Europabloggen.no

Hørt om Aspropyrgos på Thriasio-sletten? Det hadde ikke jeg heller, inntil Kathimerini fortalte historien om dette industriområdet som skulle bli “Sydens Rotterdam”, et logistikk-knutepunkt for hele Sør-Europa. Kineserne som har kjøpt seg inn i havnen i Pireus er tiltenkt en nøkkelrolle. Høres ut som noe Hellas virkelig kunne trenge nå? Ja, men det går bare så sakte, eller det går ikke i det hele tatt:

A mishmash of divergent zoning plans — part industrial, part commercial wholesale, part “undefined” — Thriasio is scattered with warehouses, factories, scrapyards and legions of freight containers behind razor-wire fences. Connecting them is a labyrinthine set of unnamed narrow roads that frequently choke up, as cargo trucks must maneuver in limited space while street signs are mostly absent.

Det er sånt som gjør en motløs på Hellas’ vegne. Byråkratiet er ugjennomtrengelig, kvernen maler ufattelig sakte (15 år for å få godkjent en reguleringsplan!). Historien om Sydens Rotterdam dreier seg mye om hvor nødvendig en effektiv offentlig sektor er for en moderne økonomi. “Hva er det med grekerne,” spurte kollega Yngland her på bloggen. Akkurat.

I dag møtes eurosonens finansministre i Brussel for å diskutere det neste store nødlånet til Hellas. De greske politikerne har forhandlet på overtid av overtiden. Det dysfunksjonelle politiske systemets spill fungerer fortsatt utmerket på sine premisser. Som det er blitt sagt: De greske politikerne later som de gjennomfører reformer, mens kollegene i EU later som de tror på det. Uansett var det helt fra begynnelsen svært, svært usannsynlig at Hellas skulle klare reformkravene de ble pålagt.

Den beste analysen av Hellas jeg har sett på en stund ble levert av kokken Giorgos Dimas (25) i et intervju med The Guardian:

At the back of my mind there is always the thought that the restaurant I’m about to work in might go bust, given that no one has any money any more. But although it might take a few years for my generation to find work I actually think the crisis has been a good thing. Greece was all about jobs for civil servants and nothing else. It had to change.

I Tyskland blir 1945 kalt Stunde Null. Samfunnet sto ved nullpunktet, alt måtte bygges på nytt. Hvis en slik bevissthet kan spre seg i den greske befolkningen, da er det likevel mulig å øyne håp. Igjen er det de unge, de som blir stemplet som den tapte generasjonen, som ser det klarest. Her er arbeidsledige Christos Xeraxoudis (24):

Greece needed to change. It needs to be rebuilt from the beginning. It has so much going for it but somehow had lost its way. After all, we had got to the point where we were importing lemons from Argentina.

Tags: eurokrisen, gjeldskrise, Hellas, logistikk

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.