Harde bud for å få krisehjelp

Av - 11.9.2012 09:13

Mens nordmenn stort sett bare har hatt været å jamre seg over i det som knapt ble en sommer, har vanlige folk i en rekke europeiske land har langt større bekymringer, både økonomisk og sosialt. Nå starter en lang og travel høstsesong hvor EUs ledere fortsetter søket på å komme ut av den omfattende økonomiske krisen.

I forrige uke fyrte den europeiske sentralbanken, ESB, av en ny slags bazooka som tar sikte på å berolige finanskreftene og gjenoppbygge tillit til den felles valutaen. Tilsynelatende skal banken nå, med tvilende aksept fra tyske myndigheter, kjøpe statsobligasjoner i ubegrensede mengder i land som har fått en altfor høy rente for sine innlån. Med en sentralbankrente på 0,75 prosent synes det noe merkelig at land som Spania og Italia skal måtte betale en rente opp mot ti ganger høyere for å få finansiert sine statlige innlån.

Også denne gangen reagerte finansmarkedene og børsene positivt, men det gjenstår å se hvor lenge effekten vil vare. Noen mener at man nå har passert vendebøyen og at det heretter skal være mulig å komme seg økonomisk opp i knestående.

MEN det skjer uansett på bekostning av vanlige lønnsmottakere. Portugal, Irland og Hellas har fått krisehjelp fra troikaen, EU-kommisjonen, Sentralbanken og IMF, men det er en hjelp på meget stramme vilkår.

Det europeiske faglige forskningsinstituttet, ETUI, har satt seg inn i en del av disse vilkårene og de kortslutter tidligere internasjonalt anerkjente regler for organisasjonsfrihet og forhandlingsfrihet som dekkes av konvensjoner utarbeidet av trepartsorganisasjonen ILO. Vilkårene dikteres på en slik måte at det finnes lite rom igjen for en demokratisk behandling, langt mindre at arbeidslivets parter involveres. Rapporten fra ETUI finnes her.

Disse kravene gjør at Italia og Spania i det lengste ikke vil be om noen form for EU-hjelp, men prøver i stedet å innføre innsparinger og andre tiltak på egen hånd. Virkningen i praksis blir likevel ikke så forskjellig, om den er egengenerert eller utenfrapåført.

I denne artikkelen skal jeg bare ta for meg tiltakene rettet mot Portugal. De er ikke ulike fra det Irland og Hellas er pålagt.

Det viktigste er at arbeidsrettslovgivningen som skal beskytte ansatte, endres i avregulert retning. Dette endrer de grunnleggende strukturer og maktforhold mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne ved at det kollektive element gjennom felles tariffavtaler svekkes eller fjernes helt. Argumentet er alltid det samme, behovet for økt fleksibilitet.

Troikaen som styrer dette inngår det de kaller Memorandum of Understanding som i liten grad kan oppfattes som en felles forståelse av hva som må gjøres, selv om det heter seg at den skal forhandles fram mellom troikaen og medlemsstatene. Portugal fikk sitt memorandum (MoU) (pdf) selveste 17. mai i 2011, uten at det ble flagget av den grunn.

Kravene til offentlig sektor er en reduksjon over hele linja på 15 prosent i bemanning. Ansatte må bli mer mobile og fleksible i den offentlige administrasjonen. Kompensasjonsordninger og “frynsegoder” må revideres. Lønninger skal fryses og forfremmelser skal begrenses. Helseytelser til de ansatte skal reduseres og arbeidsgivers kostnader skal senkes. All pensjon over 1500 euro i måneden (ca 11000 kroner) skal reduseres. Arbeidsledighetstrygden må reformeres. Offentlig eide selskap skal privatiseres, slik som flyselskapet TAP; energiselskapene, forsikring og andre statlige selskaper skal selges.

Arbeidsmarkedet
På arbeidsmarkedet skal følgende tiltak settes i gang:

Ledighetstrygden skal endres, særlig for de langtidsledige. Stillingsvernet skal reformeres for å skape nye jobber og lette overføringen av arbeidskraft mellom sektorer og bransjer. Arbeidstidsreglene må mykes opp for å øke selskapenes konkurranseevne.

Sluttvederlag ved oppsigelser skal ned fra 30 til 10 dager lønn per års ansettelse for fast ansatte. For korttidsansatte skal sluttvederlag ned fra 36 dager til ti dager pr års ansettelse.

Saklige grunner for individuell oppsigelse skal svekkes og ansiennitetsprinsippet skal i hovedsak oppheves.

