Europabloggen.no

Jacques Delors er blitt 85 år, en eldre statsmann — eller “unionsmann”, kanskje –, og stadig etterspurt. I Berlin i går kveld ble han hjertelig mottatt av et publikum der politikere fra De grønne var i flertall. Partiet regnes som det aller mest EU-vennlige i Tyskland, og hadde invitert Delors til å snakke om temaet “Hvor står Europa?”. Delors er utvilsomt en av EU-kommisjonens mest markante presidenter — han sto i spissen for innføringen av det indre marked og de avgjørende skrittene mot valutaunion med Maastricht-traktaten. Som en av euroens fedre må han i dag forsvare den og kanskje berolige dem som begynner å lure på om integrasjonsprosjektet er i ferd med å forvitre.

Delors tok fatt i det han kaller euroens to konstruksjonsfeil: For det første mangelen på likevekt mellom den økonomiske og den monetære delen av euro-prosjektet. Årsaken er den manglende koordineringen av euro-landenes økonomiske politikk. For det andre avgrensingen mellom euro-landene og de øvrige medlemslandene i EU. Det er klart at land som deler valuta må ha mer vidtgående rettigheter og plikter enn land som bare er EU-medlemmer, sa Delors.

Noen unnskyldning for feilkonstruksjonen kom ikke fra institusjonsbyggeren Delors. Flere ganger påpekte han (uten at det ble påtrengende selvrettferdig) at han hadde advart mot akkurat de problemene vi ser nå flere ganger, først allerede i Delors-rapporten i 1989 (den som vil sjekke, kan lese den her). Rapporten redegjorde for suksesskriteriene for en “optimal valutaunion”, og behovet for koordinering av økonomisk politikk sto sentralt. Dersom makroøkonomisk politikk var blitt koordinert alt fra 1999, ville Kommisjonen i tide ha identifisert faren for ustabilitet som følge av eiendomsbobler og overdreven oppbygging av privat gjeld, mener Delors — men dette skjedde altså ikke. Kanskje insisterte jeg ikke nok den gangen, sa Delors, men regjeringssjefene ville ikke høre dette budskapet.

Tiltakene som er satt i verk for å redde euroen må vurderes pragmatisk, men hvis de ikke virker i løpet av få måneder, må man vurdere et “institusjonelt sprang” for å styrke den økonomiske koordineringen. Ideen om egne europeiske obligasjoner (eurobonds) støttes i Tyskland av opposisjonspartiene De grønne og SPD, men motarbeides av regjeringen. Delors sier han foreslo dette alt i 1993, men da ikke for å redde gjeldstyngede euroland. Eurobonds bør isteden brukes til å finansiere initiativer og tiltak som gir økt økonomisk vekst.

Fra Delors vil en aldri høre at integrasjon ikke er svaret, enn si skadelig — det sier seg selv. Han beklaget mangelen på solidaritet og det ampre, nærmest fiendtlige ordskiftet mellom EU-land under eurokrisen, men reflekterte ikke over om euroens konstruksjonsfeil kan ha bidratt til å skape disse motsetningene.

Delors’ posisjon hos et integrasjonsvennlig publikum som De grønne vil sikkert virke overraskende på mange nordmenn (vi husker ham vel helst som Norges forhandlingsmotpart på det tidlige 90-tallet). Varmest applaus kom da han ble presentert som det “sosiale Europas” forkjemper. Kan han nok en gang komme med en inspirerende begrunnelse for videre integrasjon, gi EU-tilhengerne en ny giv? Delors medga at den opprinnelige ideologiske begrunnelsen for stadig tettere samarbeid, å forebygge nye kriger, i dag bare er relevant for eldre generasjoner. “Ideen om at vi kan være i krig i morgen, eksisterer ikke mer”, sa han. Hans appell om revitalisering av formelen “konkurranse, samarbeid og solidaritet” ble levert med en advarsel: I grunnen må EUs hovedoppgave nå være å ruste medlemmene for globaliseringen. Valget står mellom å lykkes eller å innlede en varig nedgangsperiode, slik Japan har opplevd.

(Et videoopptak av foredrag og diskusjon (på tysk og fransk) er lovet på denne siden, i skrivende stund er det ikke oppe ennå.)

Tags: De Grønne, Eurobonds, eurokrisen, Jacques Delors

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.