Skjør framgang - glass-statue i Athen (foto: RobW, CC: by-nc-nd)
I løpet av det snart halvannet året hvor Europa har forsøkt å hindre statskonkurs i Hellas, har det meste dreid seg om
nedskjæring av offentlige utgifter og strukturelle reformer.
Dagens dramatiske vedtak av den neste
spare- og reformpakken betyr mer av denne medisinen. Mye av det må helt sikkert til for å få den greske økonomien på beina. For politikere i andre EU-land som skal selge krisepakker til sine egne velgere, har det ikke vært mulig å si noe annet enn “grekerne må kutte og reformere”. Samtidig har det, først veldig hviskende og beskjedent, vært mulig å høre en annen historie: Hellas trenger fremfor alt økonomisk vekst, bare slik kan de på sikt betjene og redusere statsgjelden, men en ensidig nedskjæringsstrategi vil ikke skape denne veksten. De strukturelle reformene på arbeidsmarkedet og i byråkratiet vil virke etter hvert. Men i tillegg trenger Hellas noe mer — landet trenger vekstfremmende investeringer, som i utdanning og teknologi (budsjettkutt burde for eksempel ikke ramme utdanningssektoren). Disse vil ikke virke umiddelbart, men bare det å utarbeide en troverdig investeringsstrategi for Hellas ville sende et tydelig signal til den greske befolkningen om at partnerne i EU ikke er ute etter å straffe (eller kjøpe statsselskaper på garasjesalg).
Stemmene som framfører dette investeringsresonnementet — i ulike varianter og med ulike detaljer, selvsagt — har jeg hørt i forskjellige fora og sammenhenger i løpet av det siste året. Først var det mest uavhengige eksperter og opposisjonspolitikere (De Grønne og SPD i Tyskland har sagt dette lenge). De siste månedene har både styrende politikere, toppledere i finanssektoren og til og med de mest intense kritikerne av gresk juks og fanteri meldt seg på. Her er en liten oversikt som viser den etter hvert store bredden i “investeringskoalisjonen”:
(more…)
Innlegg