InnleggIslandsk leseliste
Av Bente Kalsnes - 27.4.2009 22:40Vil Island tvinge Norge (og Sponheim) til å ta EU-debatten vi nekter å ta? Mye kan tyde på det.
85 prosent deltok i lørdagens valg på Island, og flertallet ga sosialdemokratene tommelen opp for å fortsette i koalisjon med de venstregrønne (SVs søsterparti). Det vil etter all sannsynlighet føre til forhandlinger med EU, og dersom statsminister Jóhanna Sigurdsdóttir får det som hun vil, har Island innført euro innen fire år.
Sosialdemokratene 29,8
De venstregrønn 21,7
De konservative (som ble kastet ut i “kasserollerevolusjonen”) 23, 7
Island står nå med hender og føtter midt oppi EU-debatten, og blir fulgt med argusøyne fra hele Europa (og USA). Her er en del gode artikler vi har plukket opp om Island de siste dagene:
- Irish Times: Iceland closer to joining EU as centre-left wins election
- Guardian: Icelandic caretaker government wins general election
- New York Times: At the polls, Icelanders punish Conservatives
- Financial Times, Deutschland: Island steuert auf EU-Beitritt zu
- EU news from Iceland: The results of the Icelandic general elections
- Icenews: Post-election dust beginning to settle
Noen norske bloggere (overraskende få) om Island, samt Venstre (Venstre stemte nok en gang nei til EU på landsmøtet i helgen, vi skrev om ja- og nei-argumentene Sporheim burde ha brukt):
- Erlend Sande: Idealister – Hestehandlere 0-1 – En historie fra Venstre
- Percy Westerlund (ikke helt fersk, men likevel aktuell): En nasjon vaksinert mot EU-medlemskap
- Boye Bjerkholt (skrevet før landsmøtet…): Ja til deltakelse og innflytelse
- Chrisoffer Torris Olsen: Visjonært vetikke
Oppdatert: Sosialdemokratiet: Mens vi venter på Godot, Sponheim og Tyrkia
Tags: EU, eu-debatt, euro, forhandlinger, Island, valg, Venstre
Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0.
Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.
Takk for lenken.
Ja, det blir spennende å følge hva som skjer på Island. Dessverre tror jeg det vil ha tilnærmet null betydning for den norske EU-debatten.
Mitt poeng er at basert på erfaringen hittil, så er ikke politiske endringer i Europa, ikke en gang i våre naboland – egnet til å gjøre inntrykk på den norske EU.-motstanden. Derfor må det først og fremst skje noe i Norge. Det kunne for eksempel ha vært at et av partiene eller andre toneangivende miljøer skiftet side.