Europabloggen.no

Stortingsbehandlingen av de nye EØS-midlene for perioden 2009-2014 førte ikke med seg debatt. Det hele varte kun i fem minutter og bar preg av å være en formalitet. I perioden 2009-2014 skal Norge bidra med 14 milliarder kroner til fattigere EU-land. Dette tilsvarer 2,8 milliarder kroner i året. Riktignok er Island og Liechtenstein med på giversiden, men Norge står for 97 prosent av EØS-midlene. Overføringene har en historie som strekker seg tilbake til signeringen av EØS-avtalen for nesten 20 år siden. Til tross for at dagens sum er 20 ganger større enn det man så for seg i 1994, har midlene ikke skapt noen kontroverser. EØS-midlene er ikke synlige i media eller politikken, men det har vært et fast inventar i Norges forhold til EU siden 1994.

Det er på tide å akseptere denne realiteten og gjøre midlene til en formell del av Norges samarbeid med EU.

Hvor mye penger representerer egentlig EØS-midlene?
Vurderingen av EØS-midlenes størrelse kan gjøres på mange måter. Utgiftene til EØS-midlene utgjør rundt 0,13 prosent av norsk BNP. Det høres kanskje ut som lite penger. For å sette tallene i perspektiv: I dag er Polen det landet i verden som mottar mest bilaterale bistandspenger fra Norge — nesten 1 milliard kroner i året. Dette er nesten like mye som Norges nordområdesatsing. Støtten gjennom EØS-midlene er like stor som hele den bilaterale støtten til Afrika. Det er altså snakk om store summer.

Samtidig er det slik at nordmenn per hode betaler litt over en 500-lapp i året til utjevning i EU. Dette er mer enn en finne betaler, men kun halvparten av hva svenskene betaler per hode. Sånn sett er prisen lav. Arbeidstakere fra EU i Norge forventes å bidra med verdiskapning på 40-50 milliarder kroner i året. Sånn sett er prisen veldig lav. Slike øvelser kan man gjøre i det uendelige, men til syvende og sist baseres vurderingene på subjektivt skjønn. Jeg mener at det ikke ville være urimelig om Norge la seg på det svenske nivået.

I Norge er det politisk aksept for EØS-midlene, som for EØS generelt. Det er ingen i Stortinget som på alvor har satt spørsmålstegn ved EØS-midlenes legitimitet. Det er heller ingen EU-land som har innvendinger til at rike Norge møter økte krav. Det er flere land i EU som har interesse av å vise til at man ikke kan delta i det indre marked kostnadsfritt. Samtidig er det mange som mener at det bare skulle mangle at Norge hjelper fattige EU-medlemsland.

Formalisering av EØS-midlene — best for alle parter
Neste forhandling, denne gang om perioden 2014-2019, starter sannsynligvis en gang i 2013. Norge har ikke blitt like berørt av finanskrisen som mange EU-land. I de seneste årene har nordmenn blitt rikere mens den gjennomsnittlige EU-borger har blitt fattigere. I tillegg har EU fått et nytt medlem siden sist. Det ligger altså an til at EU-siden i neste forhandling nok en gang vil kreve store økninger av EØS-midlene. Norske forhandlere vil jobbe hardt med å dempe disse kravene. Hvordan den nye ordningen kommer til å se ut er det ingen som vet. Men at EØS-midlene blir videreført og utvidet, hersker det liten tvil om.

EØS-midlene har eksistert siden signeringen av EØS-avtalen. Det er altså gode grunner til å hevde at overføringene er en permanent del av Norges forhold til EU. Flertallet av medlemmene i Europautredningen foreslår at Norge (og de andre EØS-landene) bør ta initiativ til å bli enige med EU om en fast avtale om overføringer med sikte på sosial og økonomisk utjevning i Europa. Som de skriver vil dette “i realiteten” kun være snakk om formalisering av en ordning som allerede eksisterer. Dette er et godt forslag.

Gjennom en fast avtale innrømmer man at Norge formelt er forpliktet til å bidra til utjevning i Europa. Dette burde være selvsagt for et rikt land som nyter godt av det europeiske samarbeidet. Sannsynligvis vil det medføre et størrelsesnivå på EØS-midlene som er noe høyere enn i dag, men ikke mer enn at det fortsatt er akseptabelt for norske politikere.

En slik avtalefesting vil innebære at alle parter blir enige om objektive kriterier for fremtidige justeringer av midlenes størrelse. Dette vil være med på å gjøre midlene forutsigbare. Man vil også unngå ressurskrevende forhandlinger som skaper unødig støy i forholdet mellom Norge og EU. Faste rammer vil videre effektivisere administrasjonen av EØS-midlene ettersom man kan planlegge med en lengre tidshorisont. De partnerskapene som dannes mellom bedrifter i Norge og mottakerlandene, vil også være mer reelle og bærekraftige fordi man blir kvitt uforutsigbarheten i ordningens fremtid og utforming. Det vil også medføre at prosjekter i mottakerlandene som går over flere år sikres en stabil finansieringskilde. Samtidig blir det enklere for Norge å finansiere gode prosjekter som strekker seg utover den til enhver tid fremforhandlede perioden.

Norge er en del av Europa og nyter godt både av det politiske prosjektet EU og tilgang til det indre marked. Samtidig vil behovet for utvikling i fattigere EU-land eksistere i overskuelig fremtid. Norske myndigheter bør heller fokusere på hvordan man gjennom EØS-midlene best kan bistå disse landene enn hvordan man best kan begrense utgiftene. Et godt startsted er å kutte ut selvbedraget om at Norge ikke er forpliktet til å hjelpe fattige EU-land, og gjøre EØS-midlene til en formell og permanent del av EØS-avtalen.

Artikkelforfatteren er MSc i Political Economy fra Handelshøyskolen BI, og var sekretariatsmedlem i Europautredningen. Artikkelen er også publisert i denne ukens utgave av Mandag Morgen.

Tags: EØS, EØS-avtalen, EØS-midlene, Europautredningen, Norge og EU

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.