Europabloggen.no

EU har i hele 2011 vært preget av krise eller ”la crise” på fransk. Det smaker slettes ikke så godt som det høres ut, snarere tvert om. Dessuten er det flere kriser. De man hører mest om er gjeldskrisen og €urokrisen. Mer alvorlige er konsekvensene dette får for det politiske og sosiale systemet, som også er i dyp krise i de fleste europeiske land sør for Tyskland. Ulike bevegelser som ”de forbanna” eller ”99 prosent” viser at man beveger seg mot en grense for hva som er akseptabelt i land som liker å kalle seg demokratier. Europa og dets politikere er tatt som gisler av Markedet, dets lynraske børsroboter og de amerikanske kredittvurderingsbyråene.

2011 kan se ut som et “annus horribilis”, men det vil vise seg å ha vært et “annus mirabilis”, sa presidenten for Det europeiske råd (statssjefene) Herman Van Rompuy i Europaparlamentet i desember, da han skulle oppsummere EUs 16. krisemøte på to år. 2011, et mirakuløst år? Siden Van Rompuy er troende katolikk har han kanskje mer nærkontakt med mirakler enn den mer pragmatisk pregete protestant og prestedatter Angela Merkel. Men for folk flest i Europa har året som nettopp er tilbakelagt vært mirakelløst. Anført av duoen Merkozy har EUs ledere med tryllestaven manet fram den ene “omfattende løsning” etter den andre. Men etter noen dager er trylleeffekten vekk og Markedssjakalene er igjen på jakt etter det svakeste dyret i €uroflokken.

Nei, europeere flest synes nok å være mer enig i karakteristikken som dronning Elizabeth avga i sin nyttårstale det året prinsesse Diana døde: ”Annus horribilis”, et forferdelig år. Og det er mer i vente. Problemene er ikke løst og EU skyver dem stadig framfor seg. Neste toppmøte skal finne sted 30. januar. Da skal en skisse til en slags ny traktat eller pakt legges fram, en pakt som i beste fall vil gjelde for 26 land, men ikke Storbritannia som huser finansturboen City of London. Det skal lages en slags ”omvendt handlingsregel” eller tvangstrøye for de enkelte lands budsjetter og statsgjeld. Reglene skal inn i grunnloven eller gjøres like forpliktende på en annen måte. Alt dette drives igjennom av tospannet Tyskland–Frankrike. Før var det Frankrike som bestemte og Tyskland som betalte. Nå er det Tyskland som bestemmer, men som ikke lenger vil betale for alle de andre eller utstede €uroobligasjoner. Derfor murres det nedover i rekkene. En belgisk statsminister sa allerede på 60-tallet at det er bare små land igjen i Europa. De som vet at de er det og de som ikke vet at de er det.

I mellomtiden går lønninger, pensjoner og andre ytelser ned, mens arbeidsledigheten forsetter å stige til over 10 prosent. Det betyr 25 millioner mennesker uten arbeid og uten utsikt til å få noe. Verst er det for ungdommen hvor annenhver ungdom under 24 år i flere land ikke får brukt sin dyre utdannelse. Fagbevegelsen i hele Europa protesterer mot en smalhanspolitikk som ikke gir noen vekst eller nye arbeidsplasser, men den blir i liten grad lyttet til av de konservative regjeringer som styrer de fleste EU-landene.

Norge er ikke uberørt av krisene. Selv om norsk økonomi er robust og godt vaksinert, er den ikke immun når det svikter over alt ellers. Det merkes i allerede i den delen av industrien som eksporterer og som ikke lager offshoreprodukter. Det merkes i oppdrettsnæringen og i norsk reiseliv hvor antall utenlandske €uroturister vil bli færre.

Men det er høykonjunktur for økonomiske spåmenn og andre typer eksperter. Spør man to økonomer om hva som vil komme til å skje får man minst tre svar, men ingen sier sannheten: — Jeg aner ikke.

Det eneste sikre er det usikre. Miraklene lar vente på seg og framtiden er i beste fall utsatt. Var det noen som sa Godt Nytt År?

Tags: euro, Herman Van Rompuy, krise

Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0. Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.