremstilles i utenlanske medier).

Merkel hilser selv på folk som står og glaner når hun kommer ut døra. De durkdrevne berlinske fotografene som ellers skriker til alt og alle, snakker varmt om “Mutti”. Kom da, Mutti? Smil da, Mutti! Bøy deg ned og ta opp det papiret, ja….. Sånn, ja! Mutti!

Etter å ha fulgt hennes politiske karriere i 20 år har jeg ennå ikke hørt en person si noe negativt om hennes personlige omgang med andre. Om politikken, ja. Og personalvalg. Men formen hennes er uformell, varm og vennlig. Staben hennes er svært lojal.

Det eneste som gjør henne virkelig irritert er dumme spørsmål. Når journalister sier de har hørt at noen har sagt at noe er galt osv. så tar hun dem ned punkt for punkt og spør hva de mener med det. Offentlig avkledning, heter det. Hørt i leksa – av rektor.

Hun har mye til felles med vår egen Gro Harlem Brundtland. Vitenskapelig anlagt, knallhard i sak og argumentasjon, men med et stort hjerte. Det er sjelden jeg ønsker en politiker en God jul. Men i år har Angela fortjent det!

Tags: 10 år, Angela Merkel, David Cameron, EU, euro, jul, julenek, Mario Monti, Nicolas Sarkozy, tsjekkisk

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.