InnleggNr. 24 i Berlin
Av Olav Anders Øvrebø - 15.2.2010 13:58
Gunnar Sønsteby intervjues av Dag Yngland (foto: Olav A. Øvrebø)
I anledning tysklandspremieren for Max Manus arrangerte den nordiske filmklubben i Berlin en spesialvisning av filmen i de nordiske ambassadenes Felleshus i går, med etterfølgende podiumsdiskusjon med “Nr. 24” Gunnar Sønsteby, filmprodusent John M. Jacobsen og historiker Jorunn Sem Fure. Sønsteby erklærte seg, som før, svært fornøyd med filmens framstilling av krigsbegivenhetene — mens Fure i det store og hele mente filmen holdt seg til historiske fakta, med enkelte, ikke så alvorlige forbehold. Jacobsen forklarte filmens publikumssuksess med at “Max Manus” som få andre filmer trekker publikum i alle aldre; her kan ungdom gå sammen med både foreldre og besteforeldre.
Filmen får blandet kritikk i tyske medier. Det var som ventet, vil jeg si. En viktig del av filmens appell ligger i dens evne til å visualisere forestillinger fra den fellesnasjonale norske kollektive hukommelsen. Hos publikum som ikke deler disse, går viktige dimensjoner tapt. For eksempel skriver Frankfurter Rundschau ganske grettent at dette er et “skjematisk helteepos” uten liv og varme. Spiegel Online mener filmen hadde tjent på å gå dypere inn i hovedpersonens kvaler, tvil og skyggesider; nå blir Manus “bare stor”.
Skal en anmelder kritisere filmen for å være litt for glatt og actionpreget, så bør han også avstå fra billige poenger. I Max Manus ser Welt Onlines mann en blond arier som bekjemper nazister — kanskje anmelderen trenger nye briller, Aksel Hennies Manus er da vitterlig rødhåret og bare middels høy (Manus selv nevner et sted i sine bøker at han var redd for å virke mistenkelig fordi han kunne tas for en liten og mørk utlending). Welt-kritikken ellers er nøktern og filmskaperne anerkjennes for å ha laget en film som både de siste gjenlevende tidsvitnene og et ungt publikum kan identifisere seg med.
Det er et avgjørende poeng. “Max Manus” virker autentisk. Det gjorde også Manus’ egne bøker, som må ha vært en stor inspirasjon for filmskaperne. Stemningen i disse bøkene, og Manus’ selvframstilling der, er svært godt gjenskapt i filmen.
Flere av de tyske anmelderne setter filmen i sammenheng med den nederlandske “Zwartboek” og den danske “Flammen og Citronen”, to andre ferske filmer om motstandsbevegelser under 2. verdenskrig. Nå skal det bli spennende å se om “Max Manus” kan trekke publikum til tyske kinoer.
Tags: annen verdenskrig, Berlin, film, gunnar sønsteby, historie, max manus
Følg kommentarene til dette innlegget her: RSS 2.0.
Kommentarfeltet og tilbaketråkk er stengt.
