Europabloggen.no

Utfallet av det italienske valget – ulike flertallskonstellasjoner i underhuset og senatet – var hele tiden en mulighet i valgkampen, selv om det er uvanlig i Italia. Sensasjonen var at Beppe Grillos parti ble det største enkeltpartiet, større enn både Bersanis PD og Berlusconis PDL (de to gruppene ble bare større fordi de stiller sammen med mindre partier).

Wolfgang Münchau mener italienerne må prøve det mange sier er umulig – en storkoalisjon:

I am aware that almost every Italian political expert says this is not possible because of the confrontational style of politics and dozens of other reasons. I respectfully disagree. Italian parties have no experiences of a grand coalition, so much is true. Then again, the German politicians who entered grand coalitions in 1967 or 2005 did not either. Grand coalitions are certainly not a good way to govern countries over long periods because they leave radical fringe parties thriving in opposition. A grand coalition would leave Mr Grillo as the effective leader of the opposition. But grand coalitions can work well for a finite, predefined period, say for one parliamentary term.

[table id=26 /]

For en valgvake. Den begynte med meldingen om at Italia kom til å få en stabil sentrum-venstre-regjering. De lure hørte på den ustoppelige tvitreren Fabrizio Goria istedenfor:

Stay calm: these are INSTANT polls, not EXIT polls. #elezioni2013

— Fabrizio Goria (@FGoria) February 25, 2013

Åpenbart er italienske valgdagsmålinger gjort per telefon lite pålitelige. Men markedsaktørene handlet først og tenkte etterpå, så børsen og eurokursen kjørte bergogdalbane hele ettermiddagen. De endelige valgresultatene er ikke klare ennå, så vi tar forbehold fortsatt, men det ser altså ut til å gå mot en fastlåst politisk situasjon og kanskje et raskt nyvalg.

Dette er antitesen av det resten av EU/eurolandene ønsket seg. Istedenfor et stabilt Italia som viderefører, eventuelt nyanserer Montis reformer, får man kaos – i landet hvis økonomi er for stor til å kunne reddes. Anti-euro-kreftene – Grillo og Berlusconi – er de virkelige vinnerne.

I månedsvis har den ene etter den andre av EUs toppledere, i Brussel og medlemslandene, fortalt verden at eurokrisen er over, alternativt at det verste er over. Dette var aldri særlig troverdig. Snarere enn å rydde krisens årsaker av veien, har man fortrengt den. Men det fortrengte kommer tilbake, nå i form av en bloggende komiker og hans folkebevegelse av sinna og krisetrøtte borgere. Man kan ikke dikte opp noe bedre.

Latvia ønsker å bytte ut sin valuta lat med euro fra 1. januar 2014. Parlamentet vedtok overgangsloven med 52 mot 40 stemmer torsdag. Regjeringen vil sende søknaden om å bli euroland i februar eller mars. Landet skal være svært nær å oppfylle kriteriene for medlemskap.

Det er et “lite” problem: Befolkningen er for tiden veldig skeptisk til å bli euroland. To tredeler er imot, ifølge en meningsmåling. Bare finnene var mer skeptiske så kort tid før euro-innføringen. Latvierne, som har vært gjennom en økonomisk hestekur de siste årene, ser antakelig mørkt på å skulle bidra til krisepakker for sørlige euroland…

Oppdatering: Naboen Litauen ønsker å bli medlem nr. 19.

Over borgen i Praha skal snart EU-flagget vaie sammen med det tsjekkiske, lover sosialdemokraten Milos Zeman. Han vant sist lørdag andre runde i det tsjekkiske presidentvalget over motkandidaten Karel Schwarzenberg med 54,8 prosent av stemmene. Zeman overtar etter Vaclav Klaus 8. mars.

Zeman er selverklært Europa-føderalist, altså euroskeptikeren Klaus’ rake motsetning. Det betyr ikke at man kan vente seg bare diplomatisk språkbruk fra Zeman. I en bitter sluttfase av valgkampen spilte han “Sudeten-kortet” mot Schwarzenberg. Som statsminister i 2002 kalte han Sudeten-tyskerne en femtekolonne for Hitler. Journalisten Peter Brod mener imidlertid at forholdet til Tyskland ikke vil svekkes:

He has no reason to attack the current state of official Czech-German relations, because both governments maintain they’re at the best level ever. I think Milos Zeman will not depart from that line, despite his views of certain historical phenomena, like the Benes decrees and the expulsion of the Sudeten Germans after the second world war.