Innføring av lokal arbeidstidsbank som kan brukes ved svingninger i arbeidsmengden. Betaling for overtid i lovverket skal reduseres fra 100 prosent til maksimalt 50 prosent. Avspasering skal begrenses til 25 prosent.

Lønninger
Minstelønn kan bare økes hvis arbeidsmarkedet tilsier det.
Ny definisjon av allmengjøring av kollektive avtaler til å omfatte uorganiserte bedrifter.
Gjennomgang av trepartsavtaler for generell lønnsutvikling
Lettere å avslutte tariffavtaler som ikke fornyes.
Tarifforhandlingene skal desentraliseres ned til bedriftsnivå. Forhandlingsretten overføres fra fagforeningene til bedriftsutvalg og lokale tillitsvalgte. Bedriftsutvalg kan inngå bedriftsavtaler i bedrifter med flere enn 250 ansatte. Åpning for at bedriftsutvalg kan inngå lokale avtaler uten deltakelse av fagforeninger. Legge ned forhandlingsinstitusjoner.

Effekten av dette vil bli at flere arbeidstakere ikke vil dekkes av sentrale tariffavtaler. Prosessen startet allerede under den konservative regjeringen, men forsterkes ytterligere gjennom disse kravene.

Lønnsutviklingen lokalt skal bare kunne følge produktivitetsveksten.

Kan bryte mot grunnleggende regler
En rekke av disse tiltakene kan stride mot ILOs regelverk, men også EUs egne traktatbestemmelser og charteret for grunnleggende rettigheter som nå er bindende bestemmelser i selve Lisboa-traktaten. De bryter også mot Europarådets sosialpakt. Det som er aller mest skremmende er at det er ingen ankeinstans for tiltakene, som bare kan oppheves i EUs ministerråd.

Hvis man til dette bildet legger til arbeidsgivernes oppførsel i sommer i ILOs hovedforsamling hvor de satte et stort spørsmålstegn ved streikeretten, er det alvorlig grunn til bekymring over utviklingen. NHO støttet de øvrige arbeidsgiverne, “av tekniske og juridiske grunner”. Man kan lure på om NHO fortsatt er tilhenger av den europeiske sosiale modellen.

Tags: , , , , ,

Bookmark and Share

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.

2 kommentarer til “Harde bud for å få krisehjelp”

  1. Henrik Munthe says:
    18.09.2012 at 08:25

    I sin beskrivelse av konsekvensene av den europeiske krisen, avlegger sanden også ILO en visitt. han hevder at arbeidsgiverne i sommer “satte et stort spørsmålstegn ved streikeretten”. hvor har han det fra? Spørsmålet striden i sommer dreide seg om var hvorvidt en ILO-konvensjon (nr 87) hjemler streikeadgang. Faktum er at denne konvensjonen ikke nevner streik med ett ord, og da den ble laget like etter krigen ble streik eksplisitt unntatt. Senere har enkelte innfortolket streikeadgang, men det har ikke vært enighet om dette synspunktet blant partene i ILOs Applikasjonskomite som er det organ som behandler påståtte overtredelser av ILOs regelverk. Imidlertid har NHO aldri bestridt at det er streikeadgang i Norge. Det følger både av nasjonale avtaler, lovgivning og internasjonale forpliktelser. Men ikke av ILO-konvensjon nr 87. For øvrig er det galt at NHO “støttet de øvrige arbeidsgiverne av tekniske og juridiske grunner” slik Sanden også hevder. Altså all grunn til å sette seg bedre inn i sakene før man svinger svøpen, Sanden.

  2. knut arne sanden says:
    19.09.2012 at 14:01

    NHO-direktør Svein Oppegaard med LOs harde kritikk, viser han til hva som er NHOs standpunkt:

    – Retten til streik er en av de grunnleggende og fundamentale rettigheter i arbeidslivet, hjemlet i nasjonale avtaler og regler. Streikeretten er vel etablert og anerkjent i norsk arbeidsliv, og dette er NHOs standpunkt nasjonalt og internasjonalt, hevder Oppegaard, før han legger til:

    – ILO-diskusjonen er en teknisk og juridisk diskusjon. NHOs politiske standpunkt er krystallklart, hevder han. Da LO-Aktuelt spør om hvorfor de ikke markerte seg mot de andre

    arbeidsgiverorganisasjonene i ILO, svarer han igjen at diskusjonen i ILO var en teknisk og juridisk diskusjon. Punktum.

    Det ble av fagbevegelsen oppfattet som noe mer enn “et teknisk og juridsk” standpunkt.