Europabloggen.no

Tove Cecilie Fasting er journalist og forfatter, og driver et gjestgiveri i en gresk landsby. Hun har bodd i Hellas siden 1993. Vi ba Tove om å fortelle om sine erfaringer med å drive firma i Hellas. I hennes bok Paradiso, rapport fra en gresk landsby, kan du lese mer om hvordan det greske samfunnet ikke fungerer…

“Everything´s broken and no one speaks English,” synger Tom Waits. Siden jeg kom hit for første gang i 1984 har denne strofen hengt seg fast som den mest treffende beskrivelsen av dette skjønne landet. Ingenting funker. Få mennesker kan det de er satt til å gjøre. Og grekerne velger seg politikere som ikke har anelse om hvordan man driver politikk. Resultatet er at vi lever i et fullstendig anarki, hvor alle og enhver gjør som de vil og hvor det aldri blir orden på noe som helst. Krise eller ikke krise.

Den såkalte “greske krisen” er egentlig bare et begrep som er oppfunnet av utlendingene, nå som vanskjøtselen av dette ressursrike landet også får konsekvenser for europeerne. For grekerne er livet i Hellas slik det bruker å være: Uforutsigelig. Det går opp og ned og det tryggeste er å ha pengene under madrassen eller investere i jordstykker (slik at man kan dyrke mat) og eiendommer. Og selvfølgelig å finne omveien rundt enhver lov slik at man slipper å betale skatt. Skattepengene blir jo uansett bare misbrukt.

Like før jul fikk jeg, i likhet med andre bedriftseiere, en regning på 1000 euro som jeg kunne betale for å slippe bokettersyn. Selvfølgelig betalte jeg ikke – bare kom og sjekk bøkene mine! Bøkene mine er korrekt utfylt (for hånd, med blåpapir – hvis noen husker dette fra riktig gamle dager. Man har datamaskiner i Hellas, men bruker dem ikke).

Bøkene er imidlertid ikke særlig representative for hvordan det går med businessen. Jeg ble nemlig advart av min revisor alt i mai om at jeg må regne med å betale 4500 euro i ekstra skatter og avgifter i år. Og det betyr at jeg selvfølgelig ikke fører opp alle mine gjester og hva de betaler for å bo og spise her. Da ville jo mesteparten av min fortjeneste gå til å dekke cruiseferiene og de dyre bilene til de styrende politikerne!

Som fylkessjefen for Greek National Tourist Organization sa da jeg maste om hotellisens: “Slapp av, det er da ingen som kommer til å sjekke deg!” Det hadde han rett i. Vi drev hotellet i tre år – uten at noen kontrollerte oss – før vi omsider bestakk de rette personene med 2500 euro og fikk lisens. Det var i forfjor. Men egentlig var det mye bedre å drive svart, for da slipper man det økonomiske virrvarret, som skyldes alle disse tilfeldige skattene, avgiftene og lisensene, som gjør det helt umulig å planlegge forretningsdriften.

Truslene om å ta skattesnytere er like tomme som løftene om reformer.

Fortsatt, som før “krisen”, er den store bøygen for mange som ønsker å starte egen virksomhet syke- og pensjonsforsikringen, TeVe, på 250 euro pr. måned. Det er et høyt beløp når man, som hun som kommer hit og gir gjestene mine fotpleie eller hun som lager smykker og selger på nettet, tjener et par hundre euro i måneden. Som en keramiker jeg kjenner så treffende sa det: Jeg har ikke råd til å jobbe! Han stengte verkstedet og begynte å dyrke mat til familien i stedet.

Min niese Eleni jobber som kommunepoliti. Da hun begynte i jobben for få år siden var lønna 1250 euro i måneden. Nå får hun 400, hvorav 200 euro går med til å komme seg til og fra jobb. Mannen – som er snekker – er arbeidsledig. De har et boliglån som koster 600 euro i måneden, og en datter som passes på skift av besteforeldre og tanter, ettersom foreldrene ikke har råd til å betale barnehage.

Dette er driftige unge mennesker, og da Petros så at snekkeroppdragene skrumpet inn bestemte han seg for å satse på sauehold i stedet. Tanken er at mat må man alltid ha. Svigermor har en åkerlapp, og ved å skrape sammen litt lån her og litt sparepenger der har han nok til å kjøpe ti sauer. Fjøset satser han på å bygge sjøl.
Supert!
Bortsett fra at byggetillatelse for å få bygge fjøset koster 4000 euro.

Det er noe Peer Gyntsk over gresk politikk:
Ja, tænke det; ønske det; ville det med; – – men gjøre det! Nej; det skjønner jeg ikke!

Og det rammer hele samfunnet.

Ta skolene, hvor man trolig har under halvparten av antallet undervisningstimer i andre vestlige land på grunn av lange ferier, streiker, lock out, sykefravær uten vikar og ikke minst, religiøse feiringer. Mine unger har aldri hatt en full skoleuke. Det legges enorm vekt på fagene kristendom, gammelgresk og historie – som sikkert er fine å kunne, men det er ikke akkurat disse kunnskapene Hellas skriker etter. Skolene er ute av stand til å ansette lærere før sommerferien, så det har heller aldri skjedd at alle lærere i alle fag er på plass når skolen starter i september Og hvis det er valg det året har de heller ikke bøker, ettersom trykkeriene er for travle med å trykke politisk valgkampmateriale (pengene tas åpenbart fra den samme kassa). Hvert år må foreldre betale en viss sum til fotokopiering og ungene har tykke bunker med fotokopier av gamle bøker. Det der med data og internett har man fortsatt ikke skjønt nytten av.

Foreldre med tid og faglige ressurser (de har jo ikke jobb!) som ønsker å steppe inn og gi gratis undervisning til lærerne kommer på plass, får ikke lov. Med mindre man først søker utdanningsdepartementet om tillatelse. Behandlingstiden er cirka 18 måneder.

Det er slike lover man er virkelig strenge på. Skatteloven derimot, er det ikke så nøye at man overholder. Opplysninger om mine inntekter i Norge sendes til mitt lokale skattekontor, men der synes de det er altfor mye styr å skulle legge den inntekten til den greske og å begynne å regne ut skatten – så de bare later som om en slik lov ikke finnes.

Trafikkloven er heller ikke særlig viktig. Det er helt greit å kjøre bil så fort du vil, i fylla, med ungen din på fanget som airbag mens du snakker i mobilen. Og røyker. Ettersom det er mangel på penger i statskassa kunne man jo starte med å sende ut litt politi for å skrive bøter. Bortsett fra at 5000 politi er opptatt med å passe på politikerne og nasjonalforsamlingen, så da er det ikke så mange igjen til å gjøre det de egentlig var utdannet til. Og får du en bot er det jo uansett bare å stikke innom en eller annen du kjenner i politiet eller på kommunen og som sørger for at bota strykes.

Jepp, Hellas er a failed state. Eller en banan-republikk, som man sa før det ble politisk ukorrekt.

Men for ikke å være urettferdig må jeg nesten ta med noe jeg er mektig imponert over at de faktisk har fått til: Grekerne har et smart system for å få folk til å gi blod! Hvis du skal opereres må du bidra med to doser blod. Du kan gi en dose selv (om du er frisk nok), eller noen du kjenner må gi.

Det funker! Men det var visst også det eneste.

Tags: eurokrisen, Hellas

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.