Brod minner også om at det er regjeringen som styrer utenrikspolitikken, ikke presidenten.

Sosialdemokraten Zeman er politisk motstander av den vaklende sentrum-høyre-regjeringen. Zeman har allerede lovet et raskt nyvalg etter at han tar over.

Europautredningen om Norges forhold til EU har fått sitt motsvar fra EU-kommisjonen. Arbeidsdokumentet (pdf) som ble lagt fram før jul er på skarve 19 sider, bare hyggelige 2 prosent av Europautredningens murstein. Det inneholder noen skarpe formuleringer, som TV 2 også trakk fram i sin reportasje* på onsdag. Her er et utvalg:

• Ønsker om tilpasninger fra EØS-landene: “The request for adaptations by the EEA EFTA states (…) constitutes a significant source of delay in the incorporation process.” Videre: “the request of substantial modification/adaptation (…) has become increasingly difficult to address (and some would say unacceptable), in view of the finely balanced compromise reached during the EU decision-making process.”
• Tidsdifferanse ved innføring av reglene for det indre marked: “Instead of tending towards simultaneous application as stipulated in the EEA Agreement, the application of the acquis differs by almost one year between the EU and the EFTA side.”
• Forsinkelser risikerer å undergrave det indre marked: “This situation (…) more fundamentally risks undermining the legal certainty and homogeneity of the single market. This problem is of great concern for the EU side and should be solved as a matter of urgency.”
• Et skippertak er gjort for å redusere antallet utestående rettsakter, men: “the objective of reducing the backlog to a reasonable level is far from being achieved. Moreover, limited if any progress has been made regarding the more contentious acts.”
• På tide med straffereaksjon?: Norge har signalisert at postdirektivet ikke vil bli innført her. Prosedyren under artikkel 102 ved konflikt om rettsakter som et EØS-land har ikke vært brukt før. Kommisjonen anbefaler ikke at den blir det, men stiller spørsmålet: “Should the EU launch the procedure foreseen under Article 102 and/or Article 103 of the EEA Agreement in some specific unresolved cases?”

Det er absolutt grunn til å tro at Kommisjonens irritasjon er ekte. Men samtidig er neppe EØS-avtalen truet. I det samme arbeidsdokumentet slås det også fast at:

Les mer »

På en rundtur til vingårder i Sør-Afrika fikk jeg to middelaldrende engelske par som reisefølge. De var omgjengelige, vittige og sjarmerende som bare engelskmenn kan være. Av en eller annen grunn kom vi inn på EU. Uten spor av fleip kom det fra en av dem: “They [EU] want to take our pensions, you know”.

Hvis det blir en folkeavstemning om britisk EU-medlemskap i løpet av de neste 5-6 årene, slik mange tror statsminister David Cameron vil gå inn for, tipper jeg at mitt reisefølge stemmer nei — og at de er representative for den Daily Mail-lesende sørengelske middelklassen.

I denne ukens Mandag Morgen har jeg skrevet om hvordan britene kan snuble ut av EU. Saken tar blant annet opp den britiske opinionen. Vi er vant til å høre om voksende EU-skepsis i Storbritannia, og dagens regjering er kalt den mest EU-skeptiske noensinne. Cameron, som ønsker at britene skal forbli EU-medlem, har sitt svare strev med å holde det konservative partiet sammen. Anti-EU-partiet UKIP kaprer stemmer fra dem. De jevnlige meningsmålingene fra Eurobarometer viser at blant EU-landene har britene konsistent vært de mest kritiske til medlemskap, helt siden 70-tallet.

Utfallet av en folkeavstemning er likevel fullstendig åpent. Mye tyder på at mange velgeres standpunkt ikke stikker særlig dypt. EU-kritikerne har behersket debatten fordi de som er for medlemskap ikke har noe insentiv til å markere dette, forklarer Simon Usherwood ved Universitetet i Surrey, som forsker på EU-skepsis:

Hvis du er en britisk politiker i regjeringen, hvorfor skal du sløse bort din politiske kapital på å drive kampanje for noe som ikke er særlig populært, som ikke spiller noen stor rolle for folks partivalg, og som ikke vil endre manges synspunkter – når du samtidig vet at Storbritannia allerede er medlem? Folk har ikke noe insentiv til å drive kampanje for EU. Dette er rasjonelt på kort sikt, men på lengre sikt betyr det at EU-skeptikerne får mer og mer legitimitet fordi de har vært synlige så lenge.

Spørsmålet er hva som skjer når debatten blir mer balansert. De siste ukene har EU-tilhengere markert seg sterkere. Meningsmålinger antyder et skifte i retning “ja-siden”. Peter Kellner fra YouGov har en god analyse av de siste tallene.

Et sentralt aspekt er at EU-spørsmålet faktisk ikke er særlig viktig for mange briter. I en måling tatt opp før jul rangerte bare 18 prosent av britene EU som en av de tre viktigste sakene. Arbeidsmarked, kriminalitet, skole og helse engasjerer langt sterkere. Det ligger farer for Cameron her:

The risk that Cameron would run by conceding a referendum is that he might look (a) weak, for giving in to UKIP and his party’s right-wing, and (b) out of touch, for devoting so much energy to an issue that most people regard as peripheral to their lives.

Nå venter vi bare på den berømmelige talen — siste nytt er at den skal holdes onsdag.

Ikke bare er innholdet problematisk, det har vist seg usedvanlig kronglete for David Cameron å få avholdt sin lenge ventede tale om Storbritannias forhold til EU. Den siste utsettelsen på grunn av Algerie-situasjonen er imidlertid rimelig og forståelig. I mellomtiden er taiwanske NMA på plass med en animert versjon av britenes EU-syndrom. Kostelig:

(Via FTs Brusselblogg. Mer om britene og EU her på mandag).

Det er lenge siden det kom gode nyheter i euro-krisen, men de siste dagene har det vært et lite skifte til mer optimisme. Det begynte med den europeiske sentralbanksjefen Mario Draghi som før helgen mente offentlig at euro-landene har det verste i krisen bak seg. Han fikk følge av ratingbyrået Standard & Poor´s og den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble som også mente å se et vendepunkt i euro-krisen i løpet av 2013.

Finansminister Schäuble, som av mange i Sør-Europa blir sett på som arkitekten bak den strenge sparepolitikken i EU, tok i går imot en av de sterkeste kritikerne av den beske medisinen. Den greske venstrerebellen, Alexis Tsipras, møtte Schäuble i Berlin etter å ha vært på en kommuniskongress i Berlin for å minnes drapene på de to kommunistikonene Rosa Luxembourg og Karl Liebknecht i den 15.januar 1919.

_ Det er en god sjanse for meg og Hr. Schäuble til å utveksle synspunkter, skriver Tsipras i en kommentar på sin hjemmeside. Tsipras mener EU-landenes kursendring og beslutningen om å gi Hellas mer tid til reformene bekrefter at han hadde rett med sine synspunkter i valgkampen i Hellas i mai i fjor. Tsipras venstreparti, Syriza, ble det største opposisjonspartiet etter det valget foran sosialdemokratene i Pasok.

Finansminister Schäuble på sin side sa under møtet at Hellas ikke har noe alternativ til reformer og sparepolitikken. Møtet mellom de to, som skulle ha vart i en halv time, drøyde en hel time. Schäuble sa seg fornøyd med at de to politiske motstanderne kunne ha en dialog og diskusjon.

I Hellas er frykten for vold og terror som følge av sparekursen økt etter at det mandag ble skutt mot den greske statsministerens kontor. Terror fra venstreorienterte grupper har tidligere vært et problem i Hellas. Tsipras ringte statsminister Antonio Samaras fra Berlin og ga uttrykk for sin medfølelse.

Ny euro-sjef

De 17 euro-landene ser også ut til å ha blitt enige om en ny leder for de månedlige euro-gruppe-møtene. Den nederlandske finansministeren, Jeroen Dijsselbloum, vil etterfølge avtroppende sjefen, den luxembourgske statsministeren Jean-Claude Juncker, skriver det tyske magasinet Der Spiegel. Avgjørelsen vli bli tatt på euro-finansministrenes neste møte på mandag den 21.januar.

Men selv om EU-landene er blitt mer enige om hvordan krisen skal løses har det ikke hindret islendingene fra å ta en pause i sin EU-debatt. Island har søkt om medlemskap og kan bli medlem fra neste år, men har valgt å utsette forhandlingene med EU til etter valget i april.

Den tsjekkiske utenriksministeren Karel Schwarzenberg ligger an til å nå mot andre runde i det tsjekkiske presidentvalget. Hans utfordrer blir trolig Milos Zeman – statsminister i perioden 1998-2002. Det viser tall etter at 90 prosent av stemmene er talt opp, melder nyhetsbyrået CTK.

Schwarzenberg er dermed overraskelsesmannen i den tsjekkiske valgkampen. Han slår dermed ut både den konservative favoritten Jan Fischer – en tidligere statsminister og visepresident i den europeiske utviklingsbanken EBRD. Heller ikke den eksentriske kunstprofesoren Vladimir Franz, som har profilert seg på sine liberale holdninger og tatoverte kropp, ser ut til å ha fått gjennomslag hos velgerne.

Karel Schwarzenberg  er av gammel habsburgsk adelsslekt og levde i Østerrike under kommunisttiden. Han er en borgerlig liberaler i tradisjonen av kjente borgerrettighetsaktivister fra presidenter som Vaclav Havel og Jan Masaryk. Han representerer sitt eget parti TOP 09 som blant kjemper mot korrupsjon og for konservative verdier.

Mens den tidligere sosialdemokraten Zeman regnes som en folkelig populist som ikke alltid er like vellykket på den internasjonale parkett, er Schwarzenberg en av landets mest respekterte politikere. Hans adelige overklassebakgrunn står likevel sterkere i byene enn på landet. Med Schwarzenberg som president ville Tsjekkia trolig vende tilbake til en mer EU-vennlig kurs. Den avtroppende presidenten, Vaclac Klaus, har vært en av de viktigste støttespillerne for de EU-skeptiske konservative i Storbritannia og en skeptiker til mer europeisk integrasjon. Han har signalisert sin EU-skepsis ved å la være å flagge med EU-flagget over presidentpalasset. En interessant gjennomgang av den tsjekkiske presidentrollen fra tidsskriftet Respekt finner du her.

Tsjekkia avholder i dag sitt første direkte presidentvalg i landets 20 år lange historie. Kandidatene i første runde minner mye om konfliktlinjene fra det gamle kommunistiske Tsjekkoslovia som ble delt i 1992. En reformert kommunist og en omvendt kommunist er de to favorittene. Kunstnere, TV-stjerner, menneskerettighetsforkjempere og fin gammel adel hører også til utfordrerne. Du kan følge valget idag på den engelskspråklige hjemmesiden til nettstedet Ceske Noviny.

Milos Zeman er en tidligere sosialdemokrat og statsminister fra 1998-2002. Han var en kort tid medlem av kommunistpartiet under den liberale Praha-våren i 1968, men ble senere utestengt fra partiet. I valgkampen spiller på han likevel på sin rolle under 68-våren. Blant mange eldre tsjekkere sees den fortsatt på som en gyllen periode. Selv om eksperimentet “sosialisme med et menneskelig ansikt” fikk en brutal slutt med den sovjetiske invasjonen i august det året. Zeman er kjent som en folkelig politiker med øl i glasset som gjerne snakker rett fra leveren.

Han viktigste utfordrer er Jan Fischer, en tidligere statsminister (2009-2010) og byråkrat i det tsjekkiske statistiske sentralbyrået. Han var medlem av kommunistpartiet fra 1980 til fløyelsrevolusjonen som kastet kommunistyret i 1989. Idag er han regnet som en konservativ kandidat og han har beklaget sin fortid i kommunistpartiet. Zeman og Fischer ligger i meningsmålinger begge på rundt 25 prosent av stemmene og er favoritter til å gå videre til annen valgrunde.

Les mer